«Mirakelåret» 1814 i et europeisk perspektiv

Foreningen og skilsmissen

I dag fremstår nok hovedstaden som litt i overkant storslått for en såpass liten nasjonalstat, og noen har da også karakterisert den som en kjempes hode på en liten dverg. Det er imidlertid lett å glemme at dagens lille nasjonalstat tidligere var en utstrakt og multinasjonal konglomeratstat som blant annet strakte seg inn i deler av Tyskland. Noen historikere betegner sågar staten som et imperium, for å understreke forskjellen mellom fortid og nåtid. Det faktum at datidens imperium bar samme navn som nasjonalstaten har i dag, gjør at mange har vanskelig for å tenke seg at dagens nasjonalstat noensinne har vært noe annet.

Napoleonskrigene var en hard prøvelse for imperiet og flere ganger en trussel mot selve imperiestatens eksistens. Vanskeligst var situasjonen etter en lang høst med et felttog som mer eller mindre hadde blitt til en sammenhengende tilbaketrekning etter et knusende nederlag i Tyskland i oktober. I desember måtte monarken til slutt se nederlaget i øynene. Han var kanskje ikke helt nedkjempet, men koalisjonen han sto overfor, var så overlegen at all videre kamp virket håpløs. Ikke bare var nabokongedømmet, den tradisjonelle erkefienden, del av koalisjonen, men koalisjonen ble anført av en kjent og erfaren fransk general fra revolusjonskrigene, som kort tid før hadde blitt valgt til fyrste. Det var dermed denne ferske franske fyrsten som ved juletider kunne diktere fredsbetingelsene, under trussel om å oppløse hele den beseirede monarkens stat dersom han ikke føyet seg.

Den beseirede monarken reddet i siste instans staten fra oppløsning, men måtte til gjengjeld avstå et av sine mest verdsatte landområder; kjent for sine fjell og sin spektakulære natur, for innbyggernes troskap til det regjerende dynastiet, for bøndenes rettslige frihet og sikkerhet sammenlignet med forholdene i mange andre deler av Europa, og for sine lange tradisjoner for folkelig militær aktivitet. Slike særegenheter gjorde at mange av dem som levde der, betraktet seg som en egen nasjon, selv om de i praksis var tett integrert i imperiet og hovedstaden lå langt unna. Likevel hadde integrasjonen også sine grenser. Helt siden 1780-årene hadde landet kjempet for gjennomslag for en rekke særkrav, og til tider hadde misnøyen med regjeringens såkalte helstatspolitikk vært stor. Til tross for dette var det få som satte spørsmålstegn ved selve foreningen, som hadde eksistert helt siden 1300-tallet. Avståelsen av landet betydde derfor at en over 400 år gammel forening ble brakt til en brå og – for mange – uventet slutt. Både for monarken og for landets innbyggere sved det ekstra mye at det ble avstått til nettopp nabostaten og den gamle arvefienden, som gjennom historien hadde gjort flere forsøk på å erobre landet og som mange av den grunn mislikte.

Avståelsen av landet til nabostaten behøvde riktignok ikke å innebære store omveltninger for landets innbyggere. De hadde allerede omfattende økonomiske og sosiale forbindelser over grensen til den staten de nå ble avstått til, språkene var nesten identiske, de hadde samme religiøse konfesjon og delte mange tradisjoner og skikker. Likhetene var faktisk så mange at nabostatens ledende skikkelser lenge hadde betraktet en forening av de to som helt naturlig, både i geografisk, etnisk og kulturell forstand. Samtidig visste de at landet de nå hadde sikret seg, var seg meget bevisst sine historiske særegenheter og friheter og neppe var helt enig i at de to nabofolkene i bunn og grunn var ett og samme. Den nye kongen passet derfor på å garantere at alle lover og friheter landet hadde hatt under sin forrige monark, ville bli respektert og opprettholdt, herunder grunnloven deres, bøndenes rett til deltakelse i lokale forsamlinger og retten til å organisere og bruke landets militære styrker slik innbyggerne selv ville.

