Forseglingen holder tett

- Kjemisk påvirker CO2 bare i ubetydelig grad de forseglende takbergartene over CO2-lageret og betongen i de tilstøtende brønnene viser resultatene fra SSC-Ramore prosjektet, oppsummerer professor i geologi Per Aagaard ved Universitetet i Oslo, og fortsetter: Men vi mangler fortsatt kunnskap om hva som skjer i de forseglende takbergartene over CO2-reservoaret for å være helt sikre på at lagringen er helt trygt i framtiden. Per Aagaard har ledet det nå avsluttede 5-årige forskningsprosjektet SSC-Ramore som leverte sin sluttrapport til sine samarbeidspartnere i forrige uke.

Internasjonalt blir CO2-håndtering med fangst og lagring ansett for å være en viktige strategi for å redusere utslippene av klimagasser som rapporten fra IPCC (2005) og EU direktivet (2009) demonstrerer. For 7-8 år siden, når planleggingen av Ramore-prosjektet startet, påpekte IPCC behovet for grunnleggende kunnskap og teknologi både for risikovurdering og overvåkning av CO2-lagre, men også for tiltak for utbedring av eventuelle lekkasjer. Sentralt for prosjektet ble den manglende kunnskapen om de kjemiske reaksjonene CO2 blandet med reservoarvann ville ha med takbergarter som skifer, leirsteiner og kalksteiner, men også reaksjonene med betongen i olje- og gassbrønner.

Kort om forskningsprosjektet Subsurface Storage of CO2 - Risk Assessment, MOnitoring and REmediation (SSC-Ramore) er et 5-årige KMB-prosjekt (kompetanseprosjekter med brukermedvirkning) ledet av Universitetet i Oslo, og gjennomført i nært samarbeid med Institutt for geoteknikk, Institutt for energiteknikk og Universitetet i Bergen. Prosjektet var støttet av NFR og GASNOVA som står bak CLIMIT. Som et KMB-prosjekt, støttet og bidro også næringslivet med selskapene Statoil, ConocoPhillips, Shell, Schlumberger og RWE-DEA til prosjektet.

Foruten en teoretisk gjennomgang, har prosjektet gjennomført laboratorieforsøk med CO2 og reservoarvann under samme forhold som man finner i CO2-lagre med forseglende bergarter over som skifer og leirsteiner, men også betong av samme kvalitet som man finner i oljebrønner. Slike grov-kornige porøse CO2-lager befinner seg hundrevis av meter under havbunnen. Over disse har vi den fin-kornige tette skiferen eller leirsteinen. Dette er forseglende takbergarter, som forhindrer at CO2 siver ut og holder den på plass i lageret eller reservoaret. Resultatene fra forsøkene har så blitt modellert og tolket i flere dataverktøy.

Ved stadig injeksjon av CO2 i lageret kan det føre til for stort trykk, som igjen kan gi sprekker og forkastninger i takbergarten og til lekkasjeruter for klimagassen. Forhold rundt åpning og lukking av slike sprekker og forkastninger studeres derfor i et tilknyttet prosjekt, IMPACT.

Utover den økte kompetansen om takbergarter, som eksponeres for CO2, har prosjektet gitt den

enkelte, har prosjektdeltagerne bidratt til kunnskapsoverføring ved utstrakt deltagelse på nasjonale og internasjonale konferanser og møter. Resultatene er også publisert i vitenskapelige tidsskrifter på vanlig måte. For prosjektet har det vært viktig for å bygge opp ekspertise hos samarbeidspartnerne og utdanne nye eksperter. Etter avslutningsseminaret våren 2012 har de siste ph.d-studentene avsluttet sine studier med sine disputaser nå i vinter. Vi har også oppsummert prosjektet i en sluttrapport som du kan laste ned fra lenken under.

 

Referanse:

Summarizing the SSC-RAMORE project - Final report, Subsurface Storage of CO2 - Risk Assessment, MOnitoring and REmediation (SSC-RAMORE)

 

Emneord: CO2-lagring, Gass-væske-mineral reaksjoner
Publisert 22. apr. 2013 13:47 - Sist endret 3. jan. 2014 20:15