S

S-adenosylmetionin - Energirik forbindelse som lages fra aminosyren metionin og ATP. Brukes til overføring av metylgrupper (metylering) til en lang rekke kjemiske forbindelser i plantene.

S-fase - Stadium i cellesyklus. Stadium i interfase hvor DNA replikeres.

Safeners (eng.) - Kjemiske stoffer som skal beskytte planter mot skader av ugrasmidler og gis i lav mengde i forhold til ugrasmiddelet. Skal redusere opptaket av ugrasmiddelet i nytteplanten eller øke metabolismen av ugrasmiddelet via aktivering av enzymer som f.eks. cytokrom P450, eller glutathion-S-transferase.

Safranin - Kationfargestoff brukt til å farge lysmikroskopisnitt. Binder seg til negative ladninger i cellen inkludert cellekjernen. Planteantomisnittene vi bruker er farget med safranin og Fast Green. Denne fargekombinasjonen gir rødfargede cellekjerner og røde celler som inneholder lignin (sklerenkym, vedrørselementer og trakeider) Eksempler på andre kationfargestoffer er metylenblått og krystallfiolett.

Salicylsyre - Et plantehormon som induserer cyanidresistent varmeproduserende respirasjon i blomster og som deltar i plantens beskyttelse mot sykdom. Det har fra førkristen tid vært kjent at seljebark kan virke febernedsettende. I barken finnes glykosidet salicin som kan hydrolyseres i vann til salicylalkohol og som kan oksideres til salicylsyre som er det virksomme stoffet.

Saltatering (l. saltare - hoppe) - Mutasjon.

Saltsjø - Hypersalin biotop i varme områder med stor fordampning. Den store saltsjøen i Utah (USA) er konsentrert saltvann, mens Dødehavet har relativt lite natrium , men mye magnesium pga. bergartene i området. Ekstremt halofile archaeabakterier og den halofile algen Dunaliella kan leve i saltsjøer. Sodasjøer inneholder i tillegg karbonater og får derved høy pH i tillegg. I sodasjøer kan anaerobe fototrofe purpurbakterier vokse f.eks. Ectothiorhodospira og Halorhodospira. Saltpanner og sjøvannsbassenger brukt til å produsere salt kan blir rødfarget (karotenoider) av archaebakterier.

Saltstress skyldes høyt innhold av salt i jorden, eller saltpåvirkning via aerosoler og våtavsetninger fra sjøsprøyt og salting av veier og fortau for å smelte snø og is. Veisalting gir avrenning av salt til grunnvannsreservoirer. Saltstress er både et tørkestress og osmotisk stress som påvirker vann- og ionebalanse, samt  ionestress som skyldes toksiske effekter av natrium.

Saltvann - Havvann. Hav. Sjøvann. Vannkretsløpet med stadig tilførsel av salter med vannet fra landjorda og fordamping av havvann gjør havvannet salt. Saltvann inneholder ca. 34.8 g salt per kg sjøvann (3.48 %) og natriumklorid (NaCl) utgjør ca. 86% av saltet. Resten ugjøres bl.a. av magnesiumsulfat (MgSO4) (ca. 11%), kalsium (Ca2+), kalium (K+), brom (Br+), bor og jodid (I-).

Samara (l. samara - almefrø) - Nøttfrukt med vinge f.eks. alm, ask og lønn.

Samfunn - Samlebegrep for alle levende organismer i et felles miljø og som interagerer (samvirker) med hverandre.

Sammensatte frukter - Laget av flere fruktknuter bundet sammen til en enhet. Deles i samfrukter og fruktstander. Samfrukter har apokarp fruktknuter fra en blomst som blir sammenhengende. Eksempler: bringebær (saftige steinfrukter rundt tappformet hvit blomsterbunn), bjørnebær, jordbær (rød saftig blomsterbunn med mange små nøtter på overflaten), multe, teiebær, rose (blomsterbunnen forstørret til en krukke (nype) med fruktknuter på innsiden som blir til nøtter). Fruktstander lages av hele blomsterstanden. Eksempler: morbær (saftige oppsvulmede hylsterblad fra blomsten), brødfrukt, fiken (små steinfrukter på innsiden av flaskeformet blomstbunn) og ananas (saftige kjøttfulle høyblad). Se også steinfrukt og bærfrukt.

Saponiner (l. sapo - såpe) - Glykosider av triterpenoider som gir overflateaktive og såpelignende effekter. Steroidsaponiner med furostanol eller spirostanol-struktur. Triterpensaponiner som derivater av oleananer. Lager skum når de ristes med vann og kan i lave konsentrasjoner gi hemolyse av røde blodceller. Har også vært brukt til å drepe fisk (fiskegift) med røtter og frukt med høyt innhold av saponiner. Skum rundt munnen på kua når den tygger gras og planter skyldes saponiner. Det er 3 hovedklasser saponiner: 1) De vanligste som er triterpenglykosider og 2) steroidglykosider og 3) steroidalkaloidglykosider.

Saprofytt (gr. sapros - råtne, forråtne; phyton - plante; vekst) - En heterotrof organisme (plante, sopp eller bakterie) som lever av og tar næring fra dødt organisk materiale.

Satelitt DNA - Repeterte DNA-sekvenser som har forskjellig tetthet enn resten av kjerne DNA ved sentrifugering. De finnes vanligvis som et DNA-bånd med mindre tetthet enn resten av genomisk DNA. Satelitt DNA viser stor variasjon mellom arter og antallet tandemrepeterte basesekvenser varierer fra få til mange hundre.

Savanne - Tropisk og subtropisk grasslette med tørketålende vegetasjon og enkeltvis spredte trær.

Scholanders trykkbombe - Trykkammer som brukes til å måle negativt hydrostatisk trykk (tensjon) som normalt er tilstede i xylem (vedvev) hos planter som transpirerer vann ut gjennom bladene. Et avkuttet skudd av planten plasseres i en lukket trykkbeholder hvor bare snittflaten av skuddet er på utsiden av kammeret slik at det kan observeres med en lupe. Hvis vannet er under tensjon når skuddet kuttes vil vannet trekke seg tilbake fra snittflaten ved kuttingen. Økende trykk i kammeret vil presse vann tilbake til snittflaten. Det trykket som trengs for å bringe vannet akkurat tilbake til snittflaten kalles balansetrykket, og antas å være like stort (med negativt fortegn) som tensjonen i xylem før kutting.

Scintillasjonstelling (l. scintilla - gnist, glimt) - Måling av radioaktivitet vha. lysutsendelse fra en fast scintillator eller væskescintillator. Væskescintillasjon brukes til å måle aktiviteten av isotopene 3H, 14C, 35S, 32P som er b-emittere (radioaktive nuklider som desintegrerer ved å sende ut en b- partikkel (negatron)). I væskescintillasjonstelling bruker man en upolar væske f.eks. toluen hvor det er løst en primær og en sekundær scintillator. Telleeffektiviteten påvirkes bl.a. av fargequenching og kjemisk quenching. Det kan korrigeres for dette ved bruk av en ekstern standard eller ved å lage et prøve/kanal-forhold ved å telle aktiviteten i forskjellige kanaler. Cerenkov stråling er stråling som består av fotoner når energirike b-partikler passerer gjennom et væskemedium med større hastighet enn med det lys kan passere det samme mediet. Aktiviteten til den radioaktive isotopen 32P kan telles ved Cerenkov-telling ved å løse isotopen i vann i et scintillasjonsglass og måle aktiviteten i en scintillasjonsteller. Lysutsendelse katalysert av enzymet luciferase kan også måles i en scintillasjonsteller.

SDS-polyakrylamid gelelektroforese - SDS (natrium dodecylsulfat, natriumlaurylsulfat) er en anion-detergent som bryter protein-protein og protein-fettbindinger slik at proteiner denatureres og folder seg sammen til stive polypeptidstaver som ikke kan foldes ut igjen siden de er dekket av negativt ladete detergentmolekyler. Proteiner dekket av SDS plasseres på toppen av en polyakrylamidgel som det settes spenning over, hvor katode (-) er på toppen og anode (+) er på brunnen av gelen. Siden proteinene er negativt ladet vil de bevege seg mot anoden med en hastighet som er den inverse av størrelsen av proteinene, dvs. de minste går fortest. Proteinene på gelen kan farges med Coomassie brilliant blue eller sølvnitrat og de blir derved synlig og kan identifiseres. Nukleinsyrer kan også separeres ved denne type elektroforese.

Secchi-dyp - Dybden som en hvit standardskive (Secchiskive) er synlig når den senkes ned i vann.

Secernere (l. secernere - utskille) - Utskille et sekret fra celler.

Segregasjon (l. segregare - atskille) - Genetisk segregasjon. Atskillelse av alleler eller homologe kromosomer under meiose slik at hver haploid datterkjerne inneholder bare ett av allel- eller kromosomparene fra den diploide morcellen.

Seismonasti (gr. seismos - risting) - Vekst- eller turgorbevegelser hos planter som skyldes berøring eller risting. F.eks. vil småblad og bladstilker bøye seg som resultat av ione- og vanntransport ut av pulvinusceller hos Mimosa pudica som følge av et aksjonspotensial som beveger seg gjennom planten

Sekresjon (l. secretus - utskilt)- Ekskresjon. Soffer som skilles ut fra celler som lager dem f.eks. kjertelhår, kjertelceller, kjertelepidermis, slimceller, nektarier og epitelceller i harpikskanaler. Har betydning for samliv med organismer utenfor planten.

Sekundær budbringer - Et intracellulært signalmolekyl hvis konsentrasjon endrer seg som resultat av binding av et primært signalmolekyl til en receptor.

Sekundær pollenpresentasjon - Pollen overføres ikke direkte fra pollenknappene til pollinatoren, men via andre blomsterstrukturer i planten like før anthesis. Bl.a. via hår på griffelen som har samlet opp pollen.

Sekundær vekst - Økning i diameter av stamme og rot og som skyldes celledelinger i de laterale meristemer (korkkambium og vaskulært kambium). Vaskulært kambium gir sekundært xylem (vedvev) og sekundært floem (silvev). Korkkambium danner sekundært hudvev kalt periderm. De enfrøbladete plantene har ikke vaskulært kambium og derav heller ikke sekundær tykkelsesvekst, slik at mange har samme tykkelse hele tiden. Palmene, som er enfrøbladete planter, har primære tykkelsesvekstmeristem i veden like under det apikale meristemet som er med å gi tykkelse på planteorganet. Palmene kan ha korkkambium. Bladene som er dannet sist hos palmer blir stående loddrett opp fra vekstpunktet.

Sekundærmetabolisme - Metabolisme som deltar i biosyntese og omsetning av metabolitter forskjellig fra den primære metabolisme. Sekundærmetabolisme omfatter biosyntese og omsetning av bl.a. terpener (monoterpener, diterpener, sesquiterpener), steroider (triterpener), flavonoider, alkaloider, glukosinolater, cyanogene glykosider, garvestoffer, ikke-protein aminosyrer, fenoler. Mens primærmetabolismen er relativt lik fra celle til celle er sekundærmetabolismen som oftest forskjellig fra en organisme til en annen. En type sekundærmetabolitt lages bare i relativt få organismer og sekundærmetabolittene har tilsynelatende ingen avgjørende betydning for vekst og reproduksjon, men de har sannsynligvis en funksjon ved kjemisk kommunikasjon og konkurranse mellom organismer. Hos mikroorganismer har vekstbetingelser og sammensetningen av vekstmedium stor betydning for biosyntesen av sekundærmetabolitter. Hos mikroorganismer deles sekundærmetabolismen inn i to faser: trofofase og idiofase. Trofofase er er vekstfasen og idiofase (gr. idios - ens eget) hvor sekundærmetabolittsyntesen er størst.

Sekundært vev - Vev som lages fra et kambium. I motsetning til primært vev som lages fra et apikalt meristem eller interkalært meristem.

Sekundærvegg - Den indre celleveggen som legges på innsiden av primærveggen ved apposisjon (påleiring, l. appositus - forene, plassert nær)) når strekningsveksten har opphørt. I sekundærveggen ligger cellulosemikrofibrillene i velordnet struktur, og blir ofte impregnert med lignin (lignifisering). Sekundærveggen er tykkere og mer fast enn primærveggen. Sklerenkym er styrkevev (fibre og sklereider) som har tykke sekundærvegger. Trakeider og vedrørselementer som danner xylem har sekundære veggfortykkelser i form av spiraler, ringer, nett etc. Både sklerenkym, trakeider og vedrørselementer er døde celler når de er ferdig utviklet (kontrollert programmert celledød, som ligner på apoptose.