Til tross for forsikringene om det motsatte hadde likevel de fleste innbyggerne en følelse av at en union med naboen ville bety slutten på deres friheter og egenart. Særlig fryktet de å bli smeltet sammen med sin nye unionspartner og bli redusert til en hvilken som helst provins i nabolandet. I så fall ville det også kunne bety at nabostatens fryktede adel og embetsmenn ville flomme over grensen og bli en ny herskende elite, og, kanskje mer alvorlig, at bøndene ville miste sine friheter og eiendomsrett og skrives ut som soldater i den nye monarkens hær for å kjempe utallige kriger langt unna sitt eget hjemland. Nabostaten hadde nemlig en tendens til å blande seg inn i kontinentaleuropeiske stormaktskriger, noe både tidligere europeiske storkriger og samtidens napoleonskriger viste med all tydelighet. Mange av innbyggerne i det avståtte landet ville derfor ikke ha noe av den nye foreningen, og i løpet av våren bestemte de seg for å motsette seg den, om nødvendig med våpenmakt. resultatet ble krig, men den ble ikke av det langvarige slaget. Til det var motstanderen i siste ende altfor overlegen, ikke minst godt hjulpet av mektige allierte som først og fremst var interesserte i å gjenopprette ro og orden i Europa.

Norge i Europa

Avsnittene over fungerer fint som et grovkornet riss av Danmark ved inngangen til 1800­ tallet, omstendighetene rundt avståelsen av Norge til kongen av Sverige i Kiel den 14. januar 1814 samt premissene for nordmennenes opprør mot Kielfreden, som munnet ut i Grunnloven, selvstendigheten og krigen mot Sverige senere samme år. Likevel er det ikke Danmark, Norge, Sverige og 1814 de er ment å skildre. Snarere dreier de seg om omstendighetene rundt Østerrikes avståelse av Tyrol til Bayern i romjulen 1805, etter at bayerne hadde alliert seg med Napoleon og beseiret det østerrikske Habsburg-imperiet. 

Poenget med å forvirre leseren på denne måten er å vise at en relativt generell beskrivelse av begivenheter i napoleonstidens Sentral-Europa kan anvendes i uendret form til å skildre begivenheter i Skandinavia, i alle fall så lenge egennavn og årstall utelates. I tillegg til parallellene og likhetene mellom Danmark/Norge og Østerrike/Tyrol under napoleonskrigene viser det at Norges erfaringer i denne perioden ikke var helt enestående i en europeisk sammenheng. Eller sagt på en annen måte: 1814 var uten tvil et mirakuløst år for Norge, men dette gjør ikke automatisk Norge også til et europeisk mirakeltilfelle. Det har imidlertid vært de som har ment at Norges 1814 var eksepsjonelt også i en internasjonal sammenheng, ikke minst gjaldt det noen av dem som selv opplevde begivenhetene. Slottspresten på Akershus, Claus Pavels, skrev for eksempel i dagboken sin nyttårsaften 1814 at han ikke mente «nogen Nations Historie kan fremvise Magen til et saadant Aar. Selv Napoleons Katastrophe forbauser mindre». Det kan naturligvis ikke være tvil om at dette var hva Pavels følte, men samtidig var han fremdeles så sterkt preget av årets begivenheter at det var lett for ham å bruke litt for store ord.

1814 og Grunnloven til tross: Napoleonstidens omveltninger i Norge var i siste omgang mindre omfattende enn de var i store deler av Kontinental-Europa. Selv de endringene som fant sted i Norge omkring 1814, hadde ofte paralleller lenger sør. Dette var imidlertid på ingen måte åpenbart nord for Skagerrak. Det kan diskuteres hvor godt kjent slottsprest Pavels egentlig var med de store omveltningene som hadde funnet sted i Napoleons Europa. Han kunne nok fint redegjøre for kriger og storpolitiske begivenheter, men for Pavels og andre norske observatører havnet Napoleons store samfunnsreformer i skyggen av disse, i den grad de overhodet brydde seg eller visste om dem.

