Glimt fra Kjemisk institutts historie

To kjemikere som arbeidet ved Kjemisk institutt er viden kjent i dag. Den ene er strukturkjemikeren Odd Hassel (1897-1981) som fikk Nobelprisen i kjemi i 1969. Den andre er Peter Waage (1833-1900) - kjent for massevirkningsloven som han foreslo med sin svoger Cato Maximillian Guldberg (1836-1902). Loven er også kjent som Guldberg og Waages lov – første utgave publiserte de i 1863. Men mange andre kjemikere har arbeidet ved instituttet. De har undervist generasjoner av kjemikere og har gitt mange viktige bidrag til kjemiens utvikling.

Les også:  Odd Hassel, nobelprisen i kjemi 1969.

Peter Waage ca 30 år. Slik så han ut da han arbeidet med massevirkningsloven

Starten

Undervisning i kjemi ved Universitetet i Oslo startet allerede i vårsemesteret 1815. Studentene leste til Examen philosophicum eller til embetseksamen i medisin. Universitetet het den gang Det Kongelige Frederiks Universitet og grunnenheten het Det Chemiske Laboratorium og Physiske Cabinet.

Det var bare en universitetslærer i kjemi, og han var også den eneste i fysikk: professor Jens Jacob Keyser (1780-1847). Han var født og oppvokst i Norge, men var utdannet lærer i fysikk og matematikk ved Det pedagogiske seminar i København og hadde undervist i de fagene ved katedralskolen i København. Han fikk leiet og innredet den første bygning for kjemi- og fysikkundervisning. Den lå i Øvre Slottsgate rett bak det som i dag er byens eldste bindingsverkshus, Øvre Slottsgate 2B, ved Christiania torg. Sammen med en amanuensis og en laborant drev han virksomheten frem til 1837 da han ble fritatt fra å undervise kjemi med den begrunnelse at med de fremskritt naturvitenskapene hadde gjort var det ikke lenger mulig for ett menneske å dekke både fysikk og kjemi. Julius Thaulow (1812-50) overtok undervisningen i kjemi, og etter at Keyser døde overtok Lorentz Christian Langberg (1810-57) undervisningen i fysikk.

I 1827 ble den opprinnelige bygning revet og en ny bygget på samme sted tegnet av arkitekt Chr. H. Grosch - han tegnet senere Observatoriet i Observatoriegata 1 (bak Nasjonalbiblioteket) og universitetsbygningene ved Karl Johansgate. Bygningen stod i mer enn hundre år, men kjemikerne forlot den i 1852 da Chemisk Laboratorium flyttet inn i de nye universitetsbygningene i sentrum med tyskeren Adolph Strecker (1822-71) som bestyrer. Han var elev av den berømte tyske kjemiker Justus von Liebig. Keyser hadde bare undervist, men Strecker var utdannet forsker med doktorgrad og var den som startet kjemisk forskning ved universitetet i kjemi. Hans mest berømte elev er Peter Waage (1833-1900) som overtok stillingen i 1862. Sammen med sin svoger Cato Maximilian Guldberg (1836-1902) publiserte han de første utkast til massevirkningsloven i 1865..

Fredriksgate

Ellen Gleditch i Fredriksgate ca 1930

Personalet ved Chemisk laboratorium besto av bestyrer og en amanuensis helt frem til 1872 da det andre professoratet i kjemi ble opprettet og besatt av Thorstein Hiortdahl (1839-1925). I 1874 flyttet laboratoriet videre til en egen bygning i Fredriksgate som fortsatt står. Laboratoriet ble administrativt delt i to avdelinger fra 1881, og Waage underviste realistene og Hiortdahl medisinere og farmasøyter. I bygningen var dessuten det metallurgiske laboratorium som ble flyttet til Trondheim da NTH (nå NTNU) ble opprettet i 1911.

 

Blindern

Fra Fredriksgate flyttet Kemisk laboratorium til fysikk-kjemi bygningen på Blindern i 1934. Da ble navnet endret til Kjemisk institutt. Avdelingsoppdelingen ble også endret slik at det ble en avdeling for uorganisk kjemi (avd. A) med Ellen Gleditsch (1879-1968) som bestyrer, en avdeling for organisk kjemi (avd. B) med Endre Berner (1893-1983) som bestyrer og en ny avdeling for fysikalsk kjemi og elektrokjemi (avd. C) med Odd Hassel (1897-1981) som bestyrer. Heinrich Goldschmidt (1857-1939) hadde overtatt etter Waage i 1901, og Haakon Haraldsen (1904-2001) overtok etter Gleditsch i 1949.
I 1957 kom et nytt professorat, og instituttet fikk en ny avdeling for kjernekjemi (avd. D) i 1959 med Alexis Pappas (1915-2010) som bestyrer. I 1961 kom et nytt professorat i teoretisk kjemi: Otto Bastiansen (1918-95) Hassels mest berømte elev, og for første gang ble det ikke opprettet en ny avdeling. På den annen side ble det i 1969 opprettet en avdeling for analytisk kjemi (avd. E) uten at det var opprettet et professorat i analytisk kjemi (men dog et dosentur (Finn Langmyhr (1919-2008)).

Instituttet flyttet inn i Kjemibygningen i 1968, hvor det fortsatt holder til.

Den moderne tid startet i 1970 da ordningen med valgte bestyrere og valgt styre ble innført. Avdelingsoppdelingen mistet etter hvert sin betydning og forskningsgrupper kom i stedet. Det samme skjedde med stillingen som professor. De var opprinnelig embeter opprettet av Stortinget, men på 1990-tallet ble professor en stillingskategori man kunne rykke opp i etter søknad til universitetet.

Nærmere omtaler av personene som er beskrevet her finner du i Store norske leksikon på nett, www.snl.no.

 

Relatert stoff

Ellen Gleditsch: Professor, radiokjemiker og mentor

Odd Hassel: Nobelprisvinner i kjemi

Otto Bastiansen

Tre kjemikere i Professorboligen

Ingen ”Mildare” behandling: Kjemikeren Milda Prytz

Av Bjørn Pedersen
Publisert 20. okt. 2010 13:02 - Sist endret 11. des. 2020 10:45