Rekkefølge av biologiske bokstaver i nukleotidsekvenser i DNA eller RNA, samt aminosyrerekkefølge i proteiner og peptider. De biologiske sekvensbokstavene er:

A, T, G, og C i DNA.

 A, C, G og U i RNA.

  A, R, N, D, B, C, Q, E, Z, G, H, I, L, K, M, F, P, S, T, W, Y, V for aminosyrer i protein og peptider.

Seleksjon (l. seligere, selectum - utvelge) - Utvalg. Naturlig utvalg gjennom evolusjon. Utvalg av stoffer pga. forskjellig permeabilitet gjennom en membran.

Selektivt permeabel membran (l. seligere - å fjerne fra hverandre; permeare - å gå igjennom) - Membran som tillater passasje av vann og noen få utvalgte stoffer, men blokkerer passasje for de fleste andre oppløste stoffene. Også kalt semipermeabel membran.

Selen - Grunnstoff (Se) som ikke har noen kjent funksjon i plantene. I samme gruppe som svovel i det periodiske system. Planter kan ta opp selen og inkorporere det istedet for svovel i aminosyrer (selenometionin, selenocystein). I sitt antioksidantsystem bruker plantene bl.a. enzymet askorbat peroksidase som ikke inneholder selen. Mennesker bruker derimot glutathion peroksidase, et enzym som inneholder små mengder selen. Større mengder selen er giftig. Noen marine alger (coccolithoforider) trenger selen for optimal vekst.

Busker og trær  med rakler i slekten Salix omfatter vier, pil og selje. Mange arter og hybrider som kan være vanskelig å artsbestemme.

Selvfertil (l. fertilis - fruktbar) - Plante som har evne til selvbefruktning.

Selvinkompatibilitet - Selvuforenlighet. Selvsterilitet. Plantene har utviklet mange mekanismer for å hindre at "eget" pollen spirer på "eget" arr, noe som bidrar til krysspollinering og derav følgende økt rekombinasjon og variasjon. Førsthannlig, førsthunnlig og dimorf/trimorf heterostyli er eksempler. Pollen kan også være ferdig utviklet før eller etter at det maternale vevet er klar for vekst av pollenslanger. Mange planter er selvsterile hvor den hunnlige delen av planten er uforenelig med den hannlige delen fra samme plante. Uforeneligheten kan skyldes at vannopptaket i pollen fra egen plante hindres, eller at pollenslangen ikke vil vokse, eller hvis den vokser gjør den det sakte. Det er et genetisk system som hindrer selvpollinering (selvinkompatibilitet (SI)), noe som fremmer utkryssing og hindrer pollinering mellom nære slektninger innen en art. Selvinkompatibilitet kontrolleres av et genlocus S med multiple alleler. S-locuset uttrykker gener som lager genprodukter som kan avgjøre om det er "selv" (inkompatibel) eller "ikke selv" (kompatibel). Hvis planten har samme S-alleler som pollen hindres pollenspiring. Dette betyr at pollen fra samme plante ikke vil spire på eget arr, men det vil pollen fra andre planter av samme art. Selvinkompatibilitet er et system for å gjenkjenne fremmed og eget pollen, analogt til å gjenkjenne vennlige sopp (mykorrhiza) og ikke-vennlige sopp (patogener). Kompatiblet pollen har med seg et "adgangskort" som gjør at pollenet blir hydrert i kontaktflaten mellom arret og pollenveggen, arret penetreres og pollenslangen ledes gjennom det transmitterende cellevevet i griffelen ned til embryosekken. Det er to hovedtyper selvinkompatibilitet:

Selvorganisering vil si at deler og enkeltkomponenter i systemet med mindre grad av orden interagerer og organiserer seg på en slik måte at systemet får økt struktur og orden. Eksempler på selvorganisering innen biologi er opprinnelsen til liv, sverming (sveveatferd) hos svevemygg, fugleflokker, fiskestimer, sammfunnsstruktur hos sosiale insekter, dyr og mennesker, spontan folding av proteiner og andre makromolekyler.

Selvpollinering - Overføring av pollen fra en pollenbærer til arr innen samme blomst, eller fra en annen blomst på samme plante. Forutsetning for selvpollinering er at pollensekkene åpnes samtidig med at den hunnlige delen er ferdig utviklet. Prosesser som fremmer selvpollinering er:

En semelpar (l. semel – bare en gang) art reproduserer seg bare en gang og dør deretter. Ettårige planter er semelpare (monokarpe). Agaver for eksempel sekelplanten Agave americana, og noen arter bambus er eksempler på flerårige planter som er semelpare. Bambusarter spesielt i Asia kan vokse i 20 – 120 år før de blomstrer og dør. En slik reproduksjonsstrategi gir beskyttelse mot frøpredatorer. Hos dyr er stillehavslaks (Oncorhynchus sp). et eksempel på en semelpar art som lever mange år i havet før de vandrer opp elver for å gyte.

Iteropare (l. iterare – gjenta, fornye, polykarpe) arter har flere reproduktive sesonger før de dør. De fleste flerårige planter er iteropare. Det er flytende overganger mellom semelopare og iteropare reproduksjonsstrategi, og demografiske modeller kan bli brukt til å studere kost-nytte betraktninger  omkring disse strategiene.

Semikonservativ replikasjon - Den vanlige måten som DNA syntetiseres. Hver av de to trådene i dobbelthelixen virker som en mal (templat) for de to nye DNAtrådene som lages. Etter replikasjon består DNA-helixen av en gammel og en ny tråd.

Semipermeabel (l. semi - halv; permeare - gjennomtrenge) - Halvgjennomtrengelig membran som lar løsningsmiddelmolekyler passere, men ikke de oppløste stoffene.

Senescens (l. senescere - bli gammel) - Aldring

Reseptorprotein som mottar ytre eller indre signaler i et eget domene på proteinet og som via et transmittordomene overfører signalet til en responsregulator. Fototropin er et eksempel på et blåttlys sensorprotein. Kalmodulin er et kalsium sensorprotein.

Sentralcelle - Generativ celle som lager eggcellen i arkegoniet hos nakenfrøete.

Sentralkjerne - Diploid celle i frøemnet. Danner ved dobbelt befruktning triploid endosperm.

Sentralsylinder - Det samme som stele. Den sentrale miderste delen av en ung rot. Omfatter ledningsvev og pericykel. Brukes også om stengler, men kan der være vanskelig å avgrense. I røtter møtes xylemstrengene innover mot midten og kan danne en stjerneformet figur. Har stelen to xylemstrenger kalles den diark, har den tre triark, fire -tetrark, eller mange -polyark. Polyark er vanlig hos enfrøbladete planter, og palmer kan ha opptil 100 xylemstrenger. Vanlig hos tofrøbladete er fra 4-8 xylemstrenger.

Sentrifugal (l. central - fra midtpunktet; fugio - flykte) - Fra sentrum og utover. Det motsatte av sentripetal (l. petere - søke) som er i retning mot sentrum.

Sentrifugering - En sentrifuge består av en rotor som drives av en elektrisk motor. I rotoren plasseres rør med en løsning eller suspensjon av partikler som skal atskilles. Rotorene kan være av type fastvinkel hvor rørene står i en spesiell fast vinkel eller utsvingsrotor hvor rørene svinger ut til siden når rotoren starter. Sentrifugering med høye hastigheter krever en ultrasentrifuge som har et vakuumsystem som reduserer friksjonen mellom rotor og luft og er omgitt av panserplater for å forhindre ulykker. Sentrifugering kan være differensiell hvor partikler sedimenteres etter størrelse, form og vekt. Forskjellige partikler som sedimenteres har forskjellig sedimentasjonskoeffisient. Sedimentasjonskoeffisienten angis i Svedberg-enheter. En Svedberg-enhet (1 S) er lik 10-13 sekunder.

Sepal (l. sepalum - et dekke) - De ytre bladene i en blomst. Begerblad.

Septert (l. septum - gjerde) - Deling via en vegg. Sopphyfer som har tverrvegger.

Serin metabolisesyklus - Metabolismevei som brukes av metanotrofe bakterier til å assimilere enkarbonforbindelser (formaldehyd) dannet ved oksidasjon av metan. I syklusen lages ett molekyl acetyl-CoA fra ett molekyl formaldehyd. Første assimilasjonstrinn er at aminosyren glycin reagerer med metylentetrahydrofolinsyre (dannet fra formaldehyd) katalysert av serin transhydroksymetylase og produktet er hydroksypyruvat. Deretter brukes flere enzymer som også inngår i sitronsyresyklus til følgende reaksjoner: Reduksjon av hydroksypyruvat til glycerat vha. NADH. Gycerat omdannet i to trinn til fosfoenolpyruvat i en ATP avhengig reaksjon. Fosfoenolpyruvat og karbondioksid gir oksaloacetat som reduseres til malat vha. NADH. Malat gir malyl-CoA i en ATP-avhengig reaksjon. Malyl-CoA danner acetyl-CoA som kan gå inn i metabolismen og glyoksylat som transamineres til glycin og syklus kan begynne på nytt.

Serologi - Metode hvor man bruker en spesifikk antigen-antistoffreaksjon for å bestemme og identifisere et spesielt antigen til en fremmed organisme.

Sessil (l. sessilis - sitte høvelig) - Fastsittende.

Seta (l. seta - bust, stritte) - Stilken til en mosesporofytt.

Sevje - Sukkerblanding som blir laget om våren hos løvtrær og busker. Om våren omdannes osmotisk inaktiv opplagsnæring i form av stivelse til osmotisk aktivt sukker som fraktes sammen med vann oppover i stamme og greiner hos flerårige trær og busker (saftstigning). Noen trær som f.eks. bjerk skiller ut like før løvsprett en blødningssaft som består av oppløst sukker og aminosyrer. Om våren vekkes det vaskulære kambiet til liv. Cellene blir tynnvegget og saftfylte og det er mulig å vri av barken (fleom + ytterbark) når man f.eks. skal lage seljeføyte. Sevje er et samlenavn for den fuktighet som er inne i stamme og greiner om våren.

Sex - Seksuell livssyklus som skaper variasjon i avkommet og som er en forutsetning for naturlig utvalg og Darwinistisk evolusjon. Variasjonen skapes ved:

Sfingolipider (sphingolipider) er bygget opp av aminoalkoholet sfingosin, og ikke glycerol som i vanlige lipider. Sfingolipider inngår i membraner, samt i myelinskjeden rundt nevroner.

Sfæroplast (gr. sphaira - kule; plastos - formet) - Kuleformet protoplasma omgitt av en membran. Hvis cellevegg fjernes vha. enzymer og rett osmotikum danner plasmamembranen med innhold en sfæroplast. Brukes ofte synonymt med protoplast. Sfæreoplasten har ofte rester av celleveggmateriale, mens en protoplast har fått fjernet alt celleveggmateriale.

Shikimatbiosynteseveien lager de aromatiske L-aminosyrene tryptofan, fenylalanin og tyrosin. Disse aminosyrene inngår i proteinsyntese og virker som utgangsmateriale for en lang rekke stoffer i plantene: Pigmenter, celleveggmateriale, vitaminer, hormoner, alkaloider, fytoaleksiner, cyanogene glykosider, indolglukosinolater, suberin osv. Dette er stoffer som er helt sentrale i vekst, utvikling, reproduksjon og forsvar.

Shine-Dalgarno sekvens - Et segment på 4-7 nukleotider som forekommer som ledersekvens i mRNA. Det baseparer med 16S rRNA og derved plasserer AUG-initsieringskodonet i rett orientering relativt til ribosomene for start av translasjonen.

Shizogen (gr. schizein - spalte; genes - forårsakende) - Noe som oppstår via spalting. F.eks. shizogene hulrom i planter.

Siderofor (gr. sideros - jern) - Jernbærere øker tilgjengeligheten av mikronæringsstoffet jern. Sidereoforer blir laget i mange organismer, inkludert bakterier, sopp og gras. Jern er livsnødvendig i omtrent alle organismene, og deltar bl.a. i elektrontransport I en atmosfære som inneholder oksygen vil alle organismer ha problemer med å skaffe seg jern, grunnet det lave oppløselighetsproduktet for treverdig jern, ferrijern (Fe3+).  Spesielt vanskelig blir opptaket av jern ved høy pH (basiske forhold). Planter kan surgjøre rotsonen og på den måten øke opptaket av jern. Organismene lager derfor stoffer som kan binde jern, kalt sideroforer.

Sifonogami (gr. siphon - rør; gamein - gifte seg) - Befruktning hos høyere planter med hjelp av pollenslangen. De hannlige gametene beveger seg ved hjelp av pollenslangen som vokser fram til egget.