Det samme har vært tilfellet blant norske historikere, som i likhet med Pavels også har vært tilbøyelige til å betrakte Norges 1814 som unikt i europeisk målestokk. Interessen for hva som gjerne kalles Napoleons imperium, har imidlertid vært ytterst liten blant norske og øvrige nordiske historikere, som også i forsvinnende liten grad har tatt del i internasjonal forskning omkring Napoleons Europa eller publisert for et europeisk publikum. Interessen har for det meste vært begrenset til konsekvensene av koalisjonskrigene og stormaktspolitikken for den rent politiske utviklingen i de nordiske landene, altså først og fremst sammenhenger av mer kausal art. Det var for eksempel krig og diplomati den norske historikeren Jens Arup Seip hadde i bakhodet da han i en kjent vending beskrev Norges frihet i 1814 som en gave fra Napoleon. Det han mente med dette var at stormaktskoalisjonens seier over Napoleon – og Danmark-Norge, som hans allierte – i 1813–1814 skapte en helt uventet situasjon i Norge som få eller ingen var forberedt på. Dersom man imidlertid skulle tolke et utsagn som «friheten i gave fra Napoleon» mer bokstavelig, ville det være mer nærliggende å tenke i retning av de frihetene Napoleon faktisk ga deler av Europa, som sivilloven Code Napoléon, religionsfrihet og frigjøring av religiøse minoriteter og i flere tilfeller også relativt liberale konstitusjoner. Napoleons store reformer har imidlertid blitt oversett av norske historikere. Code Napoléon gjorde mer for å modernisere – eller velte om på – hele samfunnet enn noen lov i Norge. Her ble snarere Christian Vs norske lov fra 1687 ført videre også etter 1814. Grunnloven – enten det var i Norge eller andre steder – var det få vanlige mennesker som merket så mye til. Her ligger kimen til et annet argument: For de fleste vanlige mennesker i Norge betydde egentlig ikke Grunnloven og endringene i 1814 så veldig mye, i alle fall ikke på kort sikt.

Samfunnsomveltninger

For den jevne norske mann eller kvinne var det ikke så stor forskjell på dagliglivet i 1816 og dagliglivet slik det hadde vært før krigen, si i for eksempel 1806. om noe, så gjorde krigsårenes lidelser og etterkrigstidens økonomiske krise at mange trolig lengtet tilbake til tiden før napoleonskrigenes inntog i Skandinavia. Både samfunnsstrukturen og den administrative strukturen i Norge var den samme i 1816 som den hadde vært ti år tidligere. også loven, domstolene, kirken og militærvesenet var de samme, og i mange tilfeller også embetsmennene, lokale eliter, lensmenn, bygdeskolelærere og andre som folk flest måtte forholde seg til. Næringsveier og sosiale forhold var også stort sett de samme, mens nordmenn kunne praktisere tro og religion på samme måte som de hadde gjort før. Sagt på en annen måte: Dersom en norsk bonde hadde reist til Amerika i 1806 og kommet tilbake ti år senere, ville han eller hun ikke merket nevneverdig forskjell fra hvordan samfunnet så ut da vedkommende dro, sett bort fra at krig og hungersnød ville ha revet bort en del kjente fjes.

I store deler av det øvrige Europa var imidlertid opplevelsen helt annerledes. for den jevne bonde i for eksempel de delene av Italia og Tyskland, Belgia og Spania som ble direkte eller indirekte innlemmet i Napoleons imperium, var verden en helt annen i 1816 enn hva den hadde vært før Napoleon. omfattende reformer i regi av Napoleon og hans støttespillere rundt om i Europa sørget for å vende opp ned på tradisjonelle samfunnsinstitusjoner og -strukturer. Det dreide seg om reformer på nær sagt alle samfunnsnivåer, med kraftig innvirkning på vanlige menneskers liv selv i de fjerneste avkroker. Man kan kanskje godt argumentere for at samfunnet i mange deler av Europa var såpass annerledes skrudd sammen enn i Norge at reformbehovet og reformpotensialet i Norge var mindre, men dette gjør ikke opplevelsen av samfunnsomveltningene i disse delene av Europa mindre dramatiske eller mindre «mirakuløse».

Staten og loven

Den største omveltningen i Napoleons imperium kom med hva man kan kalle fremveksten av den moderne staten. Statsbygging var Napoleons største og kanskje mest vellykkede prosjekt. Administrasjon og byråkrati ble standardisert, profesjonalisert, sentralisert, effektivisert og ikke minst økt kraftig i både antall og omfang. Nye grupper av statstjenestemenn – med prefekter, underprefekter og de paramilitære politistyrkene kalt gendarmer i spissen – sørget for at staten nådde frem til områder som de desentraliserte førnapoleonske regimene i liten eller ingen grad hadde kunnet kontrollere. Det betydde at befolkningen på helt nye måter og ikke minst i et helt annet omfang enn før måtte forholde seg til staten og kravene den stilte. Den napoleonske staten krevde mye av befolkningen. Verneplikt ble innført i hele imperiet, ofte for alle første gang, og ble på mange måter selve drivkraften i Napoleons statsbygging ettersom hans utallige kriger og felttog krevde store menneskelige ressurser. Krig kostet også penger, og felles for imperiet var en kraftig økning – og noen steder første gangs innføring – av skatt til staten, for ikke å tale om forskjellige former for militære rekvisisjoner. Statsapparatet, med gendarmene i spissen, sørget for at alt dette ble krevd inn uten mulighet for noen til å stikke seg unna. Grunntanken var at enhver borger av staten hadde plikter som staten kunne forvente at borgeren overholdt, og om nødvendig tvinge ham til det.

