Å gi sitt liv til deduksjonen

Kjersti Annesdatter Skomsvold er blitt en fast gjest i denne spalten, rett og slett fordi hun ikke ser ut til å være i stand til å holde matematikk ute av bøkene sine. I den nyeste, med den knappe tittelen 33, er hovedpersonen K. matematikklærer på en skole for ungdommer med spesielle behov, hun har skrevet en matematikkbok som har vakt en del oppsikt (spesielt for "beviset for at man kan falle oppover, som jeg på slump hadde kommet frem til"), og hun har vært invitert til en internasjonal matematikkonferanse i Irland for å snakke om boken.

Landskapet og tematikken i romanen minner om diktsamlingen Litt trist matematikk som kom for et år siden, men selv om tap og savn fortsatt står sentralt, er tonen lysere. Mens dagscenene i Litt trist matematikk synes innhyllet i en ugjennomtrengelig novembertåke, gløtter solen igjennom i 33. Forlaget hevder boken handler om håp, men det er kanskje å ta litt hardt i - jeg tror det er riktigere å si at den handler om å våge å håpe.

K. sørger over kjæresten Ferdinand som har begått selvmord ved å kaste seg ut fra en balkong. På matematikkonferansen i Irland møter hun forfatteren Samuel som åpenbart er fascinert av henne, men K. er fortsatt bundet til Ferdinand som hun fører lange samtaler med i hodet. Litt etter litt hjelper Ferdinand henne å frigjøre seg, og etter at hun har gravlagt ham for andre gang, tør K. nølende nærme seg Samuel på alvor. Jeg tror ikke jeg kan gi noe mer presist sammendrag av boken enn dette, og likevel er det grovt misvisende. Det er en gjenfortelling som representerer det forfatteren først og fremst vil unngå:

Jeg lever livet mitt i én retning, og lager historier av det i motsatt retning, jeg har en ustoppelig trang til å lage historier med en begynnelse, en midtdel og en slutt, og det forfalsker bestandig ting, jeg er dømt til å mislykkes i å forstå hva et liv er, hva et liv betyr, det finnes ingenting som er en sann historie, men jeg kan ikke stoppe å tro at det gjør det, da jeg forsøker å lage mening av livet!

Kanskje navnene på hovedpersonene kan gi oss et hint om hvordan vi skal nærme oss boken. Samuel og Ferdinand er tydelige nikk til det som ser ut til å være de mest betydningsfulle forfatterne i Skomsvolds univers: Samuel Beckett og Louis-Ferdinand Céline (og når hovedpersonen selv insisterer på å kalle seg K., kan ikke navnleken være helt tilfeldig). Inspirasjonen fra Beckett er ikke så vanskelig å spore - boken vrimler av hverdagsabsurditeter og svart humor. Det er vanskeligere å sette fingeren på Célines innflytelse, men den finnes gjennom store deler av forfatterskapet. Jeg husker jeg leste Monstermenneske og plutselig tenkte at den eneste boken den minnet meg om, var Reisen til nattens ende (noen sider senere ødela forfatteren hele moroa ved å skrive utførlig om inspirasjonen fra Céline - det er visst ikke alltid matematikere setter pris på å ha fasit bak i boken!) Muligens handler forholdet til Céline mer om livsholdning og karakterskildring enn om stilistisk innflytelse - det er noe ukuelig over stakkars Bardamu i Reisens til nattens ende; uansett hvor desillusjonert og korrumpert han blir, beholder han en indre kjerne av livskraft og overlevelsesvilje. Skomsvolds personer har en lignende integritet - selv om den aldrende Mathea i Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg nesten er lammet av sosial angst, har hun likevel nysgjerrigheten og formuleringsevnen i behold. Ukueligheten har grodd inn i Skomsvolds språk, som aldri lar seg stoppe, men svinger seg fra lian til lian som en Tarzan i ordjungelen.

Ingunn Økland skrev i Aftenposten at "hver gang man støter på ordet matematikk i dette forfatterskapet – og det er ofte – kan det leses som et hemmelighetsfullt synonym for litteratur". K. er et sted inne på det samme: Når jeg sier regningen, mener jeg skrivingen, men det er det bare jeg som vet. Allikevel virker denne ligningen altfor enkel. Det er ikke tvil om at for Skomsvold representerer både litteratur og matematikk en systematisk og meningsfull utforsking av virkeligheten, men de følelsesmessige implikasjonene er helt forskjellige. Det var ikke en matematikkbok K. egentlig hadde tenkt å skrive:

Jeg hadde aldri skrevet den romanen, jeg skrev i stedet en lærebok i matematikk, det føltes tryggere, jeg risikerte ikke å gå til grunne i matematikken. 

Et annet sted sier hun: Matematikken var redningsaksjonen jeg ikke visste jeg trengte, riktignok med en tilføyelse om at dette er noe hun gjerne sier fordi hun vet det gjør inntrykk på folk. 

Det som først og fremst forbinder matematikk og litteratur i Skomsvolds univers, er argumentene:

Men hva er det som gjør denne vissheten noe annerledes enn alle visshetene som har holdt meg for narr så lenge jeg har vandret på jorden? Vissheten om at jeg skal gi mitt liv til deduksjonen? Jeg vil ikke svare på slike spørsmål. Jeg vil heller ikke stille meg selv flere.

Den store forskjellen på deduksjonene i matematikken og litteraturen er at mens de i matematikken skaper orden og oversikt, genererer de i 33 vel så ofte kaos og usikkerhet - de er som ad absurdum-bevis der det ikke er så lett å vite hva som er motbevist. Skomsvold blander bevisst det opphøyde og det vulgære, det vesentlige og det trivielle i samme setning, og virkningen er ofte at liten tue velter stort lass - som i matematikken skal det bare et lite moteksempel til for å stoppe en grandios teori. Likevel får teksten etter hvert en retning - fra det mørke mot det lyse - slik at K. til slutt (det må både en lungetransplantasjon og en fødsel til) ser ut til å nå det målet hun har satt seg i begynnelsen av boken:

Jeg vil knytte meg til noe annet enn matematikken, som for å si, se, jeg har et levende vesen ved min side, og før jeg vet ordet av det vil det si sitt første ord, og jeg vil ikke ha noen kontroll over hva dette ordet blir! Det kan bli hva som helst! Og jeg vil ta det til meg, bry meg om dette ordet.

Hva har så Skomsvold å sette isteden for sin ustoppelig trang til å lage historier med en begynnelse, en midtdel og en slutt? Først og fremst en nærlesing av hvordan sinnet fungerer - hvordan vi tenker, tolker, fabulerer, kombinerer og fantaserer. Det betyr ikke at hun har skrevet en stream-of-consciousness bok, til det er teksten altfor åpenbart konstruert og redigert - den henvender seg stadig til leseren med kommentarer til oppbygning og ordvalg: Antakelig skyldes det ignoranse, også et merkelig ord, som jeg sjelden vet hva jeg skal gjøre med, men at det kler meg er det ingen tvil om. Istedenfor å flytte forfatterens skrivestue inn i personenes bevissthet, går Skomsvold den andre veien og lar fortellerens bevissthetsstrøm overta skriverstuen. Det gir et skifte i vektlegging fra det umiddelbare og instinktive til det fortolkende og forklarende - et skifte som kanskje bringer oss nærmere det vi oppfatter som kjernen i vår egen menneskelighet.

Publisert 19. juni 2015 15:52 - Sist endret 23. juni 2015 08:45