Sifonostele (gr. sipho - sugerør, kanal, hevert; stele - kolonne, søyle) - Ledningsvev hvor xylem og floem danner konsentriske ringer rundt en sentral marghule. Finnes to typer sifonostele: amfifloisk og ektofloisk. Amfifloisk sifonostele (gr. amphi - på begge sider; phloios - innerbark) har innenfra: marg etterfulgt av ringformet floem, deretter xylem og ytterst floem. Hos bregner er det vanlig å finne en slik stele med xylem omgitt på begge sider av floem og endodermis (ytre endodermis, ytre floem, indre endodermis, indre floem) og denne kalles solenostele (gr. solen - kanal) og denne kan også ha bladgap.

Sifonøs (gr. siphon - rør) - Rørformet vekst. Cellene mangler ofte tverrvegger.

Sigma-faktor - Bakteriene har i motsetning til eukaryotene bare en type RNA polymerase som lager både mRNA, rRNA og tRNA og som består av 5 subenheter (2 beta, 2 alfa og 1 sigma). RNA polymerase med sigma reguleres av repressor (+30 - -50) og aktivator (-30 - -65). Sigma reagerer med promoter, beta polymeriserer ribonukleosidtrifosfater og alfa reagerer med reguleringsproteiner. Transkripsjonsstart settes til +1 og sigma70 som er en vanlig forekommende sigma-faktor binder seg til -10 og -35 områder i promoter. Andre sigma-faktorer hos E.coli er sigma38 (stasjonær fase, stress), sigma32 (varmesjokk), og sigma28 (bevegelse, kjemotaksis) som bindes til område -35 og -10 basepar oppstrøms for transkripsjonsstart. Sigma54 skiller seg ved å binde seg til område -80 - -160. Et eksempel på sigma54 er nitrogenregulerende protein C (NtrC) som aktiverer transkripsjonen av enzymet glutamin syntetase. NtrC reguleres av en protein kinase NtrB. Hvis det er lite glutamin vil ntrB fosforylere NtrC som gjør at NtrC binder seg til et bindingssete på DNA kalt "enhancer" og som gjør at sigma54 RNA polymerase bindes til promoter, atskiller DNA trådene og starter transkripsjonen. Reguleringen skjer ofte i et tokomponentsystem skissert ovenfor.

Signalmolekyl - Generell betegnelse for et ekstracellulært eller intracellulært molekyl som deltar i overføring av informasjon fra omgivelsene til celler eller mellom celler. Eksempler på signalmolekyler er hormoner, vekstfaktorer, sekundære budbringere og G-proteiner.

Signaloverføringsvei - En serie av sammenkoblede intracellulære hendelser som starter med binding av et signalmolekyl til en reseptor. Via en sekvens av reaksjoner overføres det ekstracellulære signalet til en cellulær respons. Signalstoffreceptorer, G-proteiner, sekundære budbringere og kinaser/fosforylaser deltar i signaloverføringen.

Signalsekvens - En relativt kort aminosyresekvens som bestemmer i hvilket kompartement (reaksjonsrom) et protein skal plasseres i cellen. Kalles også signalpeptid og virker som nøkkel i en lås som åpner en dør.

Signatursekvens - Et stykke av basesekvensen fra ribosomalt RNA som er karakterisitsk for en organisme eller gruppe av organismer. Baserer seg på bruk av 16S rRNA hos prokaryotene og 18S rRNA hos eukaryotene.

Silcelle - Celle i floem (silvev) hos hos gymnospermer og karsporeplante og som frakter fotosynteseprodukter og resirkulerer næringsstoffer innen planten. Har relativt uspesialiserte silområder og mangler silplater. Finnes ikke hos angiospermene som har silrørselementer istedet for silceller. Silceller er evolusjonsmessig mer primitive enn silrørselementer som danner silrør. Silcellene har albuminøse celler istedet for følgeceller som ligger ved siden av silrørselementer.

Silencing (eng.) - Fenomen som observeres når ekstra kopier av et gen settes inn i en plante ved transformasjon. Dette kan forårsake at både de innsatte transgener og de tilsvarende homologene endogene gener som var der fra før inaktiveres. Fenomenet kalles også kosuppresjon. Gener i planten som formeres spontant uten transformasjon kan også bli skrudd av ved silencing. Kan være en beskyttelsesmekanisme mot uønsket genduplisering og er ofte koblet til økt DNA metylering.

Silrørselement - En celle i et silrør. Et silrør i floem (silvev) er satt sammen av flere silrørselementer. Silrørselementer frakter fotosynteseprodukter og sørger for intern reallokering av stoffer i planten. Et silrørselement mangler cellekjerne og inneholder floemprotein. De kan også inneholde silrørplastider. Disse plastidene kan inneholde stivelse eller proteinkrystaller. Ved siden av et silrørselement ligger det en følgecelle. Sukrose kan lastes inn eller ut av silrør via symplast eller apoplast.

Sitronsyre - En trikarboksylsyre som er vanlig i frukt og planter. Isolert som krystaller fra sitronsaft av Scheele i 1784. Industriell fremstilling av sitronsyre brukt i næringsmiddelindustri var tidligere basert på ekstraksjon av Citrus-frukter, hvor Italia omtrent hadde monopol. Ble erstattet ved fermentering og bruk av soppen Aspergillus niger. Sitronsyre er en viktig metabolitt i sitronsyresyklus, men noen organismer kan skille ut store mengder sitrat (saltet av sitronsyre) hvis de vokser på et medium med lite jern. Soppen bruker sitrat for å chelatere og skaffe seg jern fra omgivelsene. Se sideroforer.

Sitronsyresyklus - Syklisk rekke av reaksjoner hvor pyrodruesyre (pyruvat) fra glykolysen i cytosol går inn i mitokondriene og omdannes til sitronsyre som deretter blir oksidert til karbondioksid. Også kalt Krebs-syklus (etter oppdageren Hans Krebs, nobelpris i medisin i 1954) eller trikarboksylsyresyklus (TCA-syklus). De tre karbonatomene i pyruvat blir oksidert til CO2, og oksygenatomene i CO2 kommer fra vann og fra sukkermolekyler. Oksygen fungerer bare som elektronmottaker og danner vann. Oksidasjonen av pyruvat kan deles i tre deler.

Sjørokkskade - Saltvannskade. Ved pålandsvind kan dråper med sjøvann blåse langt inn over land og gi skade på planter. Gir brunfargede blad.

Skalariform (l. scala - stige; forma - form) - Stigeformet. Angir formen på perforeringen i endeveggene i vedrørselementene i xylem (vedvev).

Skarifisering - Mange frø vil ikke spire grunnet frøhvile. En av årsakene til frøhvile er hardt frøskall. Ved mekanisk fjerning av frøskallet (skarifisering) vil frøene kunne spire.

Skiafytt (gr. skia - skygge; phyton - plante) - Skyggeplante som vokser i områder med liten lysfluks. Motsatt av heliofytt (gr. helios - sol) som er solplante. En solplante kan tilpasse seg skygge, men ikke i samme utstrekning som en skyggeplante.

Gammel gjerdetype laget av vertikale gjerdestolper (staur) med horisontale vedskier av  for eksempel bakhon (bakhun) eller staur på tvers eller skrå mellom gjerdestolpene, festet og surret fast med vidje, for eksempel friske grankvister eller ståltråd. Vedskier er kløyvd trevirke. Bakhun (firkant) er den ytterste delen av tømmerstokken når den skjæres til trematerialer. Skigarder ble brukt som skille mellom eiendomsgrenser. Skigard laget av saktevokst gran råtner relativt raskt i motsetning til skigard laget av einer eller saktevokst furu. ”Ein skigard kan´kje vare evig veit du”.  Skigarder har fått sin renessanse i moderne hyttegrender, men nå laget med trykkimpregnerte gjerdestolper og skåstilte gran kløyvd på langs. Skigard brukes som norsk betegnelse på datasymbolet ”hashtag”, gjerdetegn (#).

Skjedeformede bakterier - Bakterier som lager lange filamenter og som kan lage svermeceller i et rør eller skjede av et protein-polysakkaridkompleks. Under ugunstige vekstforhold slippes svermecellene fri og det blir igjen et tomt rør. Vanlig i ferskvann som er rikt på organisk materiale. Omfatter slektene Sphaerotilus, Leptotrhix og Crenothrix.

Skjerm - Blomsterstand hvor alle blomsterstilkene er festet til samme punkt på stengelspissen og alle blomstene kommer i samme høyde. I en halvskjerm når også blomstene like høyt, men blomsterstilkene går ut fra forskjellig sted og har derved forskjellig lengde. En skjerm kan også være sammensatt av enkeltskjermer og danne en dobbeltskjerm. Høyblad som virker som støtteblad ved basis av en sammensatt skjerm kalles storsvøp. Høyblad i krans ved basis av delskjermer kalles småsvøp. Arter i skjermplantefamilien har dobbeltskjerm.

Sklereide (gr. skleros - hard, tørr, stiv, ubøyelig) - En sklerenkymcelle som har tykke lignifiserte sekundærvegger med mange enkle porer, men er ikke så langstrakt som en fiber. Døde ikke langstrakte styrkevevsceller ofte samlet i grupper. Kan være stjerneformede og kalles da asterosklereider (gr. aster - stjerne). Kalles ofte steinceller (brachysklereider gr. brachys - kort). Finnes f.eks. i pærer.

Sklerenkym (gr. skleros - hard; en - i; chymein - å helle) - Styrkevevsceller med varierende form og størrelse med tykke, oftest lignifiserte sekundærvegger. Er døde når de er ferdig utviklet. Sklerenkym består av fibre (fiberceller) og/eller sklereider. En samling sklerenkymceller kalles sklerenkym. I stengler og stammer kan det i barken lages en blandet sklerenkymring bestående av både fibre og sklereider. Fibre kan vokse og trenge seg imellom andre celler (intrusiv vekst (l. intrudere - trenge seg inn). Fibre finnes i floem (floemfibre) og i xylem (xylemfibre). Lengden av fibre varierer fra 1 mm til 25 cm avhengig av planteart.

Sklerofyll - Harde læraktige eviggrønne blad tilpasset tørke. Karakteristisk for f.eks. middelhavsvegetasjon.

Sklerotium (gr. skleros - hard) sklerotier (flt.) - Kompakt masse av ofte mørkefargede sopphyfer og som kan overleve vinteren. F.eks. hos meldrøye (Claviceps purpurea) i grasaks (bilde) og knollbegersoppen trådkølle (Typhula).

Skogstyper - Skogstyper er karakterisert av trær og undervegetasjon. Skog kan deles i tropisk- , subtropisk-, temperert- og boreal skog. Videre inndeling kan være eviggrønn- og sommergrønn løvskog, mangroveskog, tropisk regnskog (monsunskog), laurbærskog og savanneskog (åpen skog). I Norge har vi to hovedtyper: barskog og løvskog, som også kan deles i kystnære eller øst-norske skoger. Barskog kan deles i granskog og furuskog. Ut fra undervegetasjonen kan barskog deles videre i bl.a. blåbærgranskog, småbregnegranskog, storbregnegranskog, høystaudegranskog, lågurtgranskog og sumpgranskog. Furuskogene kan deles bl.a. i lavfuruskog og bærlyngfuruskog. Løvskog kan deles i varmekjær løvskog (edelløvskog), løvskog og fjellbjerkeskog. Ytterligere inndeling kan f.eks. være svartorsumpskog og flatehogstskog.

Skotofil fase (gr. skotos - mørke) - En fase i en planters døgnrytme hvor blomstringsinduksjon hemmes av lys. Motsatt av fotofil fase.

Skotomorfogenese (gr. skotos - mørke; morphe - form; genesis - skape) - Karakteristiske utviklingstrekk hos planter som utvikles i mørke og som derved får etiolerte karakterer (gule, lite styrkevev, lange, liten utvikling av blad o.s.v.). Motsatt av fotomorfogenese.

Skulpe (l. siliqua - kapsel) - Kapsel dannet av to fruktblad som åpner seg med to klaffer. Mellom klaffene er det en hinnetynn skillevegg med frø festet langs randen. Finnes i korsblomstfamilien.

Skurv - Skorpelignende område på overflaten til et planteorgan. F.eks. skurv på epler og poteter forårsaket patogene organismer.

Skutellum (l. scutella - lite skjold) - Skjoldformet frøblad hos gress som deltar i oppsuging av næring fra endospermen.

Skyggeplanter - Planter som vokser i skygge, oftest i vegetasjonsskygge fra andre planter.

