Ektohydriske moser har ikke ledningsvev, er ikke-vaskulære, og er avhengig av kapillar vanntransport i kapillarkanaler langs overflater, bl.a. i overgang mellom stengel og blad hvor det også kan finnes bladlignende parafyllier. Bladet hos bjørnemose er satt sammen av cellerekker (lameller) med kloroplaster Kutikula er tynn og ikke dekket av voks, de tørker lett, men kan rehydreres raskt. Stor bjørnemose (Polytrichum commune) er derimot eksempel på en endohydrisk mose med et vannledende cellevev, hydrom (gr. hydor – vann; mestos – full) eller hadrom (gr. hydros – tykk), sentralt plassert i mosestengelen. Hydromet består av lange smale celler kalt hydroider, som har funksjon tilsvarende trakeider i vedvevet (xylem) i planter. På samme måte som hos trakeider mister hydroidene protoplasten. Hydromet er omgitt av et leptom, tilsvarende silvev (floem). Leptomceller mangler silplater, men har plasmodesmata. Det finnes også sylinderformete tyggveggete sklereider. Overflaten til stor bjørnemose har kutikula med voks som beskytter mot uttørking. Bjørnemose har to typer skudd, hannlige med anteridier som produserer spermceller, ser skålformete ut omgitt av hinneaktive blad, og hunnlige med arkegonier med egg. Neste vekstsesong vokser det hannlige skuddet gjennom samlingen med arkegonier, og antall ledd kan bli brukt til aldersbestemmelse. I regn blir sporene overført til eggcelle i arkegoniet. En befruktet eggcelle gir en diploid (2n) sporofytt som vokser på den hunnlige fotosyntetiserende gametofytten (n). Sporekapselen er festet med en stilk (seta) til moseplanten. Kapselen er i tidlig stadium dekket av en kalyptera. Ved modning faller kalyptra av. En annulusring presser vekk kapsellokket (operkulum). Utover sommeren blir sporene blir spredd med vind i tørt hver og med hjelp av to rader peristomtenner ved kapselåpningen. Den ytterste raden med peristomtenner har rekker med veggfortykkelser og responderer på fuktigheten i lufta. Sentralt i kapselen er det en steril kolumella. Bjørnemose har også et mer avansert fotosyntesevev, sammenlignet med de andre mosene. Hvis en spore havner på et velegnet voksested vokser den ut til en protonema som gir opphav til en ny moseplante (gametofytt).
Einerbjørnemose (Polytrichum juniperinum) vokser på skrinn næringsfattig sandjord, og har blad med nedbøyd kant og ender i en rødbrunfarget spiss.
Rabbebjørnemose (Polytrichum piliferum) har stive blad med en hvit hårspiss, til forskjell fra de andre bjørnemosene, og bladene sitter tett oppetter stengelen. Vokser på næringsfattig jord.
Kystbjørnemose (Polytrichum formosum) har mørkegrønne blader som stor bjørnemose, bladkanten er flat med tenner, og skilles fra stor bjørnemose ved at kapselen har forskjellig form.
Snøbjørnemose (Polytrichum sexangulare) vokser på snøleier i fjellet.
Bilde 1. Tverrsnitt av kapsel fra bjørnemose (Polytrichum commune). Sentralt i kapselen en kolumella.
Bilde 2. Tverrsnitt av kapsel fra bjørnemose (Polytrichum commune). Detalj som viser sporene i kapselen og kolumella. Det er to forskjellige typer sporer. En type sporer vokser ut til en hunnlig protonema, som danner hunnmosen og en type danner en hannlig protonema som danner hannmosen. Hos andre moser er hann og hunn på atskilte greiner på samme moseindivid.
Bilde 3. Tverrsnitt av kapsel fra bjørnemose (Polytrichum commune). Detalj som viser kapselvegg og kantede sporer.
Bilde 4. Tverrsnitt av kapsel fra bjørnemose (Polytrichum commune). Detalj som viser to typer kantede sporer. Alle planteanatomisnitt vist i leksikon er parafinsnitt farget med safranin og FastGreen. Preparant Eva Bovin ved Botanisk laboratorium, UiO, har laget flere av mikroskopisnittene.
Bilde 5. Kapsler fra stor bjørnemose. Den grønne moseplanten er gametofytten, og sporekapsel med sporestilk er sporofytten som lager sporer. Også kalt "musåker",
Bilde 6. Hannplanter fra bjørnemose med gjennomvoksing av blomsten.
Bilde 7. Bjørnemosekapsler med kalyptera.