I spissen for Napoleons samfunnsreformer sto Code Napoléon, en kodifisert sivillov først innført i Frankrike i 1804 og senere utvidet og innført i de fleste øvrige deler av Napoleons europeiske imperium, som etter 1807 dekket praktisk talt hele Kontinental- Europa fra Atlanterhavet i vest til elven Wisla i øst, og fra Middelhavet i sør til Nordsjøen i nord. Code Napoléon var etter tidens standard et ganske liberalt lovverk – ikke minst sammenlignet med Christian Vs norske lov – og gjenspeilet mye av det ideologiske tanke­ godset fra den franske revolusjonen. De sosiale prinsippene fra 1789, som individuell frihet, likhet for loven og sekularisering av samfunnet, var bakt inn i den. Videre bekreftet denne loven eiendomsretten og avskaffet føydalisme og det føydale aristokratiet. forordninger som etter den franske revolusjonen for det meste hadde vært teori utenfor – og i noen tilfeller også i – Frankrike, ble innført av Napoleon. I den grad man kan snakke om et mirakel i napoleonstidens Europa, var det kanskje først og fremst i betydningen av Code Napoléons revolusjonering av europeiske samfunn.

Dette var spesielt tilfelle i de delene av Europa der de føydale samfunnsstrukturene rådet. Her kom Code Napoléon til å revolusjonere både eiendomsforhold, sosiale relasjoner og juridiske forhold. Bønder ble brått frie, fikk sivile rettigheter og likhet for loven; de kunne eie egen jord, reise hvor de ville og skulle bare kunne dømmes av sine likemenn i jurydomstoler. Alt dette pekte i retning av det moderne Europa og innebar en enorm forskjell fra det samfunnet som hadde eksistert før Napoleon.

Det kunne imidlertid også være en umiddelbar bakside av medaljen. Code Napoléons friheter og rettigheter hadde utvilsomt positiv virkning på lengre sikt, men på kortere sikt kunne de også skape kaos i de områdene hvor omveltningene kom brått og ble størst. Eiendomsrett var mager trøst for dem som ikke hadde midler til å kjøpe eiendom, og i noen tilfeller ble frigjorte bønder kastet ut fra gårdene sine av tidligere føydalherrer fordi de ikke kunne kjøpe dem eller betale pålagt kompensasjon, eller de mistet tilgang til beiteområder og dyrkbar jord etter hvert som godseiendommer ble delt opp og solgt unna. Heller ikke likhet for loven og jurydomstoler falt alltid i smak, som for eksempel i store deler av Italia, hvor ulike former for privat justis hadde dype røtter og var foretrukne former for konfliktløsning, mens domstoler ble sett som uøns­ket statlig innblanding. Noen steder vendte derfor befolkningslagene ryggen til Code Napoléon.

Kirke og religion

Tro, religion og kirke sto i sentrum i de fleste europeiske samfunn og vanlige menneskers liv. Napoleon var ikke på langt nær så kirke­ og religionsfiendtlig som 1790­årenes franske revolusjonære, men han sørget for å formalisere statens absolutte overhøyhet over kirken så vel som dens innflytelse på religionsutøvelse gjennom det såkalte konkordatet med paven i 1801. Også konkordatet var et skritt i moderniserende retning, ettersom det innebar religionsfrihet og dermed emansipering av ulike religiøse minoritetsgrupper som for eksempel jøder og jesuitter, og for den saks skyld protestanter i noen av de mest erkekatolske delene av Europa. I Norge forble imidlertid jøder og jesuitter utelukket fra riket.