Slimsopp - Myxomycetes. Har haploide meiosporer som spirer til en haploid myxamøbe eller en haploid myxoflagellat med kort og lang flagell, former som kan gå over i hverandre. En myxamøbe kan lage mikrocyster under dårlige vekstforhold og tørke, men som kan lage myxamøber og flagellater hvis forholdene er gode. Kjønnet formering skjer hvis de nevnte formene fusjonerer og sammensmelter kjerner (plasmogami og karyogami) til diploidindivider. Mitotiske kjernedelinger gir et mangekjernet slimet plasmodium som kan bevege seg og lage fruktlegemer og et kapillitium kan delta med utkasting av sporer. Et plasmodium kan også danne et mangekjernet sklerotium, som ved gode vekstforhold på nytt kan omdannes til plasmodium.

Slyngtråd - Modifisert blad som brukes til å feste planten når den klatrer. Slyngtråden påvirkes av berøring (thigmomorfogenese) og fester seg i enden til et objekt. Deretter krølles slyngtråden sammen i en spiral og planten trekkes mot objektet. Slyngtråden kan snurre heliksen to veier for å unngå spenninger i tråden.

Naturtypen slåttenger (slåttemark) tilhører kulturlandskapet, og er et resultat av landbruk, ofte på husmannsplasser,  hvor graset i gamle dager ble slått med ljå, slåmaskin trukket av hest og høyet ble tørket på hesjer. Etter slåtten ble slåttenga brukt til beiting, og eneste form for gjødsel var husdyrmøkk fra beitende dyr. Slåttengene er en naturtype som har stort artsmangfold av planter, insekter og edderkoppdyr, og er i moderne tid en naturtype som er truet av gjengroing.

SNARE (”Soluble NSF Attachment Protein Receptor”) er sammen med Rab en gruppe proteiner som deltar i gjenkjennelse og utvelgelse av vesikler i endomembransystemet som skal dele seg eller fusjonere.

Sneller - Equisetopsida. Sphenophyta. Sphenofytter. Klassen Equisetatae. Utdødde slekter er Hyenia og Sphenophyllum. Orden Equisetales deles i tre familier.

Blomstrende skudd eller blomsterknopper med stengel og noen få blad som kuttes,  knipes eller plukkes av en plante og settes i en vase med vann, med formål å bli brukt innendørs til dekorasjon, glede og pynt, eller som kjærlighetserklæring og omtanke til partner eller familiemedlem. Blomstene kan hentes fra villblomster (markblomster), egen hage, eller fra utlandet formert i veksthus, importert og solgt i blomsterforretning.

Snittplan - Radiærsymmetriske organismer har et horisontalplan (transversalplan) og et vertikalplan (longitudinalplan). Det kan lages et tverrsnitt (transversalsnitt, sectio transversalis) og et longitudinalsnitt gjennom organismen. Dette siste kan enten være radiært langs med radien (radialsnitt, sectio radialis) eller gå parallelt med tangenten (tangentialsnitt, sectio tangentialis).

Måler direkte solstråling og diffus skystråling. Solarimeteret er et pyranometer som integrerer energien fra solstrålingen som blir absorbert av et svart legeme.

Soleie (Ranúnculus sp.) er en slekt i soleiefamilien (Ranunculáceae) med vesentlig flerårige arter, mange av artene i denne familien er giftige. Kronblad (3-12) med nektarkjertel ved basis. Blomsten med mange pollenblad. Frukten som mange smånøtter. Engsoleie blir også kalt smørblomst: ”Liker du smør?” ved å holde blomsten opp mot haken og observere gult reflektert lys fra kronbladene. Noen arter har hvite kronblad.

Solplanter er planter tilpasset lysåpne voksesteder med lite vegetasjonsskygge. Solplantene må også ha god tilpasning til tørke i form av tykk epidermis, kutikula og vokslag, samt et grenselag på bladene som reduserer transpirasjon.  Eksempler på solplanter er røsslyng, engnellik og tiriltunge.

Solstråling - Elektromagnetisk stråling fra sola. Solkonstanten angir strålingsfluksen fra sola som treffer den ytre atmosfæren og er ca. 1360 W m-2. En del av solstrålingen spres av luftmolekyler og partikler i atmosfæren og kalles himmellys. Himmellys er en diffus stråling med en annen spektralfordeling enn direkte solstråling.

Somaklonal variasjon (gr. soma - kropp; klon - grein) - Epigenetisk variasjon. Variasjon i kloner fra en morplante. Småplanter som utvikles fra vevskultur med få celler skulle man tro var klonmateriale fra identiske somatiske celler. Det viser seg imidlertid at blant de regenererte plantene er det genetisk variasjon (epigenetikk). Variasjon i DNA i enkeltceller i kultur kan skyldes delesjoner, inversjoner og translokasjoner i kromosomene. Denne variasjonen kan forsvinne hvis man opererer med et stort antall celler.

Somatiske celler (gr. soma - kropp) - Alle cellene i en plante bortsett fra kjønnscellene.

Sopp - Heterotrofe organismer som består av et trådformet forgreinet vegetativt mycel (gr. mykes - sopp) med ekte cellekjerner og cellevegg av kitin. De individuelle greinene av mycelet er langstrakte, jevntykke og kalles hyfer (gr. hyphe - vev, nett). Hyfer (sopptråder) kommer fra en spirende spore, og veksten skjer i hyfespissen. Hyfer organisert i mycel i løst eller kompakt vev kalles plektenkym (gr. plektos - flettet, tvinnet, vridd). Vekst av mycel skjer i spissen av hyfene (apikal vekst). Noen sopp lager i et seksuelt stadium av livssyklus et fruktlegeme (sporokarp) av sammenvevde hyfer. Noen laverestående sopp mangler mycel og danner i stedet et rhizomycelium hvor det trådformede nettverket har varierende diameter. Soppene er ordnet systematisk etter hvilken form for kjønnet formering de har. Asci hos ascomycetene, basidier hos basidiemycetene, koblingssporerer (zygosporer) hos koblingssoppene og meiosporer med en bakoverrettet flagell hos algesoppene.

Soppenes kjønn - Det er ikke noen morfologisk forkjell på hann og hunn hos sopp. Analogt til plantene hvor kjønnet bestemmes av uttrykk av alleler, og sjelden har egne kjønnskromosomer, så ligner sopp på plantene i så måte.

Soppenes nytte - Sopp er nedbrytere i naturen som deltar i resirkuleringsprosessen av organisk materiale. Sopp kan benyttes som mat (kantareller, sjampinjong, trøfler, shiitake). Sopp brukes til å lage muggost (roquefort, Gorgonzola etc) infektert med roquefortmugg (Penicillium roquefortii). Bakegjær (Saccharomyces cerevisiae) brukes til baking. Penicillium chrysogenum brukes til produksjon av antibiotika (penicillin). Cyclosporin A som hemmer immunreaksjon hos menneske og muliggjør transplantasjoner, lages av sopp.

Soppgifter

Soppkromosomer - Sopp har små kromosomer og siden mange av dem ikke tvinnes sammen til tykke pølseformede strukturer kan de være vanskelig å observere. Kjernemembranen som omgir kromosomene oppløses vanligvis ikke under kjernedelingen.

Soppsykdommer - Sopp invaderer en plante via et haustorium. Nekrotrofe sopp får næring fra døde celler f.eks. fruktknollbeger (Monilinia). Meldugg på blad, stengler og frukt skyldes hvitfarget soppmycel. Frø, blomst eller galler kan være fylt med mycel eller svarte sporer. Noen sopp gir forstørring og økt vekst av et planteorgan f.eks. økt strekning av stengel, klumprot, galler, vorter og heksekoster. Resistens mot sykdom hos planter er genetisk bestemt. Det som påvirkes er festing av et patogen til overflaten av planteorganet, gjennomtrengning (penetrering) inn i planten, degradering av kutikula og cellevegg, og syntese av toksiner (soppgifter). De vanligste symptomene på plantesykdom er:

Soppøkologi - Sopp er heterotrofe organismer som må bryte ned organiske stoffer og bruker delene til energi og komponentene for oppbygging. De kan være parasitter på en levende vert som etterhvert svekkes av soppens aktivitet. Hvis verten må drepes av soppen før soppen kan utnytte den kalles soppen nekrotrof (gr. nekros - død; trophe - ernære). Mange sopp skaffer seg næring og energi ved å bryte ned dødt organisk materiale og kalles saprofytter (gr. sapros - råtten; phyton - plante). Noen sopp inngår i gjensidig nytteforhold (mutualisme) med andre organismer f.eks. mykorrhiza med planter, og med alger eller blågrønnbakterier i lav.

Sorbitol - D-glucitol. Sukkeralkohol. Først isolert fra rognebær (Sorbus aucuparia). Smaker ca. halvparten så søtt som sukrose.

Sorus fl.t sori (gr. soros - urne, sarg) - Samling (hoper) av sporangia hos bregner dekket av et svøp. Samling av rustsoppsporer på og i plantevev.

Sotsopp - Sotaktig dekke på blad og frukt som skyldes svarte hyfer av sopp (Ustilago) som lever bl.a. av honningdugg, sukkeroverskudd utskilt fra bladlus.

Spadix (l./gr. spadix - palmegrein) - Søyleformet blomsterstand med sittende blomster, ofte omgitt av et hylsterformet blad (spathe) som fungerer som et skiltapparat.

Spaltefrukt - Shizokarp (gr. shizein - spalte, kløyve; karpos - frukt). Flere frø i frukten som spaltes på langs i enfrøete delfrukter (merikarp, en slags kapsel). En frukt hvor fruktknuten deles opp i selvstendige enkeltfrukter i like mange deler som frø. Hos leppeblomst- og rubladfamilien deles spaltefrukten i fire. Hos skjermplantefamilien deles den i to. Hos lønn har spaltefrukten to delfrukter med skjeve vinger. Fem-delt spaltefrukt finnes hos tranehals.

Spalteåpning - Stoma (gr. stoma - munn). Pore i bladepidermis omgitt av to lukkeceller. Lukkecellene er omgitt av to eller flere naboceller som tilsammen utgjør spalteåpningsapparatet. I bladene er det et kompromis mellom vanntap i transpirasjonen, som kan gi tørkeskader og overoppheting ved liten vanntilgang,  og behovet for karbondioksid i fotosyntesen. En åpnings- og lukningsmekanisme prioriterer kontroll av vanntapet på bekostning av CO2 til fotosyntesen.

 

Spalteåpningsmekanisme - Drivkraften for åpning og lukking av spalteåpningene er osmotiske vannbevegelser ut og inn av lukkecellene. Når vann tas opp av lukkecellene øker det hydrostatiske trykket og pga. av mikrofibrillenes spesielle plassering i celleveggen blir det åpning mellom dem. Spalten lukkes når vann går ut av lukkecellene. Vanntilgangen til planten har overordnet betydning om spalteåpningningene skal være åpne eller ikke. Er det nok vann vil konsentrasjonen av karbondioksid på innsiden av spalteåpningene bestemme om de skal være åpne eller lukket. Lav konsentrasjon av CO2 gir åpning og høy CO2 konsentrasjon gir lukking. Vanligvis er spalteåpningene lukket i mørke og åpne i lys. Åpning av spalteåpningen starter med utskillelse av protoner ved en ATPase. Dette gir en pH gradient og lavere membranpotensial i cellen som igjen åpner K+-kanaler som gir passivt opptak av K+. Ladningsbalanse skjer ved at kaliumioner byttes mot protoner, og delvis medfølgende transport av klorid (Cl-). Malat2- fungerer også som motion. Malat lages via PEP-karboksylase og fosfoenolpyruvat kommer fra nedbrytning av stivelse. Innholdet av stivelse vil derfor synke når spalteåpningene åpner seg. Man antar at lukkecellene lukker seg som følge av den motsatte prosessen. Energi til transporten kommer fra fotosyntese og fra vanlig mørkerespirasjon.

Spathe (gr. spathe - bredt blad) - Stort hylsterblad som sitter rundt en spadix (lang søyleformet blomsterstand med sittende blomster). F.eks. myrkongle (Calla palustris). Hylsterbladet kan være grønt eller hvitt, men kan også ha andre farger og virker som et skiltapparat.

Species (l. species - slag, sort) - En organismeart. Artene beskrives med binomiale navn skrevet i kursiv. Første navnet har stor bokstav, og det andre starter med liten bokstav.

Spektrofotometer - I et dobbeltstråle spektrofotometer vil lysstrålen passere både prøven og en referanse slik at man kan få et direkte mål på forskjellen i absorbanse mellom de to løsningene. I dobbeltstrålespektrofofotometer i rom blir den opprinnelige lysstrålen splittet i to stråler som passerer gjennom to identiske optiske systemer på samme tid. En stråle passerer gjennom prøven og den andre gjennom referansen. I dobbeltstrålespektrofotometere i tid vil den vil den opprinnelige strålen enten passere prøven eller referansen. Dette får man til med en chopper som er en sirkelrund plate med alterende hull og reflekterende flater.

