Winter break

Nå er jeg nettopp ferdig med min siste midterm, noe som betyr aldri mer midterms! Det betyr også at jeg bare har fire avsluttende eksamner igjen. Om fire uker er undervisningen ferdig og eksamenstiden i gang, og jeg tror aldri jeg har gledet meg så mye til eksamner noen gang tidligere. Ingen flere assignments, quizer, prosjekter, oppgaver, tull, bare noen (umulige?) eksamner og så er det over. Mmm, jeg gleder meg.

 

Det er allerede over en uke siden Ann-Helen dro, noe som betyr at jeg burde blogget for lenge siden, men bedre sent enn aldri? Hun kom søndag kveld den første helga i vinterferien min og mandag formiddag satt vi på toget til Toronto. Kjæresten til han jeg bor med sa at det var en veldig fin togtur, men det var vel egentlig bare som å kjøre gjennom et veldig stort Vestfold uten byer og dekket av snø. Ikke særlig spennende, med andre ord. Altså, jeg elsker jo å ta tog, så for meg er det ikke noe problem, men jeg kan ikke akkurat si at dette er drømmeturen. Toronto, derimot, er definitivt en av drømmedestinasjonene. Jeg har ikke tall på hvor mange bygninger vi pekte på og sa «Der skal jeg bo!» mens vi rullet inn på plattformen, men det var mange. Veldig mange. Jeg har tidligere beskrevet Montreal som en stor by med mange høye bygninger, men når det kommer til storhet, antall bygninger og høyden på bygningene, vinner Toronto lett.

 

 

Høye bygninger i Toronto!

 

Flere høye bygninger og CN Tower

Trikk, høye bygninger, CN Tower og et teater eller noe sånt.

 

En lang spasertur mellom de høye bygningene førte oss etter mye om og men (Ann-Helen hadde vondt i hælen og jeg måtte tisse, er det ikke typisk) frem til hostellet. I tilfelle noen er interessert så het det Planet Traveler og var et av de aller fineste og beste hostellene jeg noen gang har vært påDe hadde til og med gratis popcorn.

 

Utsikt dag

Utsikt på dagen

 

Utsikt på kvelden.

Utsikt på kvelden (hilsen Ann-Helen som hadde et kamera som ikke bare tok bilder som så ut som fyllebilder i mørket).

 

Etter at vi hadde sett på utsikten fra taket og lagt fra oss tingene, dro vi tilbake til sentrum og gikk på en veldig futuristisk kino og så The Wolf of Wall Street. Scotiabank Theatre, het kinoen, og, ja, Scotiabank er en bank. Jeg vet ikke hva sammenhengen der er. De hadde blant annet hamburger, wrap og syv forskjellige Sprite-slag. 

 

Futuristisk kino

Fancy, futuristisk kino.

 

Tirsdag morgen var vi veldig treige, men kom oss til slutt til bussterminalen i Toronto og fikk oss en billett hver på tolv-bussen til Niagara. Vi hadde litt tid å slå i hjel, så vi krysset gaten og gikk inn i det som på kartet var merket som shoppingområdet. Det første som møttes oss der var World's Biggest Bookstore, en bokhandel som ble kjøpt opp av Indigo-kjeden for noen år siden, men som legger ned i år. Jeg hadde lest på Wikipedia at de skulle stenge midt i februar, altså to uker før vi var der, men da vi gikk forbi var den fortsatt åpen. Jeg hadde ikke giddet å sjekke hvor den lå, siden jeg var sikker på at den var stengt, så det var virkelig bare flaks at vi gikk forbi. World’s Biggest Bookstore var den største i verden hvis man regnet i antall titler (to andre bokhandler i USA leder når det kommer til areal og hyllemeter), og siden de hadde ryddesalg (50% på alt!) og ikke tok inn flere titler da vi var der, er det kanskje litt juksete å si at vi har vært i verdens største bokhandel, men jeg velger å si det likevel.

 

Se hva vi fant!

Se hva vi fant!

 

Jippi og buhu på én gang.

Jippi og buhu på én gang.

 

Vi måtte etterhvert rive oss løs for å ta bussen til Niagara. Da vi kom frem viste det seg at bussholdeplassen lå ganske langt unna sentrum, så vi gikk i omtrent førti minutter for å komme til fossen. Noen franske jenter som kom med samme buss som oss måtte gi opp halvveis og finne en taxi, men vi holdt ut. Den amerikanske fossen var nesten gjenfrosset, med den kanadiske var i full sving.

 

Amerikansk puslefoss

Amerikansk puslefoss.

 

Vigdis + foss = sant

Vigdis + foss = sant.

 

Stor, sterk Canada-foss.

Stor, sterk Canada-foss.

