Akademia i siste liten

Lasse Clausen var i ferd med å ta farvel med akademia da ryktene om en jobb i Norge dukket opp. Nå har han nettopp dratt i land et prosjekt ved Troll-stasjonen i Arktis, og fast jobb ved UiO.

Lasse Clausen utenfor Kjemibygningen, hvor romfysikk holder til. Foto: Hilde Lynnebakken/ UiO

— Vi var rett og slett veldig lei av å flytte rundt i verden, så jeg hadde bestemt meg for å søke en jobb i Volkswagen eller noe sånt, forteller Clausen, som opprinnelig er fra Tönning, nord i Tyskland.

Etter 2-3-årige opphold i England, USA og Tyskland var familien klar for et roligere liv.

Han skulle bare på en siste konferanse for å ta farvel med fagfeltet og med kolleger først.

Mens han var i Wien på den årlige møteplassen i regi av EGU, European Geosciences Union, fikk han høre om en 4-årig stilling ved UiO.

— 4 år er jo ikke så verst, tenkte vi, og kona mi, som er svensk, var positiv til å flytte tilbake til Skandinavia.

Dermed ble det Oslo, og det angrer ingen av dem på. — Norsk arbeidsliv er ikke så hierarkisk som det tyske, mener Clausen. Dessuten liker han godt balansen mellom arbeid og fritid: — Vi jobber effektivt når vi er på jobb og har tid til et liv utenom.

Clausens fagfelt er rom- og plasmafysikk. — Romfysikkmiljøet er preget av samarbeid og folk som oppfører seg pent mot hverandre, mener Clausen.

Rosetta og Svalbard

— Hvordan ble du interessert akkurat i romfysikk?

— Jeg studerte fysikk i Braunschweig. Der holder Karl-Heinz Glaßmeier til. Han er godt kjent i vårt miljø, blant annet bygget han magnetometer for Rosetta-satellitten. Gjennom ham ble jeg kjent med fagfeltet.

Og under et opphold ved Max Planck-instituttet hadde jeg en lærer som underviste på Svalbard. Jeg var der et år under mastergraden og oppdaget hvor spennende det var med ionosfæren og plasmafysikk, forteller Clausen.

— Hva er det som er så spennende?

— Altså, det handler jo om raketter og satellitter! Det ER jo spennende, vel?

Lasse Clausen har jobbet med flere av den europeiske romfartsorganisasjonen ESAs satellitter og er nå involvert i ESAs Swarm-prosjekt, hvor han utvikler et dataprogram.

— Nå jobber jeg stadig mer med romvær, GPS og trygg ferdsel i nordområdene, så nå er det blitt mye enklere å forklare mamma hva jeg holder på med, ler Clausen.

Navigasjon med satellitter avhenger i stor grad av nordlys-aktivitet og andre forstyrrelser i ionosfæren.

Clausen har nettopp fått vite at Forskningsrådet gir ham og kollegene midler til å installere en GPS-mottaker på den norske forskningsstasjonen Troll i Antarktis. Formålet er å sjekke om forholdene ved sydpolen kan sammenliknes med det vi opplever her nord.

Norsk satellittoppskyting

Et annet prosjekt som opptar ham for tiden er NORSAT-1, Norges første satellitt med vitenskap ombord. Satellitten skal skytes opp fra Kasakhstan, sannsynligvis i april i år, med UiOs romværinstrument ombord.

— Når du ikke er opptatt av fysikk, hva gjør du da?

— Jeg har 3 små barn, så da blir det til at det meste av tiden går med til å gjøre ting med dem. Vi går på tur, og så liker jeg å se amerikansk fotball, jeg følger NFL-kamper på nett.

Dessuten er jeg glad i å lese. Science fiction, krim, og så har jeg nettopp lest Daniel Kehlmann, han som skrev Oppmålingen av verden. Jeg leser mest på norsk for å lære mer av språket.

— Norsken din er jo blitt kjempegod? Dere snakker ikke bare engelsk på jobb?

— Nei, jeg har bedt alle om å snakke norsk med meg.

Dette semesteret skal jeg også undervise på norsk for første gang: Jeg skal ha Svingninger og bølger, som alle fysikkstudentene har i 4. semester.

 

Bli kjent med flere av førsteamanuensisene vi har ansatt de siste årene:

Heidi SandakerLuiza AnghelutaLasse Vines

 

Av Hilde Lynnebakken
Publisert 18. jan. 2017 08:49 - Sist endret 18. jan. 2017 09:10