Spektrum (l. spectrum - tilsynekomst) - Fargeskala som oppstår når hvitt lys brytes gjennom et prisme eller et gitter. Se absorbsjonsspektrum og aksjonsspektrum.

Sperm (gr. sperma - frø) - Hannlig gamet. Ofte bevegelig og mindre enn den tilsvarende hunnlige gamet.

Spermagonium - Pyknium. Fruktlegeme hos rustsopp hvor det lages gameter eller gametangier.

Spermatide (gr. sperma - frø) - Når en spermatocyt fra et spermagonium deler seg og danner to sekundære spermatocytter kan disse igjen dele seg og gi haploide spermatider.

Spermatium (pykniospore) - Hannlig gamet eller gametangium hos rustsopp.

Spermatozoider (gr. sperma - sæd; zoon - dyr) - Hannlige kjønnsceller som kan bevege seg.

Spesifikk varme - Mengden varme som trengs for å heve temperaturen til 1 g stoff 1 oC.

Sphaerosom (gr. sphaira - kule) - Sfæreosom. Kuleformede dannelse omgitt av en membran. Kan inneholde fett. Hvis den inneholder fett er den omgitt av bare en membran bestående av bare den ene halvdelen av en vanlig membran.

Spindel - Samling av fiberrike tråder (mikrotubuli) som viser seg i cellen under mitose og meiose. Noen av trådene er bundet til en centromer på kromosomet.

Spindelapparat - Bevegelig samling mikrotubuli som står for atskillelsen av kromosomer under celledeling. Noen stoffer fra planteriket, kalt spindelgifter, kan binde seg til tubulin i spindelapparatet og derved påvirke celledeling.

Spirilla (l. spira - spiral) - Spiralformede, bevegelige Gram-negative bakterier. Gruppen omfatter magnetotaktiske og nitrogenfikserende bakterier. Bdellovibrio er en bakterie som jakter på og spiser andre bakterier. Azospirillum lipoferum er en nitrogenfikserende spirillum som lever i rhizosfæren til tropiske gras.

Spirocheter - Lange spiralformede bakterier som har en stiv spiralformet protoplasmasylinder med aksiale roterende flageller (fibriller) festet til enden og som er tvinnet langs bakterien. Bakterien roterer som en korketrekker. Både flagellene, kalt endoflageller, og protoplasmasylinderen er omgitt av et 3-laget ytre fleksibel membranskjede. Gram-negative Omfatter bl.a. slektene Spirochaeta, Borrelia, Treponema og Leptospira. Spirochaeta lever anaerobt i ferskvann eller saltvann.

Spiroplasma - Prokaryoter uten cellevegg som lever som parasitter intracellulært eller intercellulært i planter.

Spisslønn (Acer platanoides) er et varmekjært løvtre med blader bestående av fem bladfliker med få lange uregelmessige spisse tenner.

Spleisosom - Et primært transkript ved transkripsjon av DNA til mRNA inneholder kodende exons og ikke-kodende introns. Introns fjernes og exons skjøtes sammen og danner et sekundært transkript. Små nukleære ribonukleoproteiner (SnRNP) gjenkjenner skjøtene og flere SnRNP og proteiner samles i spleisosomer som deltar i utkuttingen av introns. Utkuttingen katalyseres av RNA selv og RNA virker som et ribozym.

Splint - Den fungerende ytre delen av ved i en trestamme, i motsetning til indre ikke fungerende kjerneved.

Sporangium fl.t sporangia (gr. spora - frø, så, fødsel; angeion - et rør, beholder) - En struktur (blad) som det dannes sporer på eller i. Sporebeholder. Et sporangium anlegges fra en eller flere overflateceller på tynne greinender (telomer) i et skudd eller blad. Sporangia hos noen planter er ikke plassert på blad, men samlet i konglelignende strukturer kalt strobuli (ent. strobulus, gr. strobilos - furukongle).

Spore (gr. spora - frø) - Formeringsorgan bestående av en eller få celler. Reproduktiv celle laget ved kjønnet formering (meiosporer) eller ukjønnet formering (mitosporer). Sporer dannet ved ukjønnet formering og avsnøring fra enden kalles konidiesporer. Lages de fra en hyfe ved at det dannes tykkveggete tverrvegger kalles de klamydosporer. Sporer laget fra cytoplasma i et sporangium kalles sporangiesporer, og som også kan være bevegelige. Kjønnete sporer kan dannes etter meiose, enten på et soppmycel eller på et soppfruktlegeme. Sporer er istand til å utvikle seg til et individ uten fusjon med en annen celle. Sporer kommer også fra meiose slik som gameter, men gameter fusjonerer ganske umiddelbart og gir et nytt diploid individ. Seksuelle sporer dannet etter meiose kalles ofte meiosporer eller gonosporer. Disse finnes hos karsporeplantene. Sporer som lages etter mitose kalles vegetative sporer. Sporene har en ytre vegg, ofte mønstret, kalt eksospor (exine) (tykk, kutinisert og brunfarget) og en indre tynn vegg kalt endospor (intine). Det kan også finnes et lag utenpå exine, kalt epispor, og det er dette som omdannes til elaterer hos sneller (Equisetum). Enkelte sopp kan ha kjønnet formering med seg selv (homothallisk). Andre trenger to forskjellige mycel (heterothallisk). Meiosporene varierer i farge, mønster på overflaten og størrelse. spore

Sporidium - Soppsporer i form av basidiospore hos stilksporesopp eller ascospore hos sekksporesopp.

Sporoderm (gr. spora - frø; derma - hud) - Det ytre vegglaget hos pollen.

Sporodochium - Fruktstruktur hos sopp som består av en samling av konidioforer vevet tett sammen på en masse av hyfer.

Sporofyll (gr. spora - frø; phyllon - blad) - Blad som har sporangier. Slike blad kan være grønne som de vanlige bladene, eller de kan ha annen form, farge og avvikende bygning. Utdødde primitive Psilofytter fra Devon (Rhynia, Psilophyton) hadde som mosene endestilte sporangier (sporehus). En samling av sporangier blir en sporangiestand. Bregnene har sporangiene samlet i små grupper (hoper) på bladet (sori) eller de kan forekomme som sammenvokste synangier med flere rom. Sporehopene er beskyttet av et slør (indusium, l. induere - ta på seg). Blader som har sporangier kalles sporofyll (sporeblad). Hos bregner blir sporofyll avflatet med sporangier langs bladkanten eller på undersiden og enden av bladavsnitt. Noen bregner har egne fertile sporofyllblad og andre vegetative blad (trofofyll, gr. trophe - ernære) f.eks. strutseving. Hos kråkefotplanter er sporangiene plassert enkeltvis i hjørne på blad. Sporofyll kan også samles i en sporofyllstand som hos snellene (aksformende samlinger med sporangier (strobuli ent. strobilus)). Kråkefotplanter og sneller har bare en type sporer (isospore). Hos dvergjamne er det både makro- og mikrosporofyll, altså det som tilsvarer det man finner hos tokjønnete blomster.

Sporofytt (gr. spora - frø; phyton - plante) - Sporeproduserende diploid fase i livssyklus hos alger, moser og planter som har generasjonsveksling. Sporofytten kommer fra sammensmelting (befruktning) av to haploide gameter.

Sporogon (gr. gone - frembringe) - Sporofytt hos moser som bærer sporekapsler.

Sporopollenin - De ytterste bestandige lag i pollenkorn og sporer.

SRP - "Signal recognition particle". Signalgjenkjennelse partikkel. Et ribonukleoprotein bestående av 6 polypeptidkjeder og 7S RNA. Kompleks som kjenner igjen et signalpeptid på et protein under proteinsyntesen. Preproteiner som tas opp av endoplasmatisk retikulum (ER) inneholder et signalpeptid på 13-30 aminosyrer i den N-terminale enden. Peptidet fjernes av en endopeptidase når proteinet transporteres inn i ER. Det første som skjer er at signalpeptidet reagerer med SRP og en receptor på ER, kalt SRP receptor. SRP hindrer at mRNA transkriberes videre, og sørger for at proteinsyntesen på ribosomene koordineres med transport av protein inn i ER.

Stamen (l. stamen - tråd, fiber) - Støvblad. Pollenblad. Støvbærer.

Staminoidium - Sterilt pollenblad som ikke produserer pollen.

Stammcelle - En selvfornyende celle som deler seg og gir en celle med identisk utviklingspotensial og en avledet celle med mer begrenset utviklingspotensial.

Stamme - Stengel som har hatt sekundær tykkelsesvekst gjennom flere år. Består ytterst av en død ytterbark, et korkkambium med tilhørende levende celler og en levende innbark bestående av floem. Innenfor dette ligger ved (xylem) vesentlig sekundært laget fra et vaskulært kambium. En stamme kan ha en marg i sentrum.

Standard fri energi - Gibbs fri energi (joule) i en reaksjon som er tilgjengelig for å utføre arbeid ved atmosfæretrykk og molare konsentrasjoner av substratene. Gibbs fri energi er en termodynamisk størrelse og er en funksjon av indre energi (E eller U), entalpi (H), entropi (S) og temperatur (T).

Stark-Einsteins lov - Fotokjemisk prinsipp som sier at et absorbert foton aktiverer bare ett molekyl.

Statenkym (gr. statos - stående, stasjonær; enchyma - innelukket) - Vev som inneholder statolitter og reagerer på tyngdekraften.

Statocyste (gr. statos - stående, stasjonær; kystis - blære) = statospore - Hvilespore hos alger (chrysofytter).

Statocyt (gr. statos - stående; kytos - fordypning) - Celle som reagerer på tyngdekraften.

Statolitt (gr. statos - stående, stasjonær; lithos - stein) - Spesielle stivelseskorn hos planter som har til oppgave å registrere fra hvilken retning tyngdekraften virker slik at planten kan orientere seg etter denne.

Stedspesifikk mutagenese - Metode for å lage mutasjon i et kodon for en spesifikk aminosyre og derved endre egenskapene til det tilsvarende protein. Den vanligste metoden å bruke er oligodeoksynukleotid dirigert mutagenese.

Stefan-Boltzmanns lov - Alle objekter med temperatur over det absolutte nullpunkt sender ut strålingsenergi (Q), og denne loven angir hvor mye angitt i Wm-2

Steinfrukt (drupa) - Har en hudaktig ektokarp, en kjøttfull mesokarp og innerst en steinhard endokarp. Har vanligvis ett frø. F.eks. plomme, kirsebær, morell, krekling, trollhegg, kristtorn, krossved, mjølbær, rypebær, mandel, valnøtt, kokosnøtt (steinkjernen i kokospalmens frukt) og kaffe (kaffebønnen er frøet i kaffefrukten). Se også sammensatte frukter og bærfrukt.

Stele (gr. stele - søyle, pele) - Sentralsylinder. Ledningsvev i planter. Sentral sylinder i stengel og røtter og som består av xylem, floem, og pericykel omgitt av en endodermis. Den mest primitive er protostelen som mangler marg. Protostele kan deles i 3 hovedtyper:

Stengel - En overjordisk stengel er urtaktig eller treaktig. En urtaktig stengel er grønn og saftig og visner hver høst. Bladene er festet spredt (spiral), motsatt eller i krans på stengelen. Hvis en treaktig stengel har en hovedstamme med nederste del uten greiner kalles den et tre. En busk har ingen hovedstamme, men flere treaktige stengler eller greiner som kommer fra basis. En underjordisk stengel kan være en rotstokk, jordstengel (rhizom), knoll eller løk som overvintrer.

Stengelgrop - Symptom på visse virussykdommer som gir nedtrykkete groper på stengelen.

Stengelknoll - En del av stengelen som svulmer opp og tjener som reservoir for opplagsnæring. Kan ha skjellformede lavblad. Potet er dannet ved oppsvulming av enden av sideskudd fra jordstengel. "Øynene" på poteten er akselknopper i hjørne av lavblad. Når poteten gror vokser det fram lange stengler (groer). Ved å hyppe poteter (krafse jord omkring potetplanten) lages det flere underjordiske utløpere. Andre eksempler på stengelknoller finnes hos vinterblom (Eranthis hiemalis), jordskokk (Helianthus tuberosus), og tidløs (Colchicum autumnale). Hos krokus (Crocus spp.) dekkes stengelknollen av brunfargede bladslirer.

Stenofyll (gr. stenos - smal; phyllon - blad) - Smalt blad.

Stenoter (gr. stenos - trang) - Organismer med smalt økologisk toleranseområde.

Stenoterm (gr. stenos - trang; therme - varme) - Organismer som bare kan leve i et snevert temperaturområde.

Stephanokont (gr. stephanos - krone; kontos - søyle) - Flageller på en algecelle som danner en ring.