Samtidig åpnet konkordatet for omfattende reformer av kirke og religionsutøvelse. rasjonalismen sto høyst i kurs hos Napoleon og hans støttespillere, og som barn av opplysningstiden betraktet de spesielt katolisismen som gjennomsyret av unødvendig overtro og som en arkaisk etterlevning fra middelalderen. Dessuten ønsket de å redusere kirkens innflytelse i samfunnet til fordel for staten. Befolkningens lojalitetsbånd og plikter skulle knyttes til staten fremfor kirken. Med dette for øye ble en hel rekke helligdager, religiøse ritualer og skikker forbudt, munkeordener avskaffet og mange prester avsatt, og både klostre og kirkeeiendommer ble konfiskert av staten og solgt unna. Mens den franske revolusjonen hadde sekularisert Frankrike, sørget Napoleon for å sekularisere Europa, fra avskaffelsen av kirkestater og fyrstebiskoper i Tyskland til stenging av klostre i åssidene i Toscana.

Reformene av kirke og religion var kanskje de reformene som traff dypest i vanlige menneskers dagligliv. Plutselig bestemte staten hva de skulle tro på og hvordan. Den napoleonske staten grep ikke bare direkte inn i folks trosliv og religionsutøvelse, men rev også vekk fundamentet for fattigforsorg i de katolske delene av Europa, hvor dette hovedsakelig hørte kirken og munkeordenene til. Dette fikk nødvendigvis konsekvenser, ofte i form av hard motstand. I erkekatolske Sør-Italia var bondebefolkningen alt annet enn fornøyd med at det ble tuklet med deres tro og religiøse ritualer, mens kombinasjonen av avskaffelse av føydalisme og underminering av fattigforsorgen drev desperate bønder ut på landeveien og inn i landeveisrøveri. Her ligger mye av forklaringen på den brutale geriljakrigen som ble kjempet mot franskmennene i det området som utgjør den italienske støvelens såle i årene 1806–11. På samme måte, og langt på vei av samme årsaker, gikk tyrolerne berserk i 1809, etter at den bayerske regjeringen hadde iverksatt store reformer av kirke og religion i det erkekatolske Tyrol og attpåtil opprettet et eget kirkepoliti for å påse at reformene ble respektert. Det hjalp lite at Tyrol og Bayern begge var katolske så lenge den bayerske regjeringen hadde et helt annet syn på katolsk religionsutøvelse og kirkens rolle i samfunnet enn det tyrolerne hadde.

De fleste av Napoleons samfunnsreformer ble på forskjellige måter videreført også etter hans fall i 1814–15, selv om hans territorielle omstrukturering av Europa langt på vei ble reversert etter hvert som tidligere monarker som Napoleon hadde avsatt og fjernet, vendte tilbake til sine troner. for eneveldige regimer var Napoleons effektive og sterke statsapparat et uimotståelig redskap. Det var også Code Napoléon, ettersom en standardisert lovkode av denne typen både var integrerende og styrkende for staten, samtidig som den reduserte adelens makt og innflytelse og dermed vingeklippet kongemaktens tradisjonelle rival. Det er særlig i bevaringen av Code Napoléon og den napoleonske staten også etter Napoleons fall at nøkkelen til å forstå imperiets varige innflytelse på det moderne Europa ligger.

Grunnlover

Historien om hva som kalles restaurasjonen etter 1815, har lenge vært preget av oppfatninger av at målet for de europeiske monarkene og regimene som vendte tilbake etter Napoleons fall, var å skru klokken tilbake til tiden før den franske revolusjonen. I en slik optikk fremstår den norske grunnloven som enda mer eksepsjonell, ettersom den tilsynelatende var den eneste liberale europeiske konstitusjonen som overlevde den reaksjonære bølgen etter Napoleon. Men var egentlig den norske grunnloven så unik eller enestående i en europeisk målestokk?

