Glad stipendiat med U-233

Sunniva Rose forsker på kjernekraft

My precious! Sunniva Rose med uran-233. Foto: Hilde Lynnebakken

I haz uran-233. Hurra, hurra, hurra, kunngjorde Sunniva Rose på twitter.

Hvorfor er det så stas? Lurte vi på, og gikk for å spørre henne selv.

Stoff bomber lages av

—Vi har brukt et og et halvt år på å få den lille prøven hit, forteller Sunniva. Jeg hadde nesten gitt opp håpet om å få tak i det. Det er et enormt skjemavelde en skal gjennom. Heldigvis, kan du si, for uran-233 er bombemateriale. Ja, atombombe, ja.

Hva skal du med det, da?

—Doktorgraden min handler om bruk av thorium som brensel i kjernekraftverk. Vanligvis brukes uran, men thorium kan være et interessant alternativ av to grunner: For det første finnes det mer thorium enn uran i verden.

Mindre radioaktivt avfall

For det andre kan man, ved riktig bruk av thorium, redusere avfallet fra kjernekraft. Selv etter Fukushima-ulykken øker bruken av kjernekraft i verden.

Nå er det ikke bare-bare å bytte ut thorium med uran. Vi mangler fortsatt noe kompetanse på enkelte deler av prosessen.

I kjernekraftverk vil thorium omdannes til uran-233, og det er dette materialet som fisjonerer - deler seg - og frigir energi.

Enkelte ganger deler ikke uran-233 seg, men blir til uran-232 isteden. Det er et problem, for U232 er superaktivt.

I doktorgraden sin skal Sunniva studere hvor mye U232 som dannes, og hvordan det destrueres igjen. Og det er her bombematerialet som var så vanskelig å få tak kommer inn:

—Vi skal gjøre et eksperiment med en tynn film av uran-233 som vi skyter protoner på. I tillegg skal jeg simulere en del av prosessen med et dataprogram.

Simuleringsdelen av doktorgraden er en direkte fortsettelse av mastergraden Sunniva tok i Paris. Den gang tilbrakte hun 7 måneder ved IPN Orsay.

Det blir mindre tid i Paris nå, forteller hun. Lille Alexandra på ett sørger for det.

 

 

Av Hilde Lynnebakken
Publisert 5. okt. 2011 12:16 - Sist endret 26. okt. 2018 14:05