G

G-protein - Et guanin nukleotidbindende protein. GTP-protein. Proteiner som binder GTP. Proteinet har i inaktivt stadium bundet GDP. Aktivt G-protein er koblet til en kaskade med prosesser bl.a. aktivering av protein kinase, åpning av kalsiumkanaler og syntese av syklisk AMP (cAMP). G-protein kan aktivere fosfolipase C som igjen gir inositol trifosfat og 1,2-diacylglycerol som begge virker som sekundære budbringere.

G-protein - GTPase enzym som regulerer mange forskjellige prosesser på samme måte. G-protein deltar i en signaloverføringsvei (signaltransduksjon, l. ductus - lede) som skrus henholdsvis på eller av ved binding av guanosin trifosfat (GTP) eller guanosin difosfat (GDP). Når GTP er bundet er proteinet aktivt og når GDP er bundet er det inaktivt. I signaloverføringsveien virker et signalmolekyl som ligand og binder seg til og forårsaker konformasjonsendring i G-protein koblete receptorer i membranen. Derved aktiveres G-proteinet ved at GTP erstatter GDP. Aktivt G-protein (GTP-protein) bindes deretter til et enzym og endrer aktiviteten til dette. G-protein inneholder GTPase aktivitet som omdanner GTP til GDP og aktiviteten kan derved skrus raskt av og virker som en molekylær bryter. G-protein er aktive i mange forskjellige typer signaloverføringsveier i cellen. Flere bakterietoksiner som koleratoksin og botulismetoksin virker ved å påvirke G-proteiner.

Galle - Cecidium. Misdannelse eller kule- og vorteformet utvekst på blad, stengel, grein eller rot forårsaket av insekter (gallemygg, galleveps)og noen typer sopp. Marggaller forårsakes av insekter som lever i margen på kvist og greiner. Galleepler er rundt epleformete galler. Galleproduserende insekter, nematoder eller sopp produserer vekststoffer som stimulerer celledeling i plantene, sannsynligvis via auxin- og cytokininlignende stoffer.

Gamet (gr. gamos - ekteskap, gamet - hustru; gamete - make) - Kjønnscelle. Haploid reproduktiv celle. Ved befruktning vil gametens kjerne fusjonere med en kjerne fra en annen gamet av motsatt kjønn og gi en diploid celle (zygote) som utvikler seg til et nytt diploid individ. Vanligvis er den hunnlige gameten stor, ubevegelig og med mye cytoplasma, og den hannlige gameten liten og bevegelig. Hos de laverestående vaskulære plantene krever den bevegelige hannlige gameten (sperm, spermatozoid) vann for å nå det passive ikkebevegelige egget.

Gametangium fl. gametangia (gr. gamein - å gifte; l. tangere - å berøre; angeion - kanne, krukke) - Organ, celler eller strukturer hvor det lages hannlige og hunnelige gameter. Det hannlige gametangiet kalles anteridium og produserer fra få til tusenvis av hannlige gameter (sperm). Det hunnlige gametangiet kalles arkegonium og lager et ikkebevegelig egg i bunnen av en arkegoniekanal (laget av halskanalceller) som spermen må passere for å komme fram til egget.

Gametofytt (gr. gamete - make; phyton - plante, vekst) - Den haploide (n) gametproduserende fase i livssyklus hos alger, moser og planter, som har generasjonsveksling. Alternerer med den diploide (2n) sporofyttgenerasjonen.

Garvestoffer - Tanniner. Planter inneholder garvestoffer som deles i to hovedtyper: Hydrolyserbare garvestoffer og kondenserte garvestoffer (proanthocyanidiner)

Gasskromatografering - Kolonne fordelingskromatografi hvor den stasjonære fasen er fast og den mobile fasen er gass. Den stasjonære fasen kan også bestå av en inert bærer dekket med en lite flyktig væske (GLC-gassvæskekromatografi). Detektorene som brukes kan være flammeionisasjonsdetektor (FID), varmetrådsdetektor (HWD), elektronoppfangningsdetektor (ECD) eller nitrogen-fosfordetektor (NPD).

Gasslovene - Avogadros lov sier at like volumer med forskjellige gasser inneholder under like ytre betingelser (samme trykk og temperatur) det samme antall molekyler.

Gassvesikler - Prokaryoter i vann har behov for å flyte opp og ned i vannmassene og bruker gassvesikler (gassvakuoler) til å finne rett dybde. Blågrønnbakterier, purpurbakterier og grønne fototrofe bakterier og arter i Archaea har gassvakuoler. Membranen på gassvesiklene består av protein og er ugjennomtrengelig for vann.

Gaukesyre/gjøkesyre (Oxalis acetosella L.) er en flerårig art i gaukesyrefamilien (Oxalidaceae).  Har trekoplete blad på lang stilk er tilpasset vegetasjonsskygge i løv- og barskog. Bladene har nyktinasti. Planten blomstrer i slutten av hvitveisblomstringen. Blomsten har fem begerblad, fem kronblad med fiolette årer og ti pollenblad.  Frøene skytes ut av en saftig kapsel med midtstilt placentasjon. Har jordstengel skjellblad.

Gelelektroforese - Metode til ved elektroforese å atskille og identifisere protein, eller fragmenter av DNA eller RNA på en gel laget av agarose eller polyakrylamid mellom tynne glassplater. De to endene av gelen står i kontakt med hver sin elektrodebuffer. Prøvene appliseres på gelen i brønner laget ved isetting av en kam da gelen ble støpt. Negativt ladete molekyler ved den aktuelle pH vil vandre mot anoden (den positive polen). Vandringshastigheten avhenger av 1) størrelsen til molekylene som skal atskilles. 2) Spenningen over gelen. 3) Porestørrelse og konsentrasjon av gelmateriale. Man bruker ofte fargestoffet bromfenolblått for å se hvor langt elektroforesen har gått. Etter elektroforesen kan protein farges med Coommassie Brilliant Blue®. DNA fragmenter kan observeres under UV-lys etter reaksjon med etidiumbromid (mutagent).

Gemma (l. gemma - knopp) - Organ laget av en liten gruppe celler og som brukes til vegetativ formering hos moser og levermoser.

Gen (gr. genos - fødsel, rase) - Mendels arvbare faktor. Nukleotidsekvens som er nødvendig for å lage et funksjonelt polypeptid. Fysisk og funksjonell enhet for arv og utgjøres av en lineær sekvens av baser i DNA. Bærer av genetisk informasjon fra en generasjon til den neste. En sekvens av nukleotider i DNA som koder for et protein, tRNA eller rRNA, eller et protein som regulerer transkripsjonen av en gensekvens. Omfatter i tillegg til den kodende nukletidsekvensen også sekvenser som koder for start og stopp av transkripsjonen. Et gen kan finnes i forskjellige former (alleler). Gener som uttrykkes i omtrent alle celler kalles husholdningsgener, og disse mangler ofte nukleosomer. Genene er plassert på DNA i kromosomer, gonoforer eller plasmider. Cistron er et område av nukleotidsekvensen som koder for en polypeptidkjede. Hos bakteriene kalles en transkripsjonsenhet for et operon. En transkripsjonsenhet er et stykke av nukletidsekvensen som starter med et startkodon og stoppes av et stoppkodon og som transkriberes til et primært transkript. Hos bakterierne blir operonene polycistoriske, men hos eukaryotene vanligvis monocistronisk.

Genamplifisering (l. amplificatio - forstørre) - Selektiv replikasjon av besteme gener. Antall kopier av et gen eller genfamilie kan midlertidig øke i celler og vev under visse utviklingsstadier f.eks. gener for ribosomalt RNA (rRNA).

Genbibliotek - Samling av DNA-sekvenser fra en organisme som har blitt klonet inn i en vektor. Det må være tilstrekkelig høyt antall rekombinanter for å være sikker på at genbiblioteket er representativt for de opprinnelige DNA-sekvensene. Det er to typer genbibliotek: Genomisk bibliotek hvor DNA kommer fra et genom og cDNA bibliotek hvor DNA kommer ved kopiering av en samling med mRNA. Plasmider, fag l, cosmider og kunstig gjærkromosomer (YAC) kan brukes som vektorer for å lage et genbibliotek.

Genekspresjon - Genuttrykk. Syntese av protein kodet av spesifikke gener. Genekspresjon består av følgende trinn: genaktivering, transkripsjon, RNA prosessering, translasjon og proteinprosessering. De fleste celler uttrykker bare en liten del av genene på et gitt tidspunkt. Kontroll av genekspresjon kan skje på ethvert trinn fra gen til protein. Heterokromatingener uttrykkes vanligvis ikke. Kromatinstrukturen kan modifiseres ved histonacetylering (en acetylgruppe (-COCH3) hektes på noen aminosyrer) eller ved DNA-metylering (en metylgruppe (- CH3) hektes på cytosin) og dette vil kunne påvirke graden av transkripsjon. Genekspresjon kontrolleres også av transkripsjonsfaktorer som er genbindende proteiner. Transkripsjonsfaktorene binder seg til kontrollelementer som er stykker av ikke-kodende DNA som regulerer transkripsjonen, enten ved aktivering eller hemming. Noen transkripsjonsfaktorer kjenner igjen TATA-boks i promoter, andre kjenner igjen proteiner. Kontrollelementer som ligger nær promoter kalles proksimale kontrollelementer. Kontrollelementer som ligger langt unna promoterregionen kalles distale kontrollelementer. Eukaryoter mangler operon slik at det må foregå en koordinert genekspresjon hvor gener i samme biosyntesevei er plassert på forskjellige kromosomer. Transkripsjonsfaktorene har et tredimensjonalt DNA-bindende domene som passer som nøkkel til en lås. Det er forskjellige transkripsjonsfaktorer:

Geneologi (gr. genos - avkom; logos - tale, læren om) - Læren om utvikling av individ og rase. Læren om avstamning.

Generasjonsveksling (l. generatio - generasjon) - Heterogoni. Alternering i livssyklus mellom en haploid gametofyttgenerasjon og en diploid sporofyttgenerasjon hos seksuelt reproduserende organismer. Alle planter som reproduserer seg seksuelt har en generasjonsveksling mellom en haploid og diploid fase.

Generativ celle - Cellen i den hannlige gametofytten hos angiospermer som deler seg og produserer to spermceller. Cellen i den hannlige gametofytten hos gymnospermer som deler seg og produserer en steril celle og en spermatogen celle.

Genet (gr. genos - rase, slag, avkom) - Et genetisk individ laget fra en zygote. En gruppe genetisk like individer som stammer fra samme individ. Ramet (l. ramus - grein) er et enkeltindivid i en genet.

Genetikk (gr. genesis - avkom, nedstamme fra) - Studiet av arv. Arvelære. Kan deles inn i: 1) Klassisk genetikk (Mendelsk genetikk) som tar for seg overføring av gener mellom generasjoner. 2) Molekylær genetikk som tar for seg molekylene som lager og kontrollerer genene og deres produkter. 3) Populasjonsgenetikk som omhandler genetisk variasjon innen og mellom populasjoner.

Genetisk drift - Forandring i genfrekvens fra en generasjon til den neste forårsaket av tilfeldigheter i parring. Skjer i små populasjoner som resultat av tilfeldige prosesser. Gir rilfeldig og stor fluktuasjon i allelfrekvens over tid. Genetisk drift kan være årsak til at utrydningstruete arter har lav grad av heterozygoti.

