Filmanmeldelse «The Girl on the Train»: Buss for tog

«The Girl on the Train»

USA. 15 år. Regi: Tate Taylor.

Med: Emily Blunt, Rebecca Ferguson, Haley Bennett, Justin Theroux.

Idet alle vi som ikke har lest Paula Hawkins’ bestselger for alvor begynner å forstå hvor det bærer – om lag tre kvarter før filmen er over, og «The Girl on the Train» er i ferd med å bli en slags horrorfilm, full av svært ubehagelig vold – er det lett å føle seg snytt.

Så mye omstendelig narrativt hokus pokus for … dette? Så mange flashbacks, så mange falske ledetråder, så mange historier, så mangle vinkler å fortelle dem fra, så mye manipulasjon – og så er dette alt?

Å velge den vanskeligst tenkelige veien fra A til B kan selvsagt sees på som en slags kunst. I alle fall dersom den som ser er i det medgjørlige hjørnet. Men det skal helst føles verdt det. Den som blir med på turen, fortjener en «payoff». Får man det i «The Girl on the Train»? Nei, mener jeg.

Emily Blunt – som denne anmelder er villig til å se på i to timer i hva det enn skal være (hei, jeg er dessverre bare en mann) – spiller Rachel. Hun er et skall av en kvinne, alkoholisert og håpløs, plaget av «blackouts» og med en sørgelig hang til å ta toget frem og tilbake forbi huset der hun en gang bodde med eks-mannen Tom (Theroux).

Eks-mannen bor der fremdeles. Men nå med Anna (Ferguson, så god i «Mission: Impossible – Rogue Nation» fra i fjor, så bortkastet her). De to har en baby, noe Rebecca og Tom aldri lyktes i å få, og babyen har en «nanny»: Naboen Megan (Bennett), en kvinne hvis nymfomane tendenser filmen forklarer med en tragedie i fortiden.

Rachel følger med på både Tom og Anna, samt Megan og hennes eiegode samboer Scott (Luke Evans). En dag mener hun å se at Anna kysser med en ukjent mann på balkongen. Så blir Megan meldt savnet. Rachel våkner opp etter nok en blackout, tilgriset av blod. Denne filmen teller minst én morder og psykopat. Men hvem?

Vi identifiserer oss med Rachel. Men hun er en upålitelig forteller – fyllik, som sagt – og stoler ikke en gang på seg selv. I det hele tatt: Ingen lytter til de tre sentrale kvinnene i historien. Her ligger det et feministisk perspektiv, får vi anta. Som blir borte i den overkokte gryteretten.

Regissør Taylor pøser på med alle melodramaets eksesser. Så mye så at «The Girl on the Train» til syvende og sist blir en eksponent for verdens med rette minst respekterte filmsjanger – den «erotiske thrilleren».

Blunt gjør det hun kan for å ikke se latterlig attraktiv ut i hovedrollen: Sprukne lepper, røde utslett, en uthulet gustenhet i det kantete ansiktet. Men det er lite hun kan gjøre med den monotone rollen.

Og det er ingenting hun kan gjøre med en film som i sin iver etter å blende oss med sine mysterier, ender opp med å irritere like mye som en langtrukken og ganske dårlig tryllekunst.

MORTEN STÅLE NILSEN