Drøvtyggere

Drøv er mekanisk oppdelt og fermenterte planterester. Drøvtyggere spiser gras, urter og løv fra løvtrær. Sakkarifiseringen og polysakkaridutnyttelsen av de komplekse plantekarbohydratene i Bacteriodetes bakterier i  mikrobiomet skjer via enzymkomplekser fra polysakkaridbrukende loci, hvor også ytre membranvesikler og quorum kan delta i signaloverføring.  Hos drøvtyggere havner det tygde plantematerialet i vomma og nettmagen hvor cellulose, hemicellulose og andre polysakkarider  nedbrytes av mikroorganismer. Seinere, med jevne mellomrom gulpes det halvomsatte graset og annet plantemateriale opp, tygges på nytt og svelges, havner i bladmagen hvor en del av vannet fjernes før det nedbrutte plantematerialet havner i løypemagen hvor drøvtyggerens egne enzymer fortsetter nedbrytning av maten. Drøvtygging kan gi beskyttelse mot predatorer.

Kviger på beite er drøvtyggere.

 

De fleste dyr mangler enzymer som er nødvendig for å fordøye cellulose fra celleveggene i planter og derfor avhengig av mikroorganismer. Temperaturen i vomma er ca. 39^oC, pH er ca. 6.5 og det er anaerobe forhold (redokspotensial ca. -400 mV). Maten oppholder seg i vomma i 9 til 12 timer og i denne perioden hydrolyserer bakterier og protozooer cellulose til disakkaridet cellobiose og frie glukosemolekyler. Glukose fermenteres av bakteriene til flyktige fettsyrer (acetat (eddiksyre), propionsyre og smørsyre) (kortkjedete fettsyrer) som tas opp i blodbanene til dyret, og er den viktigste energikilden, og gir dessuten karbondioksid og metan. Metan kommer fra metanogene bakterier som bruker karbondioksid som akseptor for elektroner og protoner. Mikroorganismene lager også vitaminer og aminosyrer som dyret trenger. Hvis husdyr brått får mye korn i kosten som inneholder mye stivelse vil melkesyrebakterier lage store mengder melkesyre (laktat) som surgjør vomma og dreper den normale bakteriefloraen, en tilstand kalt acidose.

Kyr på beite er drøvtyggere g mikrobiomet i vomma er en unik fermentor som kan utføre fermentering og omsette sukkerforbindelsene som finnes i celleveggene til plantene i form av cellulose og hemicellulose samt lignin.

 

Hest, kanin, hamster og hare er også planteetere, men de er ikke drøvtyggere og har bare en mage (monogastriske). De har en meget veltuviklet sekkformet blindtarm (cecum, l- caecus blind) som ligger like etter den lille tynntarmen og før tykkatramen og anus. Blindtarmen danner et eget økosystem inneholder en mikrofloa med bakterier, protozooer som omsetter og fermenterer plantemateriale med cellulose. Blindtarmen er lang hos plantespisere (herbivorer), men er kort eller kan mangle hos kjøttetere (karnivore).

Hester er enmagedyr og er ikke drøvtyggere. De har en meget lang blindtarm med bakterier som deltar i nedbrytning av plantemateriale. Hestemøkk har derved også et annet innhold og struktur enn kumøkk. 

 

Mennesket er monogastrisk alteter (omnivor) og har bare en blindtarmsvedheng (appendiks) igjen som rester fra en evolusjonær fortid. Blindtarmen ligger ved starten av tykktarmen, hvor det også kan finnes aerobe bakterier, mens for øvrig i tarmsystemet er det anaerobe bakterier. Blindtarm finnes hos de amniote dyrene, men også hos lungefisk. Fugler har to blindtarmer. Blindtarmen hos fisk er ikke homolog med blindtarmen nevnt her.

Tubeormer som lever på store havdyp med vulkansk aktivitet og hydrotermiske ventiler mangler munn og fordøyelsessystem, men lever på næringen produsert av kjemoautotrofe bakterier som bare trenger karbondioksid, oksygen, hydrogensulfat og nitrat for å vokse.

Det betyr at mikrofloraen som lever i tykktarmen og som omsetter cellulose mistes ved avføringen og dyret kan ikke utnytte proteininnholdet i mikrofloraen på veien gjennom magen slik som drøvtyggerne. Derfor spiser hare, kanin og bever sin egen myke avføring for å bøte noe på dette (koprofagi, gr. kopros - møkk, avføring, phagein - spise). Nå kan næring som er blitt produsert fra mikroorganismene tas opp i tynntarmen,  og etter andre gangs passering kommer planterestene fra fordøyelsen i avføringen som harde runde kuler (harelort), i motsetning til den myke avføringen som blir spist. 

Hunder kan i noen tilfeller spise avføring. Dette har sikkert sin grunn, og kan bidra med en bakterieflora.

Serengeti og Masai Mara i Øst-Afrika

Serengeti i Tanzania er en savanne med kort gras og få trær, og det er årlige vandringer av store flokker med gnu (Connochaetes gnou og Connochaetes taurinus), sebra (Equus quagga) i slekt med hesten, de største næringsvandringene av grasetende pattedyr man kjenner til. Gnu foretrekker kortere gras, mens sebra preferer lengre. I Serengeti beiter også mange andre drøvtyggereThomson-gaselle (Eudorcas thomsonii), Grants gaselle (Nanger granti), impala (Aepyceros melampus), springbukk (Antidorcas marsupialis), eland (Teurotragus oryx), samt elefant (Loxodonta africana), giraff (Giraffa), små antiloper (Dik-dik) m.fl

Næringen har sin opprinnelse fra vulkansk aktivitet i Riftdalen i Øst-Afrika hvor det finnes en rekke vulkaner. Fra stratovulkanen Ol Doinyo Lengai i Arusha-regionen nord i Tanzania sør for Natronsjøen (Lake Natron) ,som sender ut lavtemperaturlava av typen natrokarbonatritt, som inneholder natriumkarbonat. Det gir mye kalsium, natrium, og fosfat, men lite silisium. Natrium spiller en viktige rolle i metabolismen hos dyr, bl.a. i melkeproduksjon. Den utdødde nefelittvulkanen Kerimasi i samme området med karbonatit, samt utdødde Ngorongoro. Manyarasjøen (Lake Manyara) får derved alkalisk vann med pH opptil 9, samt Euasisjøen (Lake Euasi). Røttene til trærne har vanskeligheter med å trenge gjennom lagende med aske. I august-november vandrer dyrene til Masai Mara i Kenya med kalvingstid i januar til mars. I desember til april er det regntid og flokkene beveger seg tilbake til Serengeti. En årstidsvandring (migrasjon) med klokken, og som følger tilgangen på beitegras. Dessuten gir vandringene mat til sekundærkonsumenter som løve (Panthera leo), afrikanske villhunder (Lycaeon pictus)  og flekket hyene (Crocuta crocuta).

Natur og kultur

Ein veit ikkje kvar nautet er før det rautar. (Brukt på russekortet til HAa i 1967)

Litteratur

Wikipedia

Tilbake til hovedside