 

Det var ganske kaldt den dagen, så vi hang ikke rundt lenger enn nødvendig, men gikk i stedet opp til IHOP (International House of Pancakes, en kjede som stort sett holder til i USA, men har klart å snike seg over grensa til Niagara og i Vancouver-området) og spiste pannekaker med lønnesirup. Mmm! Vi var der 4. mars, som viste seg å være National Pancake Day, så pannekakene Ann-Helen valgte var helt gratis. Flaks!

 

Viktig med lønnesirup

Det er viktig med massevis av lønnesirup på pannekakene! (Ann-Helen fikk æren av å fotografere mesterverket.)

 

Jeg har forresten glemt å nevne at Niagara er verdens styggeste by. Som pappa så fint sa det: «Eg trodde det bare var juggel og spøkelseshus» (da jeg var uklar i en melding og det kunne virke som om World’s Biggest Bookstore lå i Niagara), og det er akkurat det det er. Så etter at vi hadde spist pannekaker brukte jeg ganske lang tid på å prøve å finne Gata over alle gater, den styggeste av dem alle, og da vi begynte å få litt dårlig tid til å rekke tilbake til bussen, fant vi den endelig. Det hadde vært forferdelig trist om Ann-Helen hadde måttet reise hjem igjen uten å ha sett den, for den er virkelig noe for seg selv. Sammen med spøkelseshus, 4D-kinoer og annen juggel, fant vi også en taxi med en veldig pratsom taxisjåfør som kjørte oss tilbake til bussen.

 

Stygg by 1

Stygg by 1

 

Stygg by 2

Stygg by 2

 

Vel tilbake i Toronto bestemte vi oss for å dra rett opp i CN Tower for å se på utsikten om kvelden. Det var litt tåkete, men alle de høye bygningene ligger jo like «under» tårnet, så vi så det vi ville se. Vi var i tre etasjer, den de kaller «LookOut», den med «Glass Floor», altså et glassgulv man kan stå på og kikke 342 meter rett ned, og «SkyPod», den aller øverste etasjen, hele 447 meter over bakken. Det er ganske høyt, fant vi ut. Heisen opp til «LookOut» hadde en glassvegg så vi kunne se utover hele byen mens vi ble heiset oppover. Jeg mente det bare var fullstendig unaturlig, men Ann-Helen tok det helt med ro og syntes det var kult.

 

Glass Floor

Glass Floor, bare 342 meter ned til bakken. Vi hoppet ikke på glasset, for å si det sånn.

 

Utsikt fra CN

Utsikt fra "LookOut", hilsen Ann-Helen.

 

Utsikt fra "SkyPod"

Utsikt fra "SkyPod". Betydelig høyere oppe enn på det forrige bildet. Det nede til høyre i bildet er forresten togstasjonen.

 

Onsdagen brukte vi på Ontario Science Centre et stykke utenfor byen. Det var litt jobb å komme seg dit. Først måtte vi gå til en metrostasjon. Der kjøpte vi billetter som ikke var billetter sånn som jeg vanligvis tenker på dem, men små mynter. Skulle beholdt en bare fordi de var så søte og rare, og det holdt jeg nesten på å gjøre også, for da vi skulle på bussen tilbake fra Science Centre, mistet jeg den lille mynten inn i foret i lommeboka og slet lenge med å få den ut. Uansett, vi tok metroen en del stopp, gikk av og byttet til en buss. Så tok vi bussen ekstremt mange stopp, nesten til enden, og kom oss av på riktig sted. Og der lå Ontario Science Centre. Det skal sies at vi nok ikke var helt innenfor målgruppen til senteret, som jeg regner med er barn på ti år, men vi hentet frem våre indre barn og hadde en veldig morsom dag. Vi vurderte å kidnappe et av de utallige skolebarna som var der for å gli litt bedre inn, men for å være ærlig var de så bråkete og slitsomme alle sammen at vi fort slo det fra oss.

 

Ann-Helen finner sitt indre barn utenfor Science Centre

Ann-Helen finner sitt indre barn utenfor Science Centre.

 

Mitt indre barn

... og der fant vi mitt indre barn også.

 

 

Barn

Barn x2

 

Jeg hadde vært alt for optimistisk da jeg bestilte togbillettene i januar en gang, for på torsdagen måtte vi opp klokka fem om morgenen for å rekke toget vårt 06.40. Heldigvis fikk vi sovet litt på toget. Rundt halv tolv var vi fremme i Ottawa, som altså er Canadas hovedstad. Her besøkte vi parlamentet hvor vi ble loset inn og opp i et klokketårn og så ned og inn i et minnerom som vi aldri skjønte hva var og så videre ned og ut. Det hele var veldig effektivt. Og gratis. Og han som kjørte heisen var fryktelig søt.

 

Parlamentet

Parlamentet!

 

Utsikt 1

Utsikt fra parlamentet.

