Den gangen jeg prøvde å bli med i et kor

Det har snart gått en måned siden sist, tida går fort! I dette innlegget får dere endelig kor-historien jeg lovet dere forrige gang. Hold dere fast, det ble litt langt!

Siden sist har jeg blant annet fått en velkomstfest på laboratoriet mitt, der jeg serverte fiskesuppe til mildt sagt entusiastiske japanere:

Professoren min, Tada-sensei ropte ut japanske superlativer jeg aldri har hørt før da han smakte fiskesuppen. Ja, han spiser suppe med spisepinner, deal with it!

Der spiste vi også bein-snackset jeg nevnte i forrige innlegg (ikke noe særlig godt egentlig …) og lagde takoyaki, japansk blekksprutball! Jeg har også sett et par kule insekter:

Billefjes
kamemushi-san

En uke senere kjøpte jeg meg endelig en gitar (det var jo bare et spørsmål om tid), og jeg ble også deleier av en takoyaki-steker sammen med to andre. Definitivt to av de beste kjøpene jeg har gjort siden jeg kom hit!

I forrige innlegg avsluttet jeg med en cliffhanger, men nå skal jeg endelig fortelle om koret jeg prøvde å bli med i!

Da jeg prøvde å bli med i et kor

Som dedikert korist i hjemlandet så jeg det som min plikt å begynne i et kor her i Japan, så jeg kunne få med meg nye impulser og japanske sanger hjem igjen. Det jeg ikke hadde regnet med var den japanske studentklubb-kulturen. Japanske studenter gjør stort sett to ting: de studerer og er med i klubber. Jeg sjekket ut svømmeklubben, og de trener SEKS GANGER I UKA ER DERE TUSSETE! Og man må komme hver gang! Så jeg burde skjønt at når koret sier de øver tre ganger i uka, inkludert lørdager, så møter man opp tre ganger i uka. Men min nye meksikanske venn Citlali og jeg dro optimistisk på korøvelse i håp om at det ville være greit å droppe en øvelse nå og da, eller at det var så bra at det var verdt å møte opp på tre ganger i uka.

Vi fant etter litt leting frem til øvelsen. I det vi gikk inn i rommet ble alle helt stille. 100 japanske studenter stirret på oss stort sett i taushet, noen begynte å hviske seg i mellom. Hvem var disse utlendingene, og hva gjorde de i dette rommet? Smått om senn fikk vi forklart dem at vi faktisk bare var der for å synge i kor, og vi ble tatt hjertelig imot av noen av korets representanter. Øvelsen besto i å øve på én (ganske enkel) sang i to timer. Stemmegruppene gikk til hvert sitt rom for å øve, så det ble en litt vel unison øvelse etter min smak. Men det var i og for seg gøy, og jeg merket at jeg hadde savnet kor, men plutselig forsto jeg hvorfor de øver så ofte. Etter øvelsen inviterte de oss med ut å spise, og vi dro i samlet flokk til en donburi-restaurant. På veien spurte jeg ett av medlemmene i koret på middels god japansk om det var noen mulighet for å droppe noen av lørdagsøvelsene (ikke misforstå, kor er livet, men jeg vil bruke lørdagene mine i Japan på noe annet nå og da). Den tidligere så smilende koristen fikk en alvorlig mine. «Å? kan du ikke komme på lørdager?» spurte han. «tjaa, joda, men en gang i blant er jeg kanskje opptatt på lørdager,» prøvde jeg meg forsiktig med. «Hmm, OK, jeg skal høre med Lederen om det kanskje går bra at du er borte én eller to lørdager i løpet av semesteret.» Det var noen varsler allerede her om at dette koret kanskje var mer bry enn det var verdt. Men ingenting kunne forberede meg på det neste som skjedde.

Vi kom frem til restauranten. Jeg ble adskilt fra Citlali, og havnet på bord med en gjeng japanske gutter. De ville aller helst prate engelsk med meg for å øve (én av dem sa at jeg var den første utlendingen han noen gang hadde snakket med!). Jeg ville selvfølgelig helst øve på japansk, men greit, mine motiver var ikke noe edlere enn deres. Så begynte en av dem å fortelle meg om inntaksprosessen i koret. De hadde en litt høy medlemskontingent, men det var greit nok, ikke spesielt mye høyere enn det jeg er vant med hjemmefra. Jeg måtte også intervjues og godkjennes av Lederen for å få være med. Annet enn at han ordla seg litt rart så var jo dette også helt OK, ikke noe fremmed der. Så sa han: «Mens du er i Nagoya har vi planlagt to konserter-,» så gøy, tenkte jeg, «-og hvis du vil være med å synge på konsertene er du nødt til å ta skjegget.»

