Bokanmeldelse: Alf van der Hagen: «Leseren. En samtale med Henning Hagerup»

Sjangeren samtalebok må Alf van der Hagen sies å beherske til fingerspissene etter sine to imponerende bøker om og med forfatterlegendene Dag Solstad og Kjell Askildsen. 

Nå utvider den flittige intervjuer feltet, for som det fremgår av tittelen er ikke dette først og fremst en bok om et forfatterskap. Denne gangen er det leseren, men også kritikeren, essayisten og ikke minst oversetteren Henning Hagerup det handler om.

Om forfatteren:

Henning Hagerup tilhører en av adelsfamiliene innenfor norsk litteratur, med farmor Inger, onkel Klaus og far Helge Hagerup foran seg i rekken – og flust med kusiner og andre yngre familiemedlemmer som også har gitt seg litteraturen i vold. 

Oppveksten hans på 1960- og 70-tallet var på mange måter en klassisk kulturradikal barndom, der det svermet av forfattere, skuespillere og andre kunstnere rundt familien Hagerup.

Men den mørke siden av dette besto av utagerende og uansvarlige foreldre, et voldsomt alkoholforbruk og etter hvert en uutholdelig familiesituasjon. Slikt kunne ikke unngå å sette spor hos en mer enn vanlig følsom ung gutt, og Henning Hagerup utviklet spiseforstyrrelser og andre helseproblemer som også preger ham den dag i dag. Det er en historie som gjør inntrykk.

Lesingen ble veien ut av en krevende barndom og ungdom, og Henning Hagerup er vel i dag et av Norges mest beleste mennesker. Han har aldri hatt noe fast arbeid, men som så mange andre slått seg frem i randsonene av det litterære establishment. Som kritiker og oversetter, men også som en høyt skattet essayist. Et viktig miljø ble Vagant, der Hagerup – sammen med blant andre van der Hagen – er blant dem som drev tidsskriftet de første årene.

Henning Hagerup er romantikkens varme forsvarer, og selv om denne samtaleboken berører svært mange litterære verk er det som om Hagerup våkner ekstra til live når han får oppfølgingsspørsmål som «Hva leste du etter Keats og Shelley?»

Alf van der Hegen skriver så godt at han kan få de fleste samtaler til å fremstå som interessante.

Likevel skal jeg ikke legge skjul på at boken lider under savnet av en egentlig rød tråd. Det blir i overkant mye parafrasering av litterære verk, i tillegg til en del ullen metafysikk, parapsykologisk svermeri og ikke minst en slags gladkristen forkynnelsesstemning etter hvert som vi nærmer oss slutten.

De to gamle vennene Alf og Henning er heller ikke fremmed for verken gjensidige skulderklapp eller selvmytologisering.

Velskrevet men litt tannløst det hele, med andre ord, og «Leseren» er nok en bok som først og fremst vil nå de allerede frelste. Bokstavelig talt.