Stereokjemi - Kjemien til den tredimensjonale strukturen til molekyler. Holder man den venstre hånden opp foran et speil vil man kunne se bilde av den høyre hånden i speilet. De er speilbilder av hverandre. Et molekyl som er forskjellig fra sitt speilbilde kalles en enantiomer (gr. enantio - motsatt) og to enantiomere former sies å være chirale (gr. cheir - hånd). Chirale molekyler har et symmetriplan. Vanligvis ser man stereokjemi i biokjemi når et karbonatom (stereosenter, assymetrisk karbonatom) er festet til fire forskjellige kjemiske grupper.

Sterigma (gr. sterigma - støtte) - Hos sopp enn spinkel hornformet utvekst på et basidium som bærer basidiesporer.

Sterilisering - Drepe eller fjerne alle bakterier, endosporer, sopp og virus i et medium ved hjelp av stråling, varme eller filtrering. Bakterielle endosporer er meget varmetolerante og bestandige. For å drepe endosporer trengs temperatur over kokepunktet for vann og for å oppnå dette brukes høyt trykk og vanndamp i en autoklav. UV-stråling mellom 220 og 300 nm dreper bakterier ved å skape brudd i DNA og brukes til å sterilisere overflater. Ioniserende stråling vanligvis gammastråling fra koboltisotopen60Co er en mye brukt steriliseringsmetode. Sterilisering av medier som ikke tåler varme kan gjøres ved membranfiltrering. Se pasteurisering, antiseptika og desinfisering.

Sterilteknikk - Mikroorganismer finnes overalt, i luft, vann og på alle overflater. Sterilteknikk brukes for å skaffe sterile vekstmedier og voksesteder. Overføring av sterilkultur fra et medium til et annet krever sterilteknikk, som oftest utført i sterilkabinett med filtrert luft med overtrykk og hvor alle overflater er bestrålt med UV-lys. Bakterieløkker, glasstaver og flaskeåpninger steriliseres ved å bli ført gjennom en gassflamme og avkjølt før bruk.

Steroider (gr. stereos - fast; l. ol - fra oleum-olje) - Steroler. Fytosteroler. Gruppe av triterpenoider (C30) som har et molekylskjelett satt sammen av 4 karbonringer, og som ofte har en hydrokarbonhale. Steroidene finnes også som glykosider bundet til sukker. Steroler har ofte en fettsyre bundet med esterbinding til C3-hydroksylgruppen. Steroler kan inngå i membraner og stabilisere disse, spesielt i plasmamembranen. De vanligste sterolene i planter har en alkylgruppe festet til C-24 som f.eks. sitosterol, stigmasterol og sykloartenol. Kolesterol finnes også i planter. Flere steroider (Kortison, progesteron, testosteron, estradiol) virker som hormoner hos mennesker. Yamsrot (Dioscorea spp.) som inneholder diosgenin, et sapogenin i cytoplasma i røttene, brukes som utgangsmateriale for kommersiell produksjon av steroidhormoner i den farmasøytiske industrien.

Stevenson værstasjon (konstruert av engelskmannen Thomas Stevenson 1818-1887) er en firkantet trekasse med persienneformete sidevegger som sørger for luftsirkulasjon rundt måleinstrumentene som er plassert inne i den hvitmalte værstasjonen.

Sticklandreaksjon - Koblet fermentering (katabolisme) av aminosyrer i par, utført av bakterier i slekten Clostridium, hvor en aminosyre virker som elektrondonor og den andre som elektronakseptor f.eks. alanin blir oksidert (elektrondonor) og glycin blir redusert (elektronakseptor). Endeproduktene blir karbondioksid, ammoniakk og en karboksylsyre med ett karbonatom mindre enn aminosyren som blir oksidert, i eksemplet ovenfor omdannes alanin (3C) til acetat (2C).

Stigma (gr. stigma - punkt) - Arr. Pollenfanger.

Stilbener (gr. stilbein - glitrende, skinnende) - Difenyletylenforbindelser (C6-C2-C6). Er giftige og har østrogenvirkning på pattedyr. De kan også kondenseres og danne garvestoffer. Finnes i bl.a. furufamilien og Polygonales f.eks. rhapotigenin, piceatannol og pinosylvin.

Stillhetssekvenser - En sekvens i eukaryot DNA som binder en repressor og derved hemmer transkripsjonen fra en nærliggende promoter.

Stimuleringssekvens - "Enhancer" (eng.). En type reguleringssekvens i eukaryot DNA plassert med stor avstand oppstrøms eller nedstrøms fra transkripsjonsstart for et gen den kontrollerer. Binding av et spesifikt protein til en stimuleringssekvens enten stimulerer eller minsker transkripsjonshastigheten til et gen.

Stipel (l. stipula - halm, strå) - Bladfotflik. Øreblad. Akselblad. Lite blad (ofte i par) eller hinneaktig utvekst ved bladfoten (basis av bladstilk), og som beskytter akselknoppen. Stipel er en integrert del av bladet selv om hos noen trær og busker kastes disse bladene tidlig av og etterlater seg et stipelarr. Hos andre er stipel festet til bladet (adnat stipel).

Stivelse (fra. gml. eng. sterchen - å stive opp) - Består av amylose som er en lineær polymer av glukose (alfa-1,4-glukan) og amylopektin som er lik amylose, men i tillegg har glukose i alfa-1,6- bindinger og får derved en greinet struktur. Stivelse er opplagsnæring i planter og lages i plastidene kloroplaster eller amyloplaster. Sukker lagret i form av stivelse er gunstig siden stivelse i liten grad påvirker de osmotiske forhold i plantecellene. Den krystallinske organiseringen i stivelseskornet gjør at vann i mindre grad kommer i kontakt med sukker. Tilsvarende mengde lagret fritt sukker ville ha skapt større osmotiske problemer for en plantecelle. Det tapes noe energi ved å overføre monomer til polymer, men fordelene oppveier dette. Stivelse lages av enzymene ADP- glukose pyrofosforylase (finnes i plastider fra alt vev som kan lage stivelse) og stivelse syntase. Stivelse syntase eksisterer i to former. En granulassosiert form som bare lager amylose og en løselig form som deltar i biosyntesen av amylopektin. Stivelse farges blå med en løsning av jodid/kaliumjodid (I2/KI). Rød farge hvis det er bare amylopektin tilstede med blå hilum.

Stivelsenedbrytning - Stivelse som opplagsnæring i planten må spaltes til mindre enheter for å kunne transporteres og utnyttes av planten. alfa-amylasealfa(1,4)-glykosylbindinger i stivelseskorn (amylose og amylopektin) i det indre av molekylet og produktene blir maltose og grensedekstriner som består av opptil 10 glukoseenheter rundt et greiningspunkt (alfa-1,6)-glykosylbinding. De sistnevnte bindingene i grensedekstrinene spaltes av et avgreiningsenzym. er et enzym som spalter

Stoff - Molekyler i en eller flere av tilstandsformene fast (l. solidus (s.)), væske (l. liguides (l.) eller gass (g.).

Stokastisk - Noe som skjer tilfeldig. I motsetning til deterministisk som bestemmes av en ytre reguleringsfaktor.

Stokes lov - Uttrykk for friksjonskoeffisienten for en kuleformet objekt som synker i vann eller luft.

Stokes skift - Forandring i bølgelengde for fluorescerende lys i forhold til bølgelengden på det det eksiterende lyset. Det utsendte fluorescenslyset har lengre bølgelengde enn det eksiterende lyset (ca. 25 nm). Forskyvningen mot lengre bølgelengde for fluorescenslyset skyldes energi som tapes som vibrasjonsenergi.

Stolon (gr. stolo - skudd) - Utløper. En stengel som vokser horisontalt langs bakken. Kan ofte ha adventivrøtter f.eks. utløpere fra jordbærplanter med relativt lange internodier.

Stomium (gr. stoma - munn) - Åpning i veggen i pollenknappen (anther). Åpning i sporehuset hos moser.

Stratifisering (l. stratum - lag) - 1) Nettopp ferdig utviklet frø på mange planter vil ikke spire umiddelbart grunnet frøhvile. Denne frøhvilen kan oppheves ved å la frøene ligge fuktig ved lav temperatur i jord, sand eller mose i noen uker til måneder (stratifisering). Den mest effektive temperaturen er ca. 5 oC.

Stress (l. stringere - drivende kraft) - Med stress menes avvik fra optimale livsbetingelser. Et biologisk stress er en påvirkning og påkjenning som hemmer normal funksjon. Plantene kan tilpasse seg stress ved forsøke å unngå det eller ved å tåle det. Følgende antas å representere et stress for plantene: Høy temperatur (varmestress), lav temperatur (frost, kulde)(froststress, kuldestress), tørke (tørkestress), overskudd av vann, anaerobe forhold for røttene, høyt saltinnhold i jorda (saltstress), høy solinnstråling (lysstress) og UV-lys (UV-stress), næringsmangel eller for mye næring (næringsstress), sykdomsfremkallende organismer, tungmetaller (tungmetallstress), luftforurensninger og sprøyting. Adapsjon er en arvelig tilpasning til et stressfylt miljø f.eks. CAM-metabolisme som kan skifte til C3-metabolisme under gode vannforhold. Akklimatisering er en ikke-arvelig fysiologisk tilpasning. Prosessen hvor akklimatiseringen skjer til et stress kalles herding og en akklimatisert plante kan kalles herdet.

Strigolakton er et plantehormon, navn etter parasittplanten hekseugras (Striga), og et samlebegrep for flere kjemiske stoffer (strigol, sorgolakton, sorgomol (Sorghum bicolor), carlakton, orobanchol (lin (Linum usitassimum), Trifolium, Vigna), orobanchyl-acetat (alectrol), solanakol (Nicotiana tabacum), deoksystrigol (ris, Oryza sativa). Strigolakton stimulerer frøspiring av rotparasitterende planter i snylterotfamilien Orobanchaceae (Striga, Alectra, Orobanche, Phelipanche).

Strobiluriner (l. strobilos - tvunnet, bartrekongle) - Giftstoffer produsert av sopp som er giftige for andre sopparter.

Strobilus fl. strobili (gr. strobilos - kongle) - Endestilt samling av sporofyll på en felles akse hos kråkefotplanter og sneller, og som derved får et konglelignende utseende.

Strofiola (gr. strophion - smykke) - Utvekst på et frøskall like ved hilum.

Stroma (gr. stroma - noe som er spredt utover) - Grunnsubstansen i plastider.

Stromatolitter - Flate og kuppelformet fossile horisontalt lagdelte minerallag som er laget av forhistoriske bakterier i vann. Stromatolittene er laget for ca. 3 milliarder år siden av anoksiske fotosyntetiske bakterier (purpurbakterier og grønne bakterier). Antas å være bevis for tidlig liv på jorda. Stromatolitter lages også i vår tid av blågrønnbakterier og finnes i grunne marine bassenger og varme kilder.

Stromuler er varierende rørformete utvekster fra overflaten til plastider og proplastider festet til aktinfilamenter, og de kan være koblet til mitokondrier. Stromuler blir dannet ved vekst av den ytre og indre kloroplastmembranen, inneholder bare stroma, men ikke thylakoidmembraner. Matriksuler er tilsvarende utvekster fra mitokondrier. Funksjonen er ukjent, men stromulene gir økt overflate og kan delta i transport. Kloroplaster kan forflytte seg i cellen avhengig av lysforhold (kloroplastbevegelse).

Strukturgen - En transkripsjonsenhet som består av en sekvens av nukleotider som koder for et protein. Et gen som koder for primærstrukturen til et protein.

Et meget giftig alkaloid som finnes i frøene til det tropiske brekkbønnetreet (Strychnos nux-vomica) i stryknintrefamilien (Strychnaceae) som vokser langs kysten i India.

Strå - Stengelen hos gras som er omtrent jevntykt og hult, unntatt ved leddknutene (nodiene). Stenglen er laget av bladslirene. Strået er vanligvis ugreinet, men når det greiner seg skjer det ved basis (eng. tillering). Det høyeste gresstrået er bambus som kan bli opptil 40 m høyt, men blir da forvedet.

Stueplante - Potteplante. Tåler lite lys, lite jordvolum og varierende fuktighet tilpasset tørre og mørke rom. Flere av dem er eviggrønne. Det er en en tendens mot mindre vedlikehold av stueplanter f.eks. St Paulia, julestjerne, Azalea og julebegonia kastes ofte etter blomstring.

Style (gr. stylos - kolonne, pillar) - Griffel. I blomsten en søyle av vev fra frøemnet og oppover til arret. Pollenslangen vokser igjennom griffelen i en griffelkanal.

Stylopodium (gr. stylos - kolonne, pillar; podos - fot) - Griffelfot. Oppsvulmet basis av griffel.

