Galois-teori til folket!

Mange matematikere har et romantisk forhold til den boken — eller de bøkene — som virkelig fikk dem interessert i faget. Da jeg begynte i annen klasse på videregående skole (gymnaset het det den gangen), bestemte jeg meg for å ta matematikk på alvor. På en eller annen måte hadde jeg oppdaget at faget ikke egnet seg for skumlesing og skippertak — her burde det faktisk arbeides systematisk! Jeg gikk ned på skolebiblioteket og lette i matematikkhyllen. Etter å ha forkastet alle bøker med fargetrykk og bilder av matematikere i rare hatter, satt jeg igjen med Ivan Nivens "Reelle tall", en liten, uanselig bok i serien Cappelens realbøker.
 
Jeg hadde mer flaks enn jeg fortjente. Nivens bok er et pedagogisk mesterverk som i løpet av 150 små sider bringer leseren fra grunnskolematematikk til interessante resultater i tallteori. Høydepunktet er beviset for at Liouvilles tall er transcendent, hvis man da ikke foretrekker Cantors mengdeteoretiske bevis for eksistensen av transcendente tall. Men boken er mer enn en innføring i tallteori; en av dens store styrker er forfatterens tålmodige presentasjon av matematisk argumentasjon og bevisføring.
 
Dersom jeg bare får lov til å trekke frem én betydningsfull bok, vil jeg likevel ikke velge "Reelle tall" for noen måneder etter at jeg hadde lest den, kom jeg over en annen bok på biblioteket. Ifølge baksideteksten inneholdt den et bevis for "Abels berømte sats om uløseligheten av 5te-gradslikningen ved rottegn". Det svimlet for meg. Hvordan i all verden kunne man bevise noe sånt? Hvordan kunne man være sikker på at det ikke fantes en eller annen absurd formel som løste problemet nærmest ved en tilfeldighet uten at noe menneske noen gang ville kunne se en sammenheng? Jeg kan fortsatt huske følelsen da jeg puttet boken i sekken og slengte meg på sykkelen — nå skulle et av verdens store mysterier avsløres!
 
Boken var en av de mest ambisiøse populærfremstillingene av matematikk som noen gang er skrevet, "Matematikk i vår tid" av Jon Reed og Johan Aarnes. Jeg leste den på en drøy uke og aner ikke hva jeg forstod — den handler tross alt om temaer som uendelig kardinaltall og Galois-teori. Jeg skjønte i hvert fall at jeg måtte bestille mitt eget eksemplar. Moren min så litt beskjemmet ut da vi gikk for å hente det, men bokhandler Nicolaisen trøstet henne med at ungdommen hadde så mange underlige interesser, og at det tross alt kunne ha vært noe meget verre. 
 
Jeg leste boken på nytt i påskeferien, og jeg vet fortsatt ikke hva jeg forstod, men jeg innså i hvert fall at dette var faget for meg; her var det dype mysterier og besnærende teorier, men likevel var alt mulig å forstå på den måten jeg ville forstå på: stoffet ble liksom mitt eget når først hadde fått taket på det. Jeg var ikke sikker på at andre fag lot seg forstå på samme måte.
 
Da jeg året etter begynte på universitetet, ble jeg forundret og forferdet over at Galois-teori ikke ble undervist i første semester. Noe måtte man da kunne forvente av et seriøst universitet!
 
Publisert 27. juni 2013 14:14 - Sist endret 4. juli 2016 08:10
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere