Verdens minste bakterier – nanobakteriene – fins de?

Ja de fins, men ikke blant de levende! Her kommer en kort biologisk påskekrim om et underlig fenomen, som engasjerte oppglødde mikrobiologer i noe over et tiår og som til og med tok tak i alle biologers ”våteste drøm”, liv på andre planeter! Men som til slutt fikk en høyst triviell løsning – som typisk når forhåpningene om noe usedvanlig skrus i været og tidsskriftene følger opp! Mange lot seg lure – det er snart 1. april! :-)

 

Lot du deg lure?

I 1993 rapporterte den finske biokjemikeren Olavi Kajander om noen underlige, ørsmå kuleformete partikler i serum fra ku. Disse partiklene syntes å dele seg. Han kalte dem for nanobakterier, siden de overflatisk minner om bakterier, men er 6-3 ganger mindre enn den minste kjente bakterie Mycoplasma genitalium. Siden lyktes det Kajander og hans kollega, Neva Çiftçioglu, å finne de samme partiklene i blod, også fra mennesker. I 1998 mente de samme forskerne at nanobakteriene ofte omgir seg med en ”kokong” av kalsiumfosfat og er den direkte årsak til nyrestein. De undersøkte 30 ulike nyresteiner og fant tegn til nanobakterier i alle. Ikke nok med det, men disse ”organismene” ble antatt å være årsak til andre sjukelige forkalkninger, som f.eks. åreforkalkning og gallestein – og noen påstår til og med kreft og demens.

Nanobakterier ble også påvist ute i naturen, blant annet i gruver og inni stein og sedimenter. Det mest kuriøse skjedde i 1996 da David McKay fra NASA (og medarbeidere) publiserte de berømte ”marsbakteriene” i det renommerte tidsskriftet Science. Disse ble funnet på en meteoritt, ALH84001, som stammet fra Mars og som er 4,5 milliarder år gammel. En stund gikk de for å være fossile nanobakterier (form og størrelse stemmer tilsynelatende), men kritiske undersøkelser i ettertid har vist at det nok er geologiske strukturer i selve meteoritten og ikke har noe med liv å gjøre.

Nanobakterier, som også går under betegnelsene ”calcifying nonoparticles CNPs” eller ”nanober”, var regnet som ytterst kontroversielle ”organismer”. Det ble diskutert om de hadde DNA og RNA, eller om det var livsformer, lik prioner, som opererer uten nukleinsyrer. Og de gangene DNA har vært rapportert fra nanobakterier, er dette siden blitt tilbakevist som kontaminasjon fra ekte bakterier. Det kunne også være fristende å trekke sammenlikning med de såkalte protobiontene. Disse er partikler frambrakt kunstig i laboratorium. De er omgitt av en organisk membran (f.eks. fosfolipider) og inneholder nødvendige enzymer til enkle metabolske prosesser, f.eks. omdannelse av glukosefosfat til stivelse og fosfat (ved fosforylase) og videre stivelse til maltose (ved amylase). Mange mener at protobionter var et viktig skritt ved livets opprinnelse.

Det ble også hevdet at nanobakterier ble påvirket av antibiotika, da det er påvist at visse sjukelige forkalkninger kan kureres ved tetrasyklin. Et argument til støtte for deres riktige bakterienatur.

De seineste arbeidene (etter 2004) konkluderer med at nanobakteriene ikke er levende, men krystallisnke ansamlinger av organisk og uorganisk materiale, hvor selvfølgelig noe DNA kan bli inkorpoert. De viktigste uorganiske substansene er kalsiumkarbonat eller kalsiumfosfat. Håpefulle spekulasjoner om de representerer en livsform uavhengig av livets tre etablerte domener (bakteriene, arkene og eukaryotene); om de er gjenlevende urformer fra den gang organismene ennå ikke hadde RNA og DNA; om de også fins på andre himmellegemer, Mars, Europa eller Titan i vårt solsystem; og om de forårsaker sjukdommer som nyrestein, gallestein, kreft, åreforkalkning har falt like mye i grus som den gang fysikerne i et kort og lykkelig øyeblikk trodde på ”kald fusjon”!

God påske!

 

Av Klaus Høiland
Publisert 29. mars 2012 11:27
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere

illustrasjon

Biobloggen

Klaus Høiland er professor i biologi ved Universitetet i Oslo. I denne bloggen deler han sitt engasjement for biologi.