GRØSSER/DRAMA
«Shelley»
Tyskland/Danmark. 15 år. Regi: Ali Abbasi.
Med: Cosmina Stratan, Ellen Dorrit Petersen, Peter Christoffersen, Bjørn Andresen.
Louise (vår egen Dorrit Petersen) og Kasper (danskenes Christoffersen) bor langt fra folk, ved vannet i en skog.
De har ikke innlagt vann, ei heller elektrisitet. De ønsker å «leve enkelt». De spiser ikke kjøtt, men holder seg med noen aggressive høner og en svensk healer (Andersen, hvis malmfulle røst får kinosalen til å vibrere). Nå trenger de en hjelpende hånd til det daglige husarbeidet.
Inn kommer Elena (Stratan). Hun er fra Romania, og har en sønn på fem der hjemme. Hun synes Louise og Kasper er merkelige: Hva slags folk er det som har råd til strøm, men velger det bort? [Svar: rike folk]. Hun blir glad i de to agrarromantiske hipsterne likevel.
Les også: Ellen Dorrit Petersen slår Keira Knightley på prestisjeliste
Hun og Louise får et nært forhold, og én dag stilles spørsmålet: Kunne Elena tenke seg å bære frem et barn for paret? Louise kan ikke selv. Som takk vil de gi Elena leiligheten hun er kommet til Nord-Europa for å tjene opp penger til.
STEMNINGSFULLT: Ellen Dorrit Petersen i «Shelley». FOTO: NORSK FILMDISTRIBUSJON / STURLA BRANTH GRØVLEN
Ali Abassis film hinter til «Rosemary’s baby» (1968) på filmplakaten, og henter mye av ubehaget sitt fra «body horror»-sjangeren. Lenge sitter man og tenker på den som et innlegg i surrogatidebatten, fra et klart «nei»-ståsted. Men helt til sist synes «Shelley» å være en film som verdsetter alt nytt liv – uansett omkostninger.
Les også: Norsk filmhåp reiser verden rundt med barna for «Blind»
«Shelley»s store fortjeneste er uansett at den er en velspilt grøsser som tar opp i seg noe så sofistikert – til denne sjangeren å være – som klassespørsmål.
Om den ikke får deg til å skvette i stolen, og ikke kan kalles hundre prosent forløst, så etablerer den en dypt guffen stemning – mørk, kald, klaustrofobisk – fra første velfotograferte bilde.
MORTEN STÅLE NILSEN