Spillanmeldelse: «DmC: Devil May Cry»

Dette blir åpenlyst allerede i det første kapitlet i Dantes deilige comeback.

De pøser på med hylende gitarer, hissige visuelle effekter, heseblesende kamper, absurde monstere og en helt ny, emo-eplekjekk hovedrolleinnehaver. Man rekker knapt å puste eller blunke, de slenger ut alt dette i et rasende tempo.

De har plassert seg en hårsbredd fra det pinlige. De har en fot over den åpne graven til dette japanske spill-ikonet.

Men når man er på kanten av stupet kan man fri seg fra alle begrensninger og mane frem uante krefter. Og på kanten av akkurat dette stupet headbanger Ninja Theory seg gjennom en helt fantastisk actionfest.

«DmC: Devil May Cry» har mange fellestrekk med Capcoms original-serie, men vi begynner samtidig helt på nytt. Du får en ny hovedperson, en ny historie, en ny setting og en mengde gameplaynyheter som moderniserer og forfrisker en formel som rakk å bli noe sliten gjennom de fire andre spillene i denne serien.

I løpet av det hysteriske åpningskapitlet i denne sagaen slappet jeg gradvis mer av. Sakte men sikkert ble det opplagt at Ninja Theory vet hva de holder på med.

Det virker ikke som noen tilfeldighet at Capcom valgte nettopp denne gjengen til å gjøre en helt ny vri på «Devil May Cry»-sagaen. Ninja Theory demonstrerer en troverdig kjærlighet til originalen samtidig som de helt opplagt har elsket å lage dette spillet.

Derfor har «DmC: Devil May Cry» blitt en helt herlig actionopplevelse. Det har en overdådig og unektelig harry kappe som ofte truer med å få det hele til å snuble.

Men Ninja Theory snubler ikke. De bærer denne kappen med autoritet, ferdigheter og selvtillit.

De flyr.

PS: Testet på Xbox 360. Spillet er også ute på PS3, mens PC-versjonen lanseres 25. januar.

DmC: Devil May Cry
Kategori: Action
Plattform: PC, PS3 og 360
Alder: 18
Utvikler: Ninja Theory
Utgiver: Capcom
Mer info (Wikipedia)