Svaret er et betinget nei, selv om Grunnloven i Norge på enkelte områder kunne skille seg litt ut i grad fra det øvrige Europa. Selv om Napoleon styrte imperiet med autoritær hånd og ikke brydde seg nevneverdig om prinsipper som maktbalanse og representasjon, var likevel den napoleonske utøvende makten innhegnet av en konstitusjon, i Frankrikes tilfelle konstitusjonen av 1799. Selv om Napoleons regime var autoritært, var det ikke eneveldig. også i andre deler av imperiet ble det innført konstitusjoner, som for eksempel i det nyopprettede kongedømmet Westfalen i 1807 og i Spania og Bayern året etter. Disse konstitusjonene var for så vidt liberale, men favoriserte klart den utøvende makten og var i beste fall vage når det gjaldt folkerepresentasjon. Sammenlignet med disse konstitusjonene var den norske grunnloven av 1814 ytterst demokratisk, i den moderne betydningen av begrepet. Den var imidlertid ikke like demokratisk som den spanske Cadiz­konstitusjonen av 1812, som i påvente av Spanias frigjøring ble utarbeidet av liberale kretser i den eneste spanske byen som lå utenfor Napoleons rekkevidde. Cadiz­konstitusjonen åpnet bl.a. for allmenn stemmerett, men ble forkastet av den tilbakevendte spanske kong Ferdinand VII etter 1814. Den ble imidlertid innført i kjølvannet av den liberal-radikale revolusjonen i Spania i 1820 og deretter i praktisk talt identisk versjon i kongedømmet Napoli i Sør-Italia og i Portugal da revolusjonen forplantet seg til disse områdene. Riktignok ble den demokratiske gleden for de radikale og liberale av det kortvarige slaget, som følge av at de europeiske stormaktene gikk sammen om å slå ned revolusjonene og fjerne konstitusjonene etter få år. for en tid hadde like fullt Sør-Europa vært like liberalt og demokratisk som Norge.

Det kan være lett å betrakte Norge som en ensom frihetens svale i restaurasjons-Europa, hvor de fleste regimene var eneveldige og de fleste av napoleonstidens konstitusjoner ble annullert. Helt ensomt var Norge imidlertid ikke, og det ville også være feil å betrakte de europeiske enevoldsmaktene, med Østerrike, Russland og Preussen i spissen, som fiendtlig innstilt til alle demokratiske konstitusjoner overhodet. Eller sagt på en annen måte: De europeiske regimene var konservative, men ikke uten videre reaksjonære. Hovedårsaken til at 1820-revolusjonene i Sør-Europa ble slått ned, var frykten for at de kunne gi europeisk storkrig, og i mange tilfeller tillot stormaktene eksistensen av liberale konstitusjoner. I de tyske statene Baden, Württemberg, Nassau og Bayern ble det for eksempel innført moderne representative konstitusjoner i årene 1818–21. Disse var ikke vesensforskjellige fra Grunnloven selv om antallet stemmeberettigede var mer begrenset og parlamentet hadde litt mindre makt. Det var også likheter mellom disse konstitusjonenes og Grunnlovens funksjon. På samme måte som Grunnloven ble et politisk og symbolsk vern mot en tettere integrasjon av Norge og Sverige etter 1814, ble de sørtyske konstitusjonene fra 1818 brukt som vern mot tettere integrasjon i det nyopprettede tyske forbundet, som ble dominert av Østerrike og Preussen. for Bayerns del var dette slett ikke noe nytt, for på samme måte som den bayerske konstitusjonen av 1818 ble brukt som vern mot Preussen og Østerrike, hadde den forrige bayerske konstitusjonen av 1808 fungert som vern mot tettere integrasjon i den såkalte Rhinkonføderasjonen dominert av Napoleon. Kort sagt: Som et vern av politisk selvstendighet og integritet i en løs forening med en overlegen nabostat var ikke 1814-grunnloven europeisk enestående.

Perspektiv

Hendelsene i 1814 var helt avgjørende for utviklingen av det moderne Norge. Napoleons imperium var helt avgjørende for utviklingen av det moderne Europa. Selv om 1814 var et annus mirabilis for Norge, var napoleonstidens samfunnsomveltninger i Norge mindre omfattende enn de var i mange deler av det øvrige Europa. Og Grunnloven var ikke nødvendigvis et enestående tilfelle verken i samtidens eller ettertidens Europa. Det er like fullt viktig å feire Grunnloven som et avgjørende brudd i norsk historie og som en grunnpilar i et demokratisk Norge, men som mirakelår eller mirakeltilfelle var ikke Norges 1814 mer mirakuløst enn napoleonstidens plutselige og kraftfulle modernisering av Europa.

Emneord: Almanakken, Almanakk for Norge, 1814 Av Morten Nordhagen Ottosen (Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo)
Publisert 11. des. 2014 16:31 - Sist endret 23. sep. 2017 00:39