Styve - Kutte toppen og sidegreiner av et tre.

Støkiometri - (gr. stoichein - grunnstoff; metron - måling).Kvantitativt forhold mellom grunnstoffene i en forbindelse. Mengdeforholdet mellom reaktanter og produkter i en kjemisk reaksjon, et mål på relativt masseforhold. Baserer seg på massebevaringsloven.

Støtteblad - Blad hvor det er festet en blomst eller sidegrein i bladhjørnet.

Støvbærer - Det samme som pollenblad. Mikrosporofyll hos angiospermene. Støvdrager.

Støvdrager - Gammel betegnelse på støvbærer eller pollenblad.

Suberin (l. suber - korkeik, kork) - Korkstoff. Er lite gjennomtrengelig for luft og vann og lages i sekundærveggen i planteceller. Polyester av hydroksyfettsyrer. Finnes bl.a. i celleveggen i endodermis og bladarr.

Subkloning - Hvis man skal sekvensere en lang basesekvens må den subklones ved å dele den opp i mindre biter med hjelp av restriksjonsenzymer.

Sublimasjon - Når fast stoff går over til gass eller omvendt. F.eks. når tørris ® CO2, eller når det fordamper vann fra is.

Substrat - Et molekyl som gjennomgår en endring i en biokjemisk reaksjon katalysert av et enzym.

Substratnivåfosforylering - Biosyntese av ATP ved direkte overføring av et høyenergifosfatmolekyl fra et fosforylert organisk stoff til ADP. Energirike stoffer som deltar i substratnivåfosforylering kan være (fri energi ved hydrolyse delta Go´ oooppgitt i kJ per mol i parentes: acetyl-CoA (35.7), succinyl-CoA (35.1), propionyl-CoA (35.6), butyrul-CoA (35.6), acetylfosfat (44.8), 1,3-bisfosfatglycersyre (51.9), karbamylfosfat (39.3), fosfoenolpyruvat (51.6), adenosinfosfosulfat (88) og N10-formyltetrahydrofolsyre (23.4).

Sukker - Generell betegnelse på karbohydrater med søt smak. Sukrose, vanlig bordsukker, er et disakkarid bestående av glukose og fruktose, hver med seks karbonatomer. Glukose kalles druesukker, og fruktose kalles fruktsukker og disse kan også forekomme fritt i plantene. I tillegg finnes det en rekke sukker i planten bestående av fem eller fire karbonatomer. Deoksysukker skiller seg fra andre sukker ved å mangle et oksygenatom som andre sukker har. Et vanlig deoksysukker er 2-deoksyribose som finnes i DNA og har form som en furanose. Aminosukker har erstattet en hydroksylgruppe med -NH2. D-glukosamin er et aminsukker som finnes i kitin i insekter og sopp. Aminosukker inngår også i antibiotika streptomycin. Trehalose er det disakkarid som bl.a. gjør at gjær kan tåle uttørking. Trehalose er også funnet i planter. Andre stoffer som smaker søtt er proteinet thaumatin fra Thaumatococcus danielli, og noen aminosyrer. Thaumatinlignende proteiner hører med til gruppen patogeneserelaterte proteiner b.a. zeamatin fra mais.

Sukkeralkohol - Polyol. Reduksjon av karbonyl-gruppen i et sukker gir et sukkeralkohol f.eks. sorbitol, xylol, dulcitol, glycerol, mannitol og ribitol.

Sukkulent (l. succulentus - saftfull, kjøttfull) - Utvikling av saftig vannlagrende vev i sukkulente planter.

Sukrose (l. saccharum - sukker) . Rørsukker. Sakkarose. Et ikke-reduserende disakkarid bestående av druesukker (glukose) og fruktsukker (fruktose). Sukrose er ikkereduserende fordi glykosidbindingen skjer mellom de anomere karbonatom 1 i glukose og karbonatom 2 i fruktose. Sukrose er den vanligste transportformen for langdistansetransport av sukker i plantene. Sukrose kan lagres i vakuolen. Hydrolyse av sukrose gir en blanding av glukose og fruktose i forhold 1:1. En slik 1:1 blanding kalles invertsukker fordi den optiske rotasjonen av planpolarisert lys i sukrose endres (inverteres) fra [a]D=+66.5o til [a]D=-22o i 1:1 blandingen. I fotosyntesen fraktes triosefosfater fra kloroplasten ut i cytoplasma hvor de i glukoneogenesen (revers glykolyse) brukes til å lage heksosefosfat. Glukose må aktiveres med nukleotidet uridin trifosfat (UTP) katalysert av UDP-glukose pyrofosforylase når det inngår i biosyntesen av sukrose, i motsetning til aktivering med ATP når det skal lages stivelse. I fotosyntetiserende celler lages sukrose ved transglukosylering av enzymet sukrosefosfat syntase som lager sukrose-6-fosfat fra UDP-glukose og fruktose-6- fosfat. Sukrosefosfat fosfatase fjerner fosfat hydrolyttisk og irreversibelt og produktet er fri sukrose. Sukrosefosfat syntase inaktiveres ved fosforylering av en protein kinase, men aktiveres i lys av en defosforylase. Fruktose-2,6-bisfosfat regulerer også syntesen av sukrose. Sukrose finnes i spesielt store mengder i sukkerlønn (Acer saccharophorum C. Koch), dadler (Phoenix dactylifera), sukkerbete (Beta vulgaris) og sukkerrør (Saccharum officinarum).

Sukrose oligosakkarider - I noen plantefamilier er det festet galaktose til sukrose. Er det festet en galaktose til sukrose kalles sukkeret raffinose, er det to galaktose kalles tetrasakkaridet stachyose, først funnet i rotstokken til Stachys tuberifera. Er er det festet tre galaktose får man verbascose. Raffinose finnes i lagringsorganer, stengel og blad, ofte sammen med galaktinol (myo-inositol + galaktose). Galaktinol fungerer som galaktosedonor i syntese av raffinose, stachyose, verbascose og høyere analoger av oligosakkarider. Umbelliferose er en isomer av raffinose som finnes i frukt og røtter hos skjermplanter. Planteose er en annen isomer av raffinose som finnes i planter. Sesamose er en høyere analog av planteose og er funnet i frøene til Sesamum indicum. Lychnose og isolychnose er isomere av stachyose og finnes i lagringsorganer hos arter i nellikfamilien.

Suksesjon (l. succesio - rekkefølge) - Langtidsendring i artssammensetning over tid i et habitat. Økosystemenes forandring over tid. Kan deles i pionérfase (kolonialiseringsfase), konsolideringsfase og klimaksfase. Sakte endring i sammensetning av individer i et samfunn som skjer over tid. Primære suksesjon skjer i naturen over lange tidsperioder. Sekundær suksesjon skjer når et klimakssamfunn har blitt destabilisert. Allogen suksesjon skyldes endringer i ytre faktorer f.eks. klimaendringer. Autogen suksesjon (gr. autos - selv; gennaein - produsere) er forårsaket av organismene selv.

Sulfatreduksjon - Planter og bakterier reduserer sulfat for å kunne inkorporere svovel i organiske forbindelser (assimilatorisk svovel reduksjon) og noen bakterier bruker også sulfat som elektronakseptor istedet for oksygen (dissimilatorisk svovelreduksjon) under anaerobe forhold. Det er vanskelig å redusere sulfat direkte siden paret sulfat/sulfitt har et meget negativt redokspotensial (-0.52 V). Derfor må sulfat først aktiveres med hjelp av ATP katalysert av ATPsulfurylase og produktet er adenosin fosfosulfat (APS). Redokspotensialet blir nå ca. 0V. APS kan videre reduseres i kloroplasten med elektroner fra redusert ferredoksin. Hos bakterier reduseres sulfat i APS til sulfitt katalysert av APS reduktase, og sulfitt reduseres videre til sulfid katalysert av sulfitt reduktase. Det er litt omdiskutert om APS må fosforyleres med hjelp av ATP en gang til hos bakterier og danne fosfoadenosin-fosfosulfat (PAPS) før sulfat kan reduseres. Bakterier som lever anaerobt har også en dissimilatorisk sulfitt reduktase. Tilgangen på organisk karbon som elektronkilde ved dissimilatorisk sulfatreduksjon kan være en begrensende faktor, men hydrogen og format (maursyre) kan være alternative elektronkilder. I marine sedimenter og oversvømte områder er dissimilatorisk sulfatreduksjon en viktig reaksjon.

Sulfatreduserende bakterier - Bakterier som reduserer sulfat til sulfid i en prosess som trenger 8 elektroner for hvert molekyl sulfat som blir redusert. Sulfat er den mest oksiderte formen av svovel som finnes. Bakteriene bruker sulfat som elektronakseptor i metabolismen.

Sulfhydrylgruppe - SH-gruppe. Et hydrogenatom kovalent bundet til et svovelatom. Kalles også en thiolgruppe. En disulfidbinding dannes ved en oksidasjonsreaksjon mellom to sulfhydrylgrupper. Sulfhydrylgrupper kan beskyttes mot oksidasjoner ved hjelp av naturlige og kunstige (f.eks. merkaptoetanol, dithiothreitol) antioksidanter.

Sulfolipider - Monogalaktosyldiglyserid som har festet svovel i form av sulfitt til galaktose f.eks. sulfoquinovosyldiacylglycerol. Et eksempel fra planter hvor svovel ikke inngår i redusert form.

Sumpjordprofil - Jordprofil i torv eller myrjord på område med mye vann. Nettoproduksjonen av organisk materiale er større enn nedbrytningen pga. av oksygenmangel like under overflaten. Øverst i profilet finnes et lag med levende planter. Deretter følger et lag med døde planterester som lar seg gjenkjenne (lavhumifisert). Videre nedover blir det organiske materialet, vesentlig torvmoser, mer og mer omsatt og får mørk brun farge pga. humussyrer. Fett-torv er en velling av sterkt nedbrutte planterester (høyhumifisert). I gjengroingsmyrer vil det nederst være et gytjelag (organisk materiale blandet med leire) eller et lag av dy (humusholdig vann). Humifiseringen skjer øverst vha. sopp og nederst av bakterier som også kan lage metan og hydrogensulfid.

Superhelix (l. super - over; gr. helix - spiral, vinding) - En høyere ordens helix laget av en helix.

Superkveilet DNA - Supercoiled DNA. Supertvinnet DNA. Område av DNA hvor dobbelhelixen er kveilet omkring seg selv. Tvinning av allerede tvunnet DNA slik som i profase under celledeling. Kveilingen kan både være negativ og positiv. Negativ superkveiling, som er vanligst, hvis DNA kveiles omkring sin akse i motsatt retning av den høyredreiende DNA helixsen. Hos Bacteria og Archaea katalyseres superkveilingen av enzymet DNA gyrase (topoisomerase II) som hører med til gruppen enzymer kalt topoisomeraser. Topoisomerase I fjerner kveilingen ved å lage et brudd i den ene tråden.

Supressormutasjon - En mutasjon som reverserer fenotypeffekten av en annen mutasjon. Supressormutasjoner brukes for å identifisere gener for proteiner som gjensidig påvirker hverandre.

Sur nedbør - Når svoveldioksid (SO2) og nitrogenoksider (NOx) med antropogen og biogen opprinnelse kommer ut i atmosfæren blir de oksidert av bl.a. ozon, hydroksylradikaler og hydrogenperoksid til henholdsvis sulfat og nitrat. Oksidasjonen kan skje både i gassfase og væskefase i atmosfæren. Sulfat og nitrat kommer med nedbøren som henholdsvis svovelsyre og salpetersyre. Sur nedbør har gitt en rekke miljøproblemer på steder med sure bergarter med lite buffringskapasitet bl.a. forsuring av elver og sjøer hvor artssammensetning og artsmangfold endres.

Sur vekst - Hypotese foreslått av R. Cleland og A. Hager om at auxin forårsaker en forsuring av celleveggen som igjen gir en løsere struktur i veggen. Forsuringen skjer via en auxinstimulert utskillelse av protoner via en ATPase i cellemembranen. En løsere celleveggstruktur gir lavere verdi av trykkpotensialkomponenten i vannpotensialet. Derved blir vannpotensialet i cellen mer negativt og cellen kan derved ta opp mer vann og vokse i størrelse.

Suscept (l. suscipere - gjennomgå) - En plante som er mottakelig for et patogen med tilhørende sykdom.