Genetisk kode - Genenes språk. Bestemmer sammenhengen mellom nukleotidsekvensen i DNA og aminosyresekvensen i proteiner. Tre nukleotider danner et triplett (kodon), som kan gi 64 kombinasjoner, som koder for 20 aminosyrer, og kobler derved sammen nukletidsekvens med aminosyresekvens. Inkludert er kodoner for start og stopp av translasjonen. Oversetting av koden skjer vha. t-RNA katalysert av aminoacyl-tRNA-syntetase.

Genetisk preging - Genuttrykk som er avhengig av hvilke av foreldrene den er arvet fra. Et allel som har paternal (l. pater - far) eller maternal (l. mater - mor) opprinnelse kan ha forskjellig uttrykk. Embryoutviklingen skjer ved prenatal preging via morplanten.

Genetisk rekombinasjon - Gjensidig bytte av genetisk materiale mellom forskjellige nukleotidsekvenser. Rekombinasjon kan skje ved overkrysning mellom homologe sekvenser på samme kromosom (homolog rekombinasjon).

Genflyt - Forflytning av gener ved seksuell formering og genbytting i planter. Genflyt mellom populasjoner kan innføre nye alleler.

Genfrekvens - Den relative forekomsten av et allel i en populasjon

Genkart - Den lineære lokaliseringen av gener på et kromosom. Genlenkekart. Jo høyere rekombinasjonsfrekvens mellom gener desto større avstand er det mellom dem. Jo større avstand mellom gener desto flere muligheter for overkrysning og rekombinasjon. Rekombinasjonsfrekvens lik 0 betyr meget nær lenkete loci og frekvens lik 1/2 betyr meget løst lenkete gener eller at de befinner seg på forskjellige kromosomer. Siden rekombinasjonsfrekvensen maksimalt kan være 50 % hvis genene er langt fra hverandre kan dette ikke skilles fra gener som ligger på andre kromosomer. Overkrysning skjer i det firetrådete stadiet av meiose I. Dobbel rekombinasjon mellom lenkete gener skjer i mindre grad enn statistisk forventet (interferens). Genkart gir ikke et fysisk bilde av kromosomet siden sannsynligheten for overkrysning og rekombinasjon ikke er like stor langs hele veien av kromosomet. A.H. Sturtevant, elev av T.H. Morgan, var den første som laget genkart basert på rekombinasjonsfrekvens.

Genkontroll - Alle mekanismer som regulerer uttrykket av et gen (genekspresjon).

Genmodifisering - Kunstig overføring og innsetting av et gen (DNA) fra en art til DNA fra en annen art. Overføringen av gener kan skje mellom virus, prokaryoter og eukaryoter.

Genom (gr. genos - avkom; l. oma - abstrakt gruppe) - Det totale genetiske innhold (informasjon) i en organisme. Genomet inneholder kodende og ikke-kodende sekvenser. Genomet i celler er DNA, mens det i virus kan være enten DNA eller RNA. Gener som trengs for å lage produkter som det trengs store mengder av er ofte samlet i klynger f.eks. gener som koder for ribosomalt RNA samlet i nukleolus. Det ikke-kodende DNA består ofte repeterte (gjentatte) korte sekvenser med lengde fra 2 til 30 basepar, i rekkefølge på mange tusen kopier. Slike områder kalles satelitt-DNA. Satelitt-DNA deles i minisatelitter og mikrosatelitter avhengig av lengden på de repeterte sekvensene. Repeterte minisatelitter lager hypervariable områder på genomet og er utgangspunkt for DNA fingerprinting. Genomet hos prokaryoter omfatter alle gener dvs. både de som finnes i bakteriekromosomet, plasmider og eventuelle virus.

Genotype (gr. genos - avkom; typos - form)- Den totale mengde gener i cellen til en organisme. Den genetiske konstitusjonen til en organisme. I motsetning til fenotypen som er uttrykket fra genene og som gir utseende til organismen.

Genøkologi - Studiet av genenes sammensetning i planter i relasjon til voksested.

Geofytt (gr. geo - jord; phytos - plante) - Flerårig plante som overvintrer via underjordiske organer.

Geokarpi (gr. ge - jord; karpos - frukt) - Frukt som utvikler seg under jorda ved at befruktede blomster bøyes ned mot bakken. Blomsten er oppe i lufta, mens frø og frukt utvikles under jorda. F.eks. peanøtt (Arachis hypogaea) og angolaert (Voandzeia subterranea). Da frøemnet er befruktet hos peanøtt utvikles en gynofor (gr. gyne - kvinne; pherein - bære) som er positiv gravitropisk. Gynoforen bærer med seg det unge frøet.

Gerontoplast (gr. gerontos - gammel; plastos - dannet, formet) - Gammelplastide. Plastide som oppstår ved aldring av plastider (kloroplast, kromoplast, leukoplast). I blader om høsten som eldes og visner skjer det nedbrytning av tylakoidmembranene, klorofyll og de klorofyllbindende proteinene blir nedbrutt, aminosyrene transportert til lagring, og det blir dannet plastoglobuli som inneholder fett.

Gibberelliner (Gibberella - en soppslekt) - Gibberelliner er en gruppe plantehormoner. Første gang isolert fra sekksporesoppen Gibberella fujikuroi som gir abnorm strekningsvekst hos infekterte risplanter. En plantesykdom kjent fra Asia og kalles bakanae. Mer enn 130 forskjellige gibberelliner er kjent fra planter, hvorav de fleste er intermediater i gibberellinmetabolismen. Gibberelliner lages i ekspanderende blad og skuddspiss, i andre deler av skuddet, frukt, frø og sannsynligvis også røtter. Gibberelliner påvirker celledeling og celleutvidelse; øker strekning av stengel; bryter knopphvile og frøhvile og erstatter lang dag og kuldekrav; deltar i fruktutvikling og frøutvikling; og induserer blomstring og enzymsyntese av hydrolaser ved spiring av korn. Gibberelliner finnes i høyest konsentrasjoner i embryo og endosperm, og GA3 øker transkripsjonen av flere gener bl.a. for alfa-amylase.