 

Utsikt 2

Utiskt fra parlamentet 2

 

Ukjent kjendis

Noen for oss helt ukjente kjendiser på vei ut fra parlamentet.

 

Da vi var ferdige i parlamentet gikk vi ned mot elva hvor vi hadde hørt rykter om at det går an å stå på skøyter om vinteren, men før vi kom så langt så vi en stor Chapters-butikk som vi selvsagt måtte inn i. Kalde, trøtte og slitne som vi var, ble vi sittende en god stund blant romanene der før vi endelig kom oss avgårde til den elva. Vi orket ikke å gå på skøyter, så i stedet spaserte vi litt rundt og tok bilder hvor vi latet som om vi stod på skøyter. Det viste seg at det er verdens største skøytebane. Det er jo noe. Vi ble kalde og slitne igjen og gikk og fant et sted å spise middag før vi tok toget tilbake til Montreal.

 

Skøytdis

Jeg går på skøyter.

 

Ann-Helen Schøyten

Ann-Helen går på skøyter.

 

På fredag dro vi til Espace pour la vie hvor vi besøkte biodômen (en slags dyrepark som er inndelt i forskjellige økologiske soner?), med høydepunktene dovendyr, oter og små gaupebarn, og planetariumet som hovedsaklig bestod av to forestillinger. Den første varte i 24 minutter og vi lå på sakkosakker på gulvet og kikket opp på taket over oss som for anledningen forestilte himmelen. Så dro vi ut i verdensrommet og hørte på musikk, stort sett. Det var veldig fint. Den andre forestillingen varte i 40 minutter og var mer faktabasert og det var vel ikke akkurat astrofysikkstudenter den var beregnet på. Vi lærte blant annet å finne Orion. Er det fælt å si at jeg sovnet? Stolene vi satt i var fryktelig gode og det var så mørkt og fint.

 

Otern!

Søt, søt, søt oter som trodde den skulle få mat av oss.

 

Ann-Helen sitt fantastiske bilde av gaupa

Ann-Helen sitt vellykkede bilde av gaupa (jeg ble så ivrig at jeg bare tok bilde av gjerdet) da den kom over på vår side av det elektriske gjerdet og alt som skilte oss var et lite gitter.

 

Gaupebarn som faktisk ble matet akkurat da vi kom dit.

Gaupebarn som faktisk ble matet akkurat da vi kom dit.

 

Til slutt rakk vi akkurat siste heis opp i det olympiske tårnet. Vi var helt alene i heisen og det var ikke så mange på toppen heller. Etter å ha sett på og tatt bilde av Montreal i solnedgang i en halvtime, måtte vi ta siste heis ned. 

 

Tårnet kastet laaang skygge i solnedgangen

Tårnet kastet laaang skygge i solnedgangen.

 

Montreal i solnedgang

Montreal i solnedgang, med fjellet som jeg har tatt bilder fra tidligere til høyre.

 

Etter all denne fartingen er jeg redd jeg hadde slitt Ann-Helen helt ut, så de to siste dagene tilbragte vi inne hos meg og i nabolaget mitt. Da Ann-Helen dro hjem på søndag, markerte det slutten for min vinterferie også. Da jeg leste om «winter break» på McGill sine nettsider før jeg skulle dra, antok jeg at det betydde fri og ferie, som «break» gjerne betyr, men det viste seg at de fleste lærere kaller det for «reading week». Siden jeg hadde besøk og koste meg i bokhandler rundt omkring i Canada, kom jeg på etterskudd med alle innleveringene og på søndag kveld følte jeg meg akkurat som dette:

 

Søndag

Takk, Ina, for at du delte dette på facebook! 

 

Stemmer, en siste ting: mens dere der hjemme skriver om «endelig vår» er det fortsatt kaldt og hvitt i Montreal. Forrige uke hadde vi en liten snøstorm og vi er stadig nede i nærmere -20 grader. Ann-Helen fant dette bildet på internett, og det stemmer skremmende bra:

 

Aldri vår

Yessshhh.

 

Jaja, jeg får bare fortsette med å pakke meg godt inn og glede meg til den dagen jeg våkner og det er sommer. Oi, nå har klokka passert tolv der hjemme, noe som betyr at jeg har bursdag i Norge nå! Må vente enda noen timer før jeg kan feire her, men når jeg står opp i morgen er jeg 21. Hipp hurra!

Emneord: Canada, McGill University, Niagara, Niagara falls, Ottawa, Toronto, Winter Break, Montreal, fysikk Av Vigdis Holta
Publisert 17. mars 2014 23:35 - Sist endret 3. jan. 2022 14:06

God påske fra UiO!

Hei Vigdis, du er vel i siste innspurt på McGill. Lykke til og god påske! Hilsen Ellen, MN International Office

Skrevet av: Ellen Kristine Grøholt

anonym@webid.uio.no - 11. apr. 2014 14:25
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere