Tid og sted for prøveforelesning
Bedømmelseskomité
-
Professor Leif Kobbelt, RWTH-Aachen, Lehrstuhl für Informatik, Tyskland
-
Researcher PhD Pierre Alliez, INRIA Sophia-Antipolis, Frankrike
-
Professor Geir Dahl, Institutt for informatikk, Universitetet i Oslo
Leder av disputas
Dag Langmyhr
Veileder
- Michael S. Floater
- Knut Mørken
For mer informasjon
Erik Christopher Dyken har levert en avhandling bestående av en samling vitenskapelige artikler som omhandler sider ved konstruksjon, håndtering og visualisering av digitale geometriske modeller.
I dataspill er det en utfordring å lage realistiske geometriske modeller uten å øke datamengden så mye at modellene blir uhåndterlige. En vanlig strategi er å bruke en grov modell og så øke den visuelle detaljrikdommen ved å «lime» digitale bilder på modellen. Siden dette ikke endrer den faktiske geometrien til modellen, og siluetten er direkte gitt av geometrien, forblir siluettlinjene grove og kantete. Synet bruker siluetter for å oppfatte objekter, så kantete siluetter har en tendens til å bli ganske fremtredende. I artiklene blir en metode presentert som finner områder i nærheten av siluettlinjene for så sømløst å bytte ut den grove geometrien i disse områdene med en finere geometri, som gir glattere og penere siluetter.
En litt beslektet problemstilling som også blir behandlet er forenkling av kartdata. Siden kartdata ofte er veldig store og detaljerte er forenkling aktuelt for blandt annet mobile karttjenester, hvor det er begrensninger i overførings og lagringskapasitet. En utfordring er at hvis man, for eksempel, forenkler en kronglete vei med en rett linje kan man risikere at den rette linjen går oppå en nabovei og følgelig introduserer veikryss som ikke eksisterer. Kjernen i metoden som er utviklet er å forenkle kartdata konsistent, det vil si at ingen nye kryss blir introdusert, ingen kryss forsvinner og veier forblir på samme side av hverandre.
Innen medisin og seismikk håndterer man ofte store tredimensjonale datasett, og man er mange ganger interessert i å trekke ut overflaten til et område som har spesielle karakteristika, for eksempel en lever eller nyre fra medisinske data eller en lomme med olje fra seismiske data. Ofte skal disse overflatene tegnes på skjermen og en av artiklene presenterer en metode som lar grafikkortet trekke ut overflaten direkte fra datasettet på egen hånd, en strategi som er effektiv fordi et moderne grafikkort har mange ganger så stor regnekapasiteten som hovedprosessoren.
I den mer teoretiske enden ligger arbeidet med transfinitt interpolasjon, det vil si problemet med å finne en flate som går gjennom et sett av høydekurver, og en av artiklene tar for seg en metode for å løse slike problemer. Det blir bevist at metoden garantert fungerer under relativt svake betingelser, samt at metoden blir utvidet til å håndtere problemer hvor brattheten til flaten på tvers av høydekurvene er kjent.
Kontaktperson
For mer informasjon, kontakt Lena Korsnes.