Gibbs fri energi - DG. Energi som er tilgjengelig for å utføre arbeid. Den fri energien som ligger lagret i en konsentrasjonsgradient av uladete oppløste stoffer kan uttrykkes som

Ginkofytter - Planteorden i Gymnospermae som var svært tallrik i tidsperioden Mesozoikum. Eneste nålevende art er Ginko biloba. Gaffeldelte ledningsstrenger i blad som kommer fra kortskudd. Dioik. Mikrosporofyll i raklelignende kongler med langstilkete pollenblad i løs spiral. Hunnkongler på en stilk og som bærer to frøemner. Hannlige gameter beveger seg med cilier (spermatozoider). Frøet ser ut som en plomme og minner om en steinfrukt med frøskall med ytre saftig lag (illeluktende).

Gjennomgangscelle - Passasjecelle. Slusecelle. Spesialisert celle i endodermis som har tynnere vegg enn andre endodermisceller, og mangler Casparysk bånd.

Gjær - Sopp som har gjærceller istedet for mycel. Lager ikke fruktlegemer. Vanlig i slekten Saccharomyces hvor vanlig bakegjær og ølgjær hører hjemme. Kan gjærcellene også danne hyfer kalles de dimorfe. Gjær er en av menneskets viktigste kulturvekster. Gjærceller er fra runde til avlange i formen og danner nye celler vegetativt ved knoppskyting. Knoppskytingen gjør at flere gjærceller henger sammen i kjeder. Gjær er fakultativt anaerobe og trives best ved god lufttilgang, men de klarer seg godt uten oksygen og tåler alkohol. De forgiftes imidlertid av etanolkonsentrasjonen hvis den blir tilstrekkelig høy f.eks. 14 %. Gjær finnes både blant stilksporesopp og sekksporesopp. Gjær er kjemoorganotrofe organismer som trenger organisk karbon for å vokse. Under dårlige vekstforhold kan gjærsoppen danne asci (teleomorf (gr. teleos - fullstendig; morphe - form)) med fire sporer i hver celle.

Gjøkeblod (gaukeblod) er et rødfarget filtlag på bjerkeblad (Betula) om våren  forårsaket av bjerkefiltmidd (Eryophyes longisetosus syn Aceria longisetosus). Man trodde i gamle dager ifølge myten at det var gjøken som gulper opp eller gråt blod når man hermet ko-ko etter den. Gjøkeblod har også blitt brukt til å beskrive rødfargete vorteformete galler på bladene til or eller older (Alnus) utover seinsommer og høst.

Glaukofytter (l. glaucus - blågrønn; gr. phyton - plante) - Glaucophyta. Glaucocystophyta. Encellete eukaryote organismer i ferskvann som inneholder vesikler med blågrønnbakterier (cyanobakterier) som endosymbionter. Endosymbiontene kalles cyaneller. Cyanellene kan være eksempel på et stadium i utviklingen av kloroplaster.

Glidende bakterier - Gram-negative bakterier som mangler flageller, men kan gli bortover overflater. Eksempler er Cytophaga som kan bryte ned cellulose og kitin, men skiller ikke ut ekstracellulære cellulaser og må derfor være festet til cellulosefibrillene. Beggiatoa som lager lange filamenter og ligner på blågrønnbakterier og vokser i områder rike på hydrogensulfid, bl.a. i rhizosfæren hos risplanter og andre planter i oversvømt jord. Beggiatoa spiller her en viktig rolle ved å avgifte hydrogensulfid slik at den ikke virker toksisk på plantene. Leucothrix lager lange filamenter, også i rosettform, som vokser som epifytt på marine alger, og kan lage runde strukturer kalt gonidier som slippes fri under ugunstige vekstbetingelser. Myxobakteriene som glir på overflater hvor de skaffer seg næring ved lysis av andre bakterier kan lage flercellete strukturer kalt fruktlegemer, hvorav noen lager hvilesporer kalt myxosporer (gr. myxa - slim). Myxosporene kan være samlet i et løst slimet kompleks eller i mer ordnet struktur. Hos noen slekter kan myxosporene omgis av en vegg og danne cyster.

Globoid (l. globus - kule; eides - form, skikkelse) - Kuleformet samling av fytin. Også brukt som betegnelse på aleuronkorn.

Globulært protein - Protein med tilnærmet rund form.

Glukaner - Polysakkarid laget av glukose. Deles etter binding mellom glukosemolekylene i alfa-glukaner og beta-glukaner. Det vanligste alfa-glukan i planter er stivelse. Floridestivelse er et alfa-glukan fra rødalger som akkumuleres i cytoplasma og ikke i plastider. Floridestivelse har i tillegg til alfa-1,4- og alfa1,6-bindinger også alfa-1,3-bindinger. Nigeraner er en gruppe alfa-glukaner som har glukose bundet sammen i alfa-1,4- og alfa-1,3-bindinger. De finnes i sopp og kalles da mykodekstraner. Islandslav inneholder et slikt glukan kalt isolichenan. Laminarin hos brunalger er et beta-1,3-glukan. Paramylon er et beta-1,3-glukan som finnes lagret i korn hos Euglena algearter. beta-1,3 og beta-1,4-glukaner er vanlig i celleveggen hos planter f.eks. i celleveggene i endospermen hos kornartene.

Glukoneogenese (gr. glykys - søt; neos - ny; genesis - oppstå, tilbli) - Nydannelse av glukose fra oksaloacetat (oksaleddiksyre). En måte å lage sukker fra ikke-sukker ved reversering av glykolysen som starter med fosfoenolpyruvat. Planter kan utføre denne omsetningsveien når fett omdannes til sukker ved spiring av fettfrø hvor også glyoksylatsyklus inngår.

Glukose (gr. glykys - søt) - Dextrose. D-glukose. Druesukker. alfa-D(+)-glukopyranose. En hexose. Inngår i sukrose, stivelse og cellulose. Isoleres kommersielt ved kontrollert enzymatisk hydrolyse av stivelse. Blir deretter renset og krystallisert.

Glukosinolater - Sennepsoljeglykosider. Thioglukosider som inneholder nitrogen. Når de hydrolyseres av enzymer (myrosinase) dannes bl.a. isothiocyanater som gir den spesielle skarpe smaken og lukten av f.eks. sennep, reddik og pepperrot. Over 80 forskjellige glukosinolater er kjent fra planteriket. Vanlig i ordenen Capparales, men i arter fra blomkarse- og vortemelkfamilien. Eksempler på glukosinlater er sinigrin og glukobrassicin. Glukosinolatene lagres i vakuolen. Myrosinaser (thioglukosidaser) er enzymer som kan hydrolysere glukosinolater og disse finnes lokalisert til spesielle myrosinceller (gr. myron - salve). Isothiocyanat kan danne en syklisk forbindelse kalt goitrin (oxazolidin-2-thion) som påvirker skjoldbruskkjertelen og kan fremkalle struma.

Gluma (l. gluma - agne) - Ytteragne (lite blad) i blomsten hos gras. Øvre innagne kalles palea (l. palea - agne).

 Små redoksproteiner bestående av ca. 100 aminosyrer, og de bruker tripeptidet glutathion som kofaktor. Ligner i så måte på thioredoksin.

Glutation (glutathion) er et tripeptid bestående av aminosyrene glutamat, svovelaminosyren cystein og aminosyren glycin. Glutathion i rdusert form (GSH) virker som et reduksjonsmiddel, og i oksidert form (GSSG) og inngår i redoks-reaksjoner. Glutathion deltar i fjerning av fremmedstoffer (xenobiotika) i planten, samt deltar i kompleksbinding av tungmetaller i form av fytochelatiner. 

Glutation-askorbat syklus fjerner giftig hydrogenperoksid (H2O2) i cytoplasma, peroksisomer, mitokondrier og kloroplaster, hvor askorbinsyre (vitamin C) og tripeptidet glutation deltar.  En viktig del av antioksidantforsvaret i planter for å fjerne skadelige reaktive oksygenforbindelser.

Gluten (l. gluten - lim) - Protein i endosperm hos korn bl.a. hvete. Viktig for bakeegenskapene til mel. Kan forårsake glutenintoleranse hos mennesker.

Glycerol - Består av 3 karbonatomer med 3 hydroksylgrupper (-OH). Glycerol inngår i fett og planteoljer (triacylglycerol, triglycerid) hvor hydroksylsyrene i glycerol er bundet til fettsyrer i en esterbinding. Glycerol kan lages fra dihydroksyacetonfosfat (DHAF) som gir glycerol-3-fosfat katalysert av DHAF reduktase som trenger NADH. Glycerol fosfatase omdanner glycerol-3-fosfat til glycerol. Glycerol er et hovedprodukt ved etanolgjæring hos gjær. Tilsettes natriumbisulfitt (NAHSO3) som binder seg til acetaldehyd blir DHAF primær elektronakseptor under fermenteringen og det produseres glycerol istedet for etanol. Denne måten å lage glycerol ble brukt under 1. verdenskrig for å lage nitroglycerin til sprengstoff.

Glykogen - Stivelseslignende polymer bestående av glukosenheter.

Glykokalyks (gr. kalyx - beger, hette, knopp) - Tynt sjikt av oligosakkarider på utsiden av en celle. Et slimlag rikt på karbohydrater som dekker den ytre membranen, spesielt hos bakterieceller. Består av glykolipider og oligosakkaridsidekjeder bundet til proteiner. Andre betegnelser er kapsel og slimlag.

Glykolipider - Den indre kloroplastmembranen er spesielt rik på glykolipider. Disse er lik fosfolipidene, men fosfatgruppen er erstattet med ett eller to molekyler med sukkeret galaktose. De kalles henholdsvis monogalaktosyldiglyserid (MGDG) og digalaktosyldiglyserid (DGDG). Se fosfolipider og sulfolipider

Glykolyse - (gr. glykys - søt; lysis - løse opp) - Embden-Meyerhof-Parnas glykolytisk vei. Oppdaget av Embden og Meyerhof. En rekke med enzymkatalyserte trinn som ved oksidasjon uten bruk av oksygen omdanner glukose til pyruvat. Glykolysen er startfasen i alle typer av respirasjon hvor glukose (6 karbonatomer) omdannes uten oksygen til to molekyler pyrodruesyre (pyruvat; 3 karbonatomer) uten at det skilles ut karbondioksid.

Glykoproteiner - Protein kovalent bundet til en eller flere oligosakkarider.

Glykosid - Sukker bundet til forskjellige typer molekyler. Eter av syklohalvacetalform av sukker bundet til hydroksylgruppe på et aglykon og danner derved et O-glykosid. Skjer bindingen til aglykoner av typen R-NH dannes N-glykosider, til R-SH dannes S-glykosider og til R-CH dannes C-glykosider.

Påhekting av sukker (karbohydrat, monosakkarider eller polysakkarider, glukose, galaktose etc. ) på proteiner, fett eller andre molekyler. Sukker blir avgitt fra en glykosyl-donor og motatt av en glykosyl-akseptor f.eks. et protein.

Glykosylfosfatidylinositol kan binde seg til den C-terminale enden på proteiner, og virker i en posttranslasjonsregulering.

Glyoksylatsyklus - Glyoxylatsyklus. Omdanning av fett til sukker. Viktig ved spiring av frø med fett som opplagsnæring. Glyoksylatsyklus skjer i organeller kalt glyoksisomer. Planter, sopp og mikroorganismer kan omsette isocitrat dannet i sitronsyresyklus til glyoksylat og succinat (katalysert av enzymet isocitrat lyase). Glykoksylat kan reagere med acetyl-CoA fra beta-oksidasjon av fettsyrer (katalysert av enzymet malat syntase) og danne malat som igjen kan omformes til oksaleddiksyre som reagerer med enda et molekyl acetyl-CoA og danner citrat. To dekarboksyleringstrinn i sitronsyresyklus blir derved hoppet over og fordelen er at plantene kan omdanne fett til sukker ved å reversere glykolysen (glukoneogenese). Mikroorganismer med glyoksylatsyklus kan vokse med acetat som eneste karbonkilde, eller vokse på fettsyrer.

Glyoksysom (gr. glykys - søt; oxys - sur; soma - kropp) - En liten organelle (mikrolegeme) som inneholder enzymer som trengs for å omdanne fett til karbohydrater. Spiller stor rolle ved spiring av fettfrø. Inneholder enzymer for glyoksylatsyklus hvor fettsyrer omdannes til sukker i glukoneogenesen. Se mikrolegemer.

Gnetofytter - Gnetophyta. En rekke i de nakenfrøete (Gymnospermae) som viser likhetstrekk med de dekkfrøete angiospermene ved å ha vedrør i xylemet og mangle arkegonier i frøanlegget. Omfatter slektene Ephedra, Welwitschia og Gnetum, alle med spesiell bygning utbredelsesmønster og voksested. Med sin spesielle reproduksjonssyklus og anatomi ansees de for å være et evolusjonært bindeledd mellom angiospermer og gymnospermer.

Goldmanligningen blir anvendt innen cellebiologi og angir størrelsen på spenningen over en membran hvor man tar hensyn til konsentrasjon og permeabilitet til alle ioner, anioner og kationer, som kan diffundere over membranen og lage et diffusjonspotensial. De viktigste ionene er kalium (K+), natrium (Na+) og klorid (Cl-). Spenningen målt som et membranpotensial med målenhet volt eller millivolt er negativ, fra -50 til -200 mV for vanlige celler, det vil si det er flere negative ladninger på innsiden av cellen i forhold til utsiden brukt som referanse. Også kalt Goldman-Hodgin-Katz ligningen. Mer nøyaktig enn Nernstligningen, som bare tar for seg konsentrasjonen på innsiden og utsiden for for bare ett ion ad gangen, hvor størrelsen på membranpotensialet angir om det er aktiv eller passiv transport av ionet.

Golgiapparat (etter Camillo Golgi, italiensk lege, histolog, biolog) - Organelle i eukaryote celler. Består av flate tallerkenformede membransekker (cisterner), rør og vesikler som kommer fra endoplasmatisk retikulum. Funksjonen er å samle og pakke substanser for videre transport i cellen. Membranenhetene som inngår i Golgiapparatet kalles diktyosomer. Modifiserte glykoproteiner fraktes i membranvesikler fra Golgiapparatet til forskjellige steder i cellen. Golgiapparatet er også sted for lagring av proteiner, og for syntese og frakt av komplekse polysakkarider som inngår i celleveggen. cis-Golgi er mottakersiden og trans-Golgi er utskipningssiden av Golgiapparatet.

Gondwanaland - Den sørlige delen av superkontinentet Pangaea i permtiden, og som ga opphav til de sørlige kontinentene som brøt fra hverandre i Mezozoikum. Den nordlige halvdelen kalles Laurasia og ga opphav til N-Amerika, Europa og deler av Asia. Jfr. platetektonikk.

Gonidium (gr. gone - frø, skape) - fl.t. gonidia. Aseksuelle ikke bevegelige reproduktive celler inne i f.eks. en algekoloni av Volvox.

Good buffere - En gruppe buffere, foreslått laget av N.E. Good. Disse har akronymnavn som Hepes, Mes, Bicine, Mops, Tricine, Epps, Trizma osv.

Grahams lov - Diffusjonshastigheten for gasser er omvendt proporsjonal med kvadratroten av tettheten av gassen (som igjen er proporsjonal med molekylvekten:

Gram-farging - Fargestoff som brukes til å skille Gram-positive bakterier (G+) som lar seg farge (pga. innhold av spesielle proteiner) og Gram-negative bakterier (G-). Utviklet av den danske bakteriologen Hans Christian Gram (1853-1938) i 1884. Først farges bakteriene i ca. 1 min med krystallfiolett, etterfulgt av tørking og rensing (alle bakteriene blir purpurfarget). Deretter følger ett minutt med jodid, og alle bakteriene blir fiolette. Avfarging skjer med aceton/alkohol og rask skylling. Gram-positive bakterier forblir purpurfarget og Gram-negative blir klare. Farges deretter med safranin blir de Gram-negative bakteriene rosa mens Gram-positive fremdeles er purpurfarget. Gram-negative bakterier har lite peptidoglykan i celleveggen, men har en ytre membran med lipopolysakkarider og lipoprotein. Gram-positive bakterier har mye peptidoglykan i veggen, men mangler en ytre membran. G+ bakterier kan ha sure polysakkarider festet til veggen, f.eks. teichoinsyre (gr. teichos - vegg) som inneholder glycerofosfat og ribitolfosfat, hvor polyalkoholene er koblet sammen med fosfatestere. Til alkoholgruppene kan det være festet D-alanin og D-glukose. Lipider festet til teichoinsyre kalles lipoteichoinsyre.

Gram-negative bakterier - Bakterier som etter Gram-farging blir rosa eller rødfarget. Forskjellen i Gram-farging mellom G+ og G- skyldes oppbygningen av celleveggen. Gram-negative har en flerlaget komplisert oppbygget cellevegg. Det faste laget hos både G+ og G- består av peptidoglykan (murein). Utenfor peptidoglykanlaget, som inngår i periplasma, ligger en yttermembran bestående av lipopolysakkarider. Periplasma inneholder hydrolyttiske enzymer og kjemoreceptorer som deltar i kjemotaksis. Yttermembranen har fosfolipider mot periplasma og lipopolysakkaridene mot utsiden av membranen. Lipopolysakkaridene er komplekst oppbygget av kjernepolysakkarider (glaktose, glukose, N-acetylglukosamin, heptoser, og ketodeoksyoctonat) til hvilke det er festet O-polysakkarider (galaktose, glukose, mannose, rhamnose, og dideoksysukker (colitose, paratose, tyvelose, abequose)) og lipider. I tillegg er det kanalproteiner kalt poriner som gjør yttermembranen relativt permeabel for små molekyler. Det er denne yttermembranen som gjør at krystallfiolett-jodid ikke blir vasket ut av veggen med alkohol under Gram-fargingen. Yttermembranen kan være giftig for dyr og kalles endotoksin.

Gram-positive bakterier - Bakterier som etter Gram-farging blir purpurfarget. Enkel vegg av peptidoglykan utenfor membranen. Til peptidoglykan er det festet teichoinsyre, lipoteichoinsyre og celleveggproteiner.

Grana ent.granum (l. grana - korn, frø) - Finnes i kloroplaster. Stabler av thylakoidmembraner (membrandisker). Inneholder klorofyll og karotenoider og er setet for lysreaksjonene i fotosyntesen. Granastablene er forbundet med intergranalameller.

Granivor (l. granum - korn; vorare - fortære) - Dyr som lever av frø.

Grasblomst - Blomster i småaks og hvert småaks har fra en til flere blomster. Småakset har en hovedakse (rachilla) hvor det nederst er to beskyttende ytteragner (nedre ytteragne og øvre ytteragne). Hver enkeltblomst i småakset har deretter en inneragne (palea interior) som støtteblad for blomsten. Inneagnen kan ha et snerp. For hver enkeltblomst (blomsterenhet) i småakset er det en egen akse ut fra rachilla. På denne korte sideaksen sitter nederst vendt mot rahcilla et forblad (palea superior). Deretter på den siden som vender vekk fra rachilla mot inneragnen sitter to svulmelegemer (lodiculae) som har til oppgave å åpne blomsten. Enkeltblomsten har innerst tre pollenblad med lange filamenter og en til tre fruktblad. Ustilkede småaks gir et aks. Grasblomster har vindpollinering.

Gravitasjonsvann - Vann som dreneres ut av porer i jorda etter regn ved hjelp av tyngdekraften.

Gravitropisme (l. gravis - tung; tropes - å snu)- Vekstrespons som skyldes tyngdekraften. Gjør at skuddet vokser oppover og rota nedover. Gjør også at plantedeler vokser i andre vinkler i forhold til tyngdekraften f.eks. utløpere som vokser i rett vinkel på tyngdekraften (diagravitropisme). Planteorganer som vokser mellom 0 og 90 grader på tyngdekraften kalles det plagiogravitropisme. Planteorganer som vokser uavhengig av tyngdekraften kalles agravitropisk. Røtter som vokser mot sentrum av jorden viser positiv gravitropisme, og skudd som vokser motsatt vei viser negativ gravitropisme. Den minimum av tid som en plante må utsettes for for å få bøyning som følge av tyngdekraften kalles presentasjonstid. Det er spesielle stivelseskorn, statolitter, i planten som responderer på tyngdekraften. Disse finnes i en sentral sone i rothetta (kolumella) og i en sone rundt ledningsvevet i skudd. Kalsium (Ca2+) spiller en viktig rolle ifm. gravitropisme. Gravitropisme kan forklares med ulik konsentrasjon av auxin på oversiden og undersiden av et planteorgan (stengel eller rot).

Grenselag - Et lag med luftstille rom nær overflaten til blader og andre deler av overjordiske plantedeler. Tykkelsen av grenselaget påvirker transpirasjon via vannpotensialgradienten mellom plante og den omkringliggende atmosfære, samt varmeoverføring til omgivelsene. Grenselaget på blader er påvirket av størrelsen av bladene, innbuktninger og ruhet bl.a. forårsaket av trikomer. Tykkelsen av grenselaget øker med avstanden fra bladkanten. Kritisk dimensjon er diameteren til den største sirkelen som trekkes og holder seg inne på bladoverflaten.

Griffel (eng. style) - Inneholder cellevev som forbinder arr med fruktknuten. Stilkformet utvekst øverst på fruktemnet. Etter et pollen har landet på arret må den spirende pollenslangen vokse gjennom griffelen for å komme fram til frøemnene i hulrommet i fruktknuten. Griffel i spissen av fruktknuten kalles akrogyn griffel. Griffel på siden av fruktknuten kalles gynotasisk griffel.

Grunnmeristem (gr. meristos - delbar) - Meristem som lager alt primærvevet bortsett fra epidermis og stelen (ledningsvev). Urbarken differensieres til primærbark. Urmargen differensieres til marg. I stengler med atskilte ledningsstrenger kalles området mellom to provaskulære ledningsstrenger for restmeristem og dette differensieres til margstråler.

Grunnstamme - Villstamme. Frukttrær oppformeres ved at unge kvister fra foredlet tre blir podet på en grunnstamme. Grunnstammen kan oppformes fra frø (frøstamme) eller fra stiklinger fra kvister eller rotskudd (klonstamme). Veksten av grunnstammen vil påvirke størrelsen av frukttreet. Det er viktig at fruktsorten og grunnstammen passer godt sammen. Grunnstammer til eple i Norge (vekst angitt i parentes) er for tiden: M27 (meget liten); M9 og M26 (liten); MM106 og MM111 (middels); A2 (stor). For å hindre at pæretrær blir for store brukes grunnstamme av kvede (Cydonia oblonga), men siden dette er en annen art enn pære (Pyrus) kan det oppstå problemer med inkompatibilitet.

Grunnstoff - Element. Et grunnstoff er karakterisert av antall protoner i kjernen og antallet protoner kalles atomnummeret (Z) som gir stoffet en spesifikk plass i det periodiske system. Er grunnstoffet elektrisk nøytralt, dvs. ikke et ion, inneholder det like mange elektroner som atomnummeret. Isotoper er varianter av et grunnstoff hvor antallet nøytroner i kjernen varierer. Et atom med et bestemt antall nøytroner og protoner kalles en nuklide. Summen av antall nøytroner og protoner kalles nukleontallet (massetallet). Når det kjemiske symbolet for et grunnstoff brukes angis massetallet oppe til venstre hjørne, og atomnummeret nede til venstre. Atomnummeret utelates ofte fordi dette er implisitt i det kjemiske symbolet. Plantene får tilført grunnstoffer ved opptak av makronæringsstoffer og mikronæringsstoffer.

Grunnstoffenes periodiske system - System for plassering av grunnstoffene utviklet av Mendelejev (1869). Systemet består 7 horisontale rader (perioder) som ender med en edelgass og 18 vertikale kolonner. Grunnstoffer som står i samme kolonne kalles en gruppe og har mange like kjemiske egenskaper. Grunnstoffene (elementene) i gruppe 1 (I) kalles alkalimetaller. Gruppe 2 (II) kalles jordalkaliemetaller. Gruppe 3 til 12 kalles transisjonsmetallene. Gruppe 17 kalles halogener (gr. saltdannere) og gruppe 18 kalles edelgasser.

Grønne ikkesvovelbakterier - De fleste er termofile, og kan vokse autotroft med hydrogen eller hydrogensulfid som elektronkilde. Filamenter som danner matter i varme kilder. Chloroflexus, som også har fotoheterotrof, har en spesiell måte å fiksere CO2 ved at CO2 bindes først til acetyl-CoA som videre omdannes til hydroksypropionyl-CoA som kan binde enda et molekyl CO2 og som til slutt gir glyoksylat som brukes til vekst (hydroksypropionsyre biosyntesevei). Chloroflexus har bakterieklorofyll c og klorosomer. Har CCUAAUG som signatursekvens. Omfatter slekten Chloroflexus, Thermomicrobium. Heliothrix ligner Chloroflexus, men mangler bakterieklorofyll c og klorosomer.

Grønt fluorescerende protein - Protein (GFP) fra maneten Aequorea victoria som gir grønn fluorescens. Genet for GFP er mye brukt som reportergen.

Gullbrunalger - Chrysophyta. Algedivisjon bestående av grønne, gule, gyldenbrune alger avhengig av mengde og type av karotenoider og klorofyll. Mikroskopiske alger i saltvann og ferskvann som finnes som enkeltceller, i kolonier eller filamenter. Cellevegg av pektin, cellulose hos noen, og ofte kisel i veggen. Omfatter klassene Chrysophyceae - gullbrunalger, Xanthophyceae - gulgrønnalger og Bacillariophyceae - diatomeer.

Gummose (gr. kummi - gummi) - Gummiutflod. Utfloden består av polysakkarider bl.a. uronsyrer som delvis herdes i kontakt med luft. Gummistoffer fra planter f.eks. gummi arabicum fra akasier i erteblomstfamilien (Acacia xenegal syn.  Senegalia senegal, Acacia seyal) påvirkes i liten grad av menneskers metabolisme og de brukes i næringsmiddelindustri for spre fett- og proteinmolekyler i en vannblanding, senker overflatespenningen, inngår lim på frimerker, konvolutter og i vannfarger. Gummi arabicum består av polysakkarider og glykoproteiner. Polysakkaridene er hemicellulose som inneholder forskjellige typer  sukker (arabinose, galaktose, rhamnose,glukuronsyre) og kan løses i varmt vann. Arabinose ble først isolert fra gummi arabicum, derav navnet.

Gummistroffer kan også hindre at det dannes iskrystaller i is. Gummiutflod vanlig hos plomme (Prunus).

Guttaperka - Gutta percha. Polyterpen (polyisopren) med isopren bundet sammen i trans-konfigurasjon og har også mindre molekylvekt enn naturgummi fra gummitreet, som er et polyisopren i cis-konfigurasjon. Isoleres fra melkesaft (lateks) bl.a. fra trær i sapodillefamilien (Sapotaceae) i SØ-Asia (Malaysia, Sumatra, Borneo), f.eks. artene Payena , Dichopsis, og Palaquium gutta, Paralaquium rostratum.

Guttasjon (l. gutta - en dråpe) - Utskillelse av væskedråper fra blad gjennom hydatoder (vannspalteåpninger) som et resultat av rottrykk.

Gynostemium (gr. gyne - kvinne; stemon - rep av tråder) - Griffelstøtte. Søyle av sammenvokste filmenter fra pollenbladet med griffelen fra fruktbladet. Finnes i orkidéfamilien.

Gynøsium (gr. gyne - kvinne; oikos - hus) - Samlingen av fruktbladene i en blomst. De hunnlige delene av blomsten.

Gyrase (l. gyrare - dreie i sirkel) - Enzym som gir mulighet for rotering av DNA langs lengdeaksen og derved hindrer det i å nøste seg.