Suspensor (l. suspendere - henge opp) - Embryobærer. Kimbærer. Rekke med celler som lager et tynt filament som fester embryo til embryosekken og binder embryo til det omgivende cellevevet i frøet. Virker som en form for navlestreng som skyver embryo inn i endospermen og gir næringsstoffer til det voksende embryo. Formen på suspensor varierer i størrelse,form og celleantall  (1-ca. 200) hos forskjellige plantearter. Befruktning av eggcellen med en av spermkjernene gir en zygote, som ved første celledeling gir to datterceller, et tocellet proembryo: en mindre apikalcelle som blir til embryo, og en større basalcelle nærmest mikropylen som blir til suspensor. Suspensor dør tidlig i embryoutviklingen, styrt av programmert kontrollert celledød. Den cellen i suspensor som ligger nærmest apikalcellen kalles hypofysis og danner kolumella i rothetta. Den cellen i suspensor som ligger nærmest mikropylen kan være spesielt stor. Cellene i suspensor kan være polyploide, og hos erteblomster kan de inneholde store polyten-kromosomer, dannet ved endomitose, som ligner dem man finner i spyttkjertelen hos bananflue. Suspensor spiller en viktig rolle i embryoutviklingen og finnes hos både dekkfrøete (angiospermer), nakenfrøete (gymnospermer), bregner, kråkefotplanter og moser.

Svaleurt (Chelidonium majus) har gule blomster i skjerm  med fire kronblad og to kortvarige begerblad. Små svarte med elaiosom i kapsel. Frøene spres med maur (myrmekori). Som andre arter i valmuefamilien (Papaveraceae) er svaleurt giftig og inneholder isoquinolinalkaloider som chelidonin, coptisin, berberin, sanguinarin, chelerythrin, protopin, stylopin og allokryptopin. Oransje illeluktende melkesaft skilles ut fra latekskanaler. Melkesaften inneholder bl.a. proteolyttiske enzymer, samt fytocystatin (chelidostatin) som er cystein protease inhibitorer.

Svampmesofyll - Løs struktur av celler i blad med store luftrom. Kalles også svampvev. Finnes i blad, og er løst ordnet parenkymceller som inneholder kloroplaster. Finnes på undersiden av pallisadevevet.

En liste over innførte arter som i stor grad påvirker, reduserer og truer artsmangfold og økosystemer.

Svelg - Overgang mellom en smal nedre og en bred utvidet øvre del av en blomsterkrone.

Sviskade - Sviing av bladkanten som resultat av infeksjon eller dårlige vekstbetingelser.

Svovel (l. sulfur) - Makronæringsstoff hos planter. Svovel tas opp av røttene som sulfat (SO42-). Pga. høyt svovelinnhold i fossilt brensel og utslipp fra vulkansk aktivitet blir det sjelden svovelmangel hos planter. Plantene kan også ta opp svoveldioksid (SO2) gjennom bladene. Svovel inngår i svovelaminosyrene cystein og methionin. Cystein kan gi disulfidbindinger og er derfor viktige for tertiærstrukturen til proteiner. Tripeptidet glutathion deltar i antioksidantmetabolismen. Svovel finnes også i vitaminene thiamin, biotin og coenzym A. Jernsvovelproteiner er viktige ifm. overføring av elektroner i energimetabolismen (fotosyntese og respirasjon). S-adenosylmetionin deltar i metylering av kjemiske forbindelser. I sulfolipider forekommer svovel i oksidert form som en sulfongruppe.

Svovelbakterier - Bakterier som bruker reduserte svovelforbindelser som elektronkilde: hydrogensulfid (H2S), elementært svovel (So) og thiosulfat (S2O32-). Svoveloksiderende bakterier. Det endelige sluttsvovelproduktet er som regel sulfat (SO42-). Oksidasjon av reduserte svovelforbindelser gir H+ og altså en surgjøring av omgivelsene i form av svovelsyre. Bakterier som bruker hydrogensulfid som elektronkilde kan lage elementært svovel i cellene. Vanligvis brukes CO2 som karbonkilde assimileret via Calvinsyklus. Elementært svovel er tungtløselig og brukes dette som elektronkilde må bakteriene vokse på overflaten til svovel. Flere svovelbakterier lever miksotroft med H2S som elektronkilde og et organisk stoff som karbonkilde. Noen svovelbakterier som vokser anaerobt kan brukt NO3- som elektronakseptor. Thiobacillus, Thioploca, Thiothrix og Beggiatoa er eksempler på slekter med svoveloksiderende bakterier. Thiobacillus er Gram-negative, kjemolitotrofe eller kjemoorganotrofe og acidofile. Beggiatoa danner lange glidende filamenter og finnes alle steder som er rike på hydrogensulfid. Finnes også i rhizosfæren hos planter som lever i anoksisk i oversvømt jord, hvor bakterien kan spille en viktig rolle ved å oksidere og avgifte giftig hydrogensulfid.

Svovelsyklus - Global sammenheng mellom svovelforbindelsene hydrogensulfid, svoveldioksid, sulfitt, sulfat, elementært svovel og organiske svovelforbindelser (dimetylsulfid, metanthiol, karbondisulfid og andre merkaptaner). Sulfat brukes som svovelkilde i metabolismen og organismene utfører assimilativ sulfatreduksjon. I dissimilatorisk sulfatreduksjon brukes sulfat som elektronkilde hos anaerobe bakterier f.eks. i reaksjoner som:

Svøp - Høyblad som omgir en blomsterstand.

Syklisk ADP-ribose (cADPR) er et signalmolekyl som åpner kalsiumkanaler og gir en økning i kalsiumkonsentrasjonen (Ca2+) i cytosol, som starter en signalkaskade.. Det blir laget fra nikotinamid adenin dinukleotid (NAD+) katalysert av enzymet ADP-ribose syklase hvor det skjer en kobling mellom ribose og pyridin-ringen.

Syklisk AMP (cAMP) - En form av adenosin monofosfat (AMP) hvor atomene i fosfatgruppen danner en ring. cAMP virker som et intracellulært signal, men har mindre betydning i plantene sammenlignet med dyr.

Syklisk elektrontransport - Skjer i fotosystem I i fotosyntesen når ferredoksin overfører elektroner tilbake til plastokinon istedet for til NADP+. Elektronene overføres via et cytokromkompleks og plastocyanin tilbake til reaksjonssenterklorofyll P700+. Denne elektrontransporten kan brukes til å lage ATP ved syklisk fotofosforylering.

Syklisk fotofosforylering - I fotosyntesen en prosess hvor lyseksiterte elektroner fra fotosystem I via et membranbundet elektrontransportsystem pumper elektronene tilbake til fotosystem I samtidig med at det lages ATP.

Syklisk GMP (cGMP) er et signalmolekyl i metabolismen laget fra guanosin trifosfat (GTP) katalysert av enzymet GMP syklase

Syklofiliner er proteiner som kan binde syklosporin og som derved senker aktiviteten til immunsystemet ved transplantasjoner. Imidlertid viser det seg at planter også inneholder en lange rekke med syklofiliner som deltar i signalveier.

Syklose (gr. kyklos - hjul) - Cytoplasma som strømmer rundt i cellen. Cytoplasmastrømning.

Symbiose (gr. syn - sammen med; bios - liv) - To arter som lever sammen i en morfologisk sammenknytning. Omfatter mutualisme hvor samlivet gir begge artene fordeler. Kommensalisme hvor samlivet har betydning for den ene organismen, men uten verdi for den andre. Parasittisme hvor samlivet er skadelig for den ene av organismene.

Symmetri - Den energimessig mest gunstige plasseringen av molekyler eller celler i objekter, vil i mange tilfeller få en mekanisk oppbygningen som for oss mennesker virker symmetrisk f.eks. sirkel eller kuleform. Et blad kan ha bilateral symmetri hvis hver side av midtnerven er like. Asymmetri kan gi en rygg- og bukside (dorsal versus ventral) eller en topp og bunn (apikal versus basal).

Sympatrisk (gr. syn - sammen; patria - hjemland) - Refererer seg til populasjoner som har geografiske regioner som delvis overlapper hverandre. Sympatrisk artsdannelse.

Symplast (gr. syn - sammen; plastos - dannet) - Det sammenhengende cytoplasmatiske nettverk i en flercellet plante og som er bundet sammen med plasmodesmer.

Sympodial forgreining - Forgreiningstype ved vekst av akselskudd, mens veksten av endeknoppen stopper. Enten monochasium eller dichasium.

Sympodium (gr. syn - sammen; podos - fot) - Forgreiningstype hos skuddet hvor hovedskuddet innstiller veksten og sideskudd overtar. Sympodiale blomsterstander f.eks. dobbeltkvast.

Symport (gr. syn - sammen; l. portare - bære) - Sammenkoblet transport av ioner eller molekyler i samme retning gjennom en biomembran. En type kotransport. Transporten skjer via spesielle membranproteiner kalt symport(er).

Synandrium (gr. syn - sammen med; andros - hann) - Søyle av sammenvokste pollenblad.

Synangium (gr. syn - med; anggeion - kar, beholder) - Sammensatt sporangium hvor sporangiene henger sammen.

Syncytium (gr. syn - med; kytos - hul) - En celle med mange kjerner i et felles protoplasma omgitt av en cellevegg.

Synergider (gr. synergos - medarbeider, hjelp; eides - danne, forme) - To celler i embryosekken som ligger inntil eggcellen.

Synergisme - Samvirke. Stimulerende aktivitet som et stoff eller en organisme utøver på virkning av et annet stoff eller organisme.

Syngami (gr. syn - sammen med; gamos - ekteskap) - Befruktning. Prosessen hvor to haploide celler smelter sammen (fusjonerer) og gir en diploid zygote (befruktning).

Synkarp (gr. syn - sammen med; karpos - frukt) - Fruktknute med sammenvokste fruktblad.

Syntese (gr. synthesis - putte sammen) - Dannelse av mer komplekse molekyler fra enklere.

Syntrofi (gr. syn=sym - sammen; gr. trophos - spise) - Når to eller flere mikroorganismer samarbeider om å bryte ned et stoff, som ingen av dem kan hanskes med alene. F.eks. kan etanolfermentering til acetat (energetisk lite gunstig reaksjon) kobles til metanogenese (energetisk gunstig) ved hydrogenoverføring mellom artene slik at begge organismegrupper tjener på det mutualistiske forholdet.

Syre-base teori - Syre er fra gammelt av utledet fra stoffer som smaker surt. Det latinske navn for syre er acidum og er avledet fra acidus som betyr sur. Lavoisier var den første som rundt 1770 oppdaget at når kull, fosfor eller svovel brant i det som vi idag kaller oksygen ble det laget sure oksider som dannet syre når det ble løst i vann. Lavoisier ga oksygen navnet oxygène. Dette kommer fra det latinske oksygenium som er utledet fra gresk og betyr syredanner. Med samme tankegang ble syre det svenske navnet på oksygen. Imidlertid fant Davy at hydrogenklorid var sur uten å inneholde oksygen. Derfor ble etterhvert Lavoisier sin teori forkastet. Man fant imidlertid at syrer alltid inneholdt hydrogen og at jo større konsentrasjon av H+ løsningen hadde desto surere var den. Baser var stoffer som kunne nøytralisere syrer og at baser kunne avgi hydroksylioner (OH-). Denne definisjonen av syre og base var imidlertid basert på vann som løsningsmiddel. Det var den danske kjemikeren Johannes N. Brønsted (1879-1947) som i 1923 utviklet en generell syre- baseteori som kunne forklare sure egenskaper hos alle stoffer og i forskjellige løsningsmidler. Den gikk ut på at en syre var et stoff som kunne avgi protoner og en base var et stoff som kunne motta protoner:

Systematikk (gr. systema - det som puttes sammen) - Vitenskap som tar for seg organismenes mangfold (diversiteten) og sammenhengen mellom dem. Ofte synonymt med taksonomi, men systematikk er et videre begrep som også omfatter identifikasjon, klassifikasjon og nomenklatur.

Systemisk (gr. systema - et samlet hele) - Spredd til hele organismen. Systemiske ugrasmidler tas opp og spres innen hele planten. Systemisk sopp hvor sopphyfene er spredd gjennom hele planten. Motsatt av lokal eller begrenset.

Systemisk ervervet resistens - Planter kan ha et bredt spekter av forsvarsmekanismer som aktiveres ved angrep av sopp eller andre sykdomsfremkallende organismer. Rester av celleveggene hos planten eller patogenet virker som et såringssignal (elicitor) som setter igang en kaskadeeffekt. Hvorvidt en plante er resistent mot en sykdomsfremmkallende organisme avhenger av om planten har resistensgener (R gener) som koder for proteiner som tilsvarer genprodukter fra avirulensgener (Avr gener) hos patogenet. Patogenet fremkaller sykdom hvis

Såpe - Lages ved forsåpning av fett. Når fett behandles med lut (forsåpning) brytes esterbindingen mellom syregruppen i fettsyrene og hydroksylgruppene i glycerol. I gamle dager brukte man lut laget fra aske fra løvtrær (askelut).