"Imagine sailing on a clear but windy day" - det var en periode jeg syntes alle matematikkbøker burde begynne slik. Det gikk ganske fort over da jeg begynte å skrive bøker selv, men litt av fortryllelsen henger fortsatt i. Til tross for alle rykter om det motsatte, streber matematikkforfattere etter å formidle kompliserte sammenhenger på en enklest mulig måte, og få har lykkes bedre enn Robert Osserman i The Poetry of the Universe, eller Universets poesi som boken heter i norsk utgave.
Det er en bok om geometri og verdensoppfattelse. Den begynner med å forklare hvordan Eratosthenes på 200-tallet før Kristus beregnet jordens omkrets ut ifra enkle observasjoner av solen, og den ender med en beskrivelse av moderne kosmologi og the Big Bang. Underveis er vi innom navigasjon, kartografi, landmåling, ikke-euklidsk geometri, Riemannsk geometri og den generelle relativitetsteorien, alt formidles i et tilsynelatende dagligdags språk og ved hjelp av enkle strektegninger. Den eneste formelen i hovedteksten er 2πr for omkretsen til en sirkel (det finnes noen flere i appendikset).
Boken har et klart hovedtema - den handler om matematikk som et redskap til å forstå verden, og den viser hvordan geometrien gjennom to tusen år har vært med på å endre og utvide vårt verdensbilde og vår verdensoppfatning. Moderne fysikk er først og fremst en geometrisk vitenskap, og det kommer klart frem i de siste kapitlene.
En av de store gledene ved Ossermans bok er språket. Det er tilsynelatende så enkelt og ukunstlet som overhodet mulig, men det krever en fremragende formuleringsevne (og sikkert mye arbeid!) å skrive så glassklart om så kompliserte sammenhenger. Hvor vanskelig det er, får man et inntrykk av ved å sammenligne den engelske og norske utgaven. Selv en så rutinert og dyktig oversetter som Knut Johansen sliter med samtidig å bevare innholdet og poesien i Ossermans tekst. Innledningssetningen kan stå som et eksempel: Når "Imagine sailing on a clear but windy day" blir til "Forestill deg at du er ute og seiler en dag da det er skyfri himmel, men sterk vind", har mye av magien forsvunnet.
Osserman griper fatt i et perspektiv som jeg synes mangler i mange bøker om matematikkhistorie: Samspillet mellom matematikk og virkelighet - eller matematikk som et redskap til erkjennelse og virkelighetsforståelse, hvis man ønsker å ta litt hardere i. Altfor ofte fortaper bøkene seg i detaljerte beskrivelser av prosedyrer og teknikker og mister dermed hovedpersonenes motivasjon og inspirasjon av syne.
En forfatter som sjelden gikk i denne fellen, var Morris Kline (1908-1992) som skrev en rekke bøker med titler som Mathematics: A Cultural Approach og Mathematics in Western Culture, der han hele tiden prøvde å vise sammenhengen mellom matematikk og andre deler av kultur- og samfunnslivet. I tillegg var han en ivrig og stridbar debattant som første greide å fornærme den ene halvparten av matematikersamfunnet med boken Why Johnny Can't Add (om konsekvensene av "moderne matematikk"), for deretter å legge seg ut med den andre halvparten gjennom oppfølgeren Why the Professor Can't Teach (om konsekvensene av forskningsdreiningen ved universitetene). Striden har nok skadet omdømme til de andre bøkene hans, men de er absolutt verdt å ta en kikk på.
Kanskje vi skal ende med litt universpoesi? Osserman innleder sitt første kapittel med å sitere åpningen av Thomas Hardys sonett "At a Lunar Eclipse". Vi koster på oss hele:
At a Lunar Eclipse
Thy shadow, Earth, from Pole to Central Sea,
Now steals along upon the Moon's meek shine
In even monochrome and curving line
Of imperturbable serenity.
How shall I link such sun-cast symmetry
With the torn troubled form I know as thine,
That profile, placid as a brow divine,
With continents of moil and misery?
And can immense Mortality but throw
So small a shade, and Heaven's high human scheme
Be hemmed within the coasts yon arc implies?
Is such the stellar gauge of earthly show,
Nation at war with nation, brains that teem,
Heroes, and women fairer than the skies?
