Filmanmeldelse «Hundreogettåringen som stakk fra regningen og forsvant»: Den kalde bruskrigen

«Hundreogettåringen som stakk fra regningen og forsvant» («Hundraettåringen som smet från notan och försvann»)

Sverige. 12 år. Regi: Felix Herngren og Måns Herngren.

Med: Robert Gustafsson, Iwar Wiklander, David Wiberg.

Jonas Jonassons roman «Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant» (utgitt i Sverige i 2009, her hj

emme to år senere) ble et fenomen. Filmen som fulgte i 2013 ble en suksess.

Det burde ikke overraske noen at vi nå blir servert en oppfølger med utgangspunkt i det samme universet, igjen med en ofte ugjenkjennelig Robert Gustafsson i tittelrollen.

Og som vi skjønner: Ett år er gått. Vi treffer Allan og Julius (Wiklander) der den forrige filmen sluttet, på Bali (det kan være utfordrende å henge med dersom man ikke kjenner forgjengeren), der de koser seg med «grogg» og – tja, kjeder seg litt, kanskje. Et merkelig plott og et merkelig produkt sørger dog for at de snart må legge ut på eventyr igjen, først til Moskva og deretter til Berlin.

Produktet er Folkebrusen, en leskedrikk utviklet under Sovjetregimet for å ta opp kampen med amerikansk konsumentkultur á la Coca-Cola, jeans og popbandet Kiss. Allan – som igjen fremstår som en blanding av Woody Allens «Zelig», kameleonaktig til stede under verdensbegivenheter av alle slag, Forrest Gump og Peter Sellers’ enfoldige Mr. Chance – er dobbeltagent under den kalde krigen, og spiller således både på Leonid Bresjnevs og Richard Nixons lag.

Prosjektet går over all forventning. Den røde leskedrikken blir så avhengighetsskapende god at den fortsatt kan skape politisk og personlig rabalder 40 år senere. Men hvor er oppskriften? Allan kom seg unna med den, selvsagt. Men husker han hvor han har den?

Brødrene Felix’ og Måns’ Herngrens vandring gjennom nyere historie og et moderne Sverige som fremdeles føles som 1970-tallet er unnselig «skandinavisk» i tempoet – langsom og «lagom», befolket av småbymennesker som er opptatt av «fika» og en apekatt oppkalt etter broderfolkets landsfader Tage Erlander.

Humoren er nostalgisk myk, liksom sosialdemokratisk, betryggende eksentrisk. På sitt beste kan «Hundreogettåringen som stakk fra regningen og forsvant» minne om en gammel Hasse (Alfredson) og Tage (Danielsson)-film.

Men like morsom? Ikke hele veien, nei – trass i forsøkene på å sprite opp i den bedagelige hyggen (Allan får blant annet en LSD-tripp av David Bowie i Berlin på 1970-tallet, mens Andy Warhol ser på).

Filmen blir til syvende og sist for doven. Noe av problemet er at Skandinavias mest begavede komiske skuespiller gestalter en hundreogettåring. Med alt det innebærer for den generelle energinivået.

MORTEN STÅLE NILSEN