«WHAT?! NO!!» utbrøt jeg spontant, mens jeg la hendene mine beskyttende rundt skjegget. Fjerne skjegget mitt, som jeg har hatt mer eller mindre sammenhengende siden videregående? Skjegget mitt, som jeg ser helt utrolig rar ut uten?

ER DET DETTE DERE VIL HA?

 Jeg vet ikke hvem av oss som var mest i sjokk. Jeg, som nettopp hadde fått høre at de ville skjegget mitt til livs, eller han, som var veldig sjokkert over hvor sjokkert jeg var. Jeg prøvde å rasjonalisere, og tenkte at grunnen måtte være at alle skal se så like ut som mulig på scenen. Men altså, jeg tror jeg stikker meg ganske greit ut uansett, skjegg eller ei. «Publikum kommer til å tenke at det er skittent,» sa han videre. Stemningen ble litt dårligere etter dette. Jeg begynte å tenke på om de som satt rundt bordet også tenkte at jeg var skitten fordi jeg hadde langt skjegg. Så for å løse opp stemningen prøvde jeg meg spøkefullt med «hva om dere anlegger skjegg i stedet for at jeg barberer mitt?» All rest av glede forsvant fra ansiktene deres i det jeg sa det. Dypt alvorlig svarte han: «det kan vi ikke gjøre. Vi er et kor.»

Så begynte vi å snakke litt om skjegg-kultur, og begge parter fikk litt større forståelse for hvordan man ser på skjegg i hverandres hjemland. Stemningen løftet seg litt, dette var bra! Her overkommer vi forskjellene våre ved hjelp av dialog, tenkte jeg optimistisk. «Skjegg er vel vanligere i Norge enn i Japan», sa en av dem. Fortsatt litt ukomfortabel i situasjonen glemte jeg at sarkasme ikke egentlig er noe japanere driver med, og dro en dårlig vits: «ja, hehe, i Norge har til og med mange av kvinnene skjegg!» Alt håp om å redde forholdet mellom koristene og meg forsvant i dette øyeblikket. I tillegg til den alvorlige minen de hadde hatt de siste ti minuttene, en mine som ville fått Putin til å se ut som en over middels jovial fyr, var det nå et hint av skrekk i blikkene deres. OK, det var en dårlig vits som glapp ut i en presset situasjon, men var den virkelig å dårlig? «Oh, in Japan we don’t like that», sa en av dem. Minn meg på å aldri spøke om kvinner med skjegg i Japan igjen. På dette tidspunktet anså jeg situasjonen for å være tapt, og ingen rundt bordet sa noe resten av middagen.

Da vi skulle gå reiste Lederen seg og sa noe på japansk. Det gikk litt for fort for meg, så jeg spurte bordkameratene mine hva han sa. «Han sa at alle som skal til T-banen reiser seg nå, de som skal gå tilbake til universitetet skal vente.» Jeg forsto ikke dette helt, men ble sittende, i frykt for å gjøre situasjonen enda verre. Omtrent halvparten reiste seg og gikk ut. Da det var vår tur til å gå, skjønte jeg at poenget var at vi skulle gå i samlet flokk tilbake. Ikke bare i samlet flokk, vel å merke, de fikk oss til å STILLE OPP TO OG TO PÅ REKKE som en annen barnehage. Og det er ikke som om det er vanskelig å finne veien tilbake heller, man trenger bare å gå i RETT LINJE langs den STØRSTE VEIEN. Men de fikk oss trygt hjem, det skal de ha.

Da vi endelig var alene (jeg trodde nesten koristene skulle følge oss til døra) fikk jeg oppdatert Citlali med hva som hadde skjedd ved mitt bord. Hun hadde også fått rare vibber av hele opplegget, men ble sjokkert da hun hørte min historie.

Jeg visste jo på forhånd at ingenting kunne måle seg med det fantastiske koret mitt hjemme, Vox Humana, men at jeg skulle møte så store mengder skjeggfobi var jeg rett og slett ikke forberedt på.

Verken Citlali eller jeg endte opp med å bli med i koret. Vi har planer om å lage vårt eget, men det har foreløpig ikke skjedd. I det minste har jeg fri på lørdager!

Jeg og Citlali feirer at vi ikke er med i et kor ved å spise fiskesuppe. Fordi fiskesuppe er livet.

 

Publisert 5. juni 2018 06:36 - Sist endret 5. juni 2018 16:55
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere