Bokanmeldelse: Veronica Roth: «Dødsmerkene»

Veronica Roth brakdebuterte med «Divergent»-serien i 2011, en serie som er solgt til 40 land og har et opplag på 35 millioner eksemplarer - og som også er filmatisert. Roth er blant de ti forfatterne som tjente mest i verden i fjor.

Denne gangen forlater Roth dystopien til fordel for science fiction- og fantasy-sjangeren, men de brutale og mørke elementene som preget «Divergent» er høyst til stede denne gangen også.

«Dødsmerkene» er den første boken i en planlagt duologi, og er en tyngre og mer voldsom bok enn hennes tidligere bøker.

På planetnasjonene Thuve og Shote strømmer kraften gjennom alt som lever, og fører til at menneskene utvikler spesielle egenskaper som enten kan oppleves som en gave eller en forbannelse.

Noen, som 14 år gamle Akos, blir dessuten skjebneutvalgt – forutbestemt til å spille en viktig rolle i planetnasjonens fremtid. Cyra har også en forutbestemt skjebne, og hun bærer på en mørk kraft som hennes bror utnytter for å vinne over sine fiender – en smerte som hun er nødt til å projisere over på andre for å overleve.

Da Akos og hans bror tas til fange av Cyras familie utvikler det seg etter hvert et tett bånd mellom Akos og Cyra. Akos bærer på en varme som kan lindre Cyras smerte. Sammen utfyller de hverandre som yin og yang, og de bestemmer seg for å kjempe for sin fremtid sammen.

Viktigheten av familie, lojalitet og vanskelige valg er sentrale temaer i «Dødsmerkene», hvor det også reflekteres over om det er mulig å endre sin skjebne. Dette er de samme temaene som Roth fokuserte på i sin forrige serie. 

Og her ligger noe av problemet: Vi har lest alt sammen før. Riktignok er universet som Roth bygger opp denne gangen mer avansert og detaljert enn i «Divergent- serien», og karakterene er også bedre utviklet, men det hjelper lite når boken oppleves som for sterkt inspirert av serier som «Star Wars», «Red Rising» og «X-Men».

I tillegg er fortellingen altfor forutsigbar. Vi vet at det kommer til å oppstå følelser mellom Cyra og Akos, og den store overraskelsen det legges opp til i slutten av boken har vi allerede sett komme en god stund tidligere.

I USA har «Dødsmerkene» blitt beskyldt for å være rasistisk; shotefolket, som i boken karakteriseres som vulgære og brutale, har mørk hudfarge. Akos’ fredselskende rase er lyse. Sett hen til den politiske situasjonen i USA burde forlaget skjønt at dette kunne bli problematisk. 

Når Roth i tillegg bruker for lang tid på bygge opp historien og skape empati for karakterene og deres utfordringer, og heller ikke har en god cliffhanger som skaper interesse for å lese neste bok, spørs det om «Dødsmerkene» kan tangere den suksessen «Divergent-serien» hadde - selv når hun tidvis glimter til med intense og stemningsfulle partier.