Album: Metal
Metallica:
«Hardwired... To Self-Destruct»
(Blackened/Universal)
(I salg fredag)
Hele åtte år har gått siden forrige Metallica-plate og store deler av fansen hadde nesten gitt opp håpet om denne lenge bebudede oppfølgeren til «Death Magnetic» etter diverse utsettelser og trøblete hendelser, men nå er den altså her.
Til og med i dobbelt utgave og med et helhetsinntrykk som både er frustrerende og frapperende, heldigvis mest det siste.
En hovedforskjell fra foregående forsøk er at «Hardwired...» virker mer stringent og redigert, til tross for at den altså er en dobbeltplate. Det er selve oppbyggingen av låtene som virker mer gjennomarbeidet.
25 år siden Metallicas mesterverk: Hvor bra er egentlig «The Black Album»?
Nok en gang synes Metallica å ha lett etter en naturlig balanse mellom sin egen thrash-bakgrunn og kommersielle superstjernestatus rundt «The Black Album» som for øvrig feirer 25-årsjubileum i år.
Og lykkes i hovedsak bedre enn før.
Kanskje er det fordi Metallica i 2016 lener seg sterkt mot det varme og ikke fullt så komprimerte, men heller tjukke lydbildet fra sistnevnte album? Platens tredje spor - og det aller beste, «Now That We Are Dead», har iallfall et sugende «Enter Sandman»-riff som kunne ha gå rett inn på det svarte albumet.
Dette er gode nyheter for alle som elsker det «mykere» Metallica, men thrash-fansen får sannelig sitt de også, faktisk allerede i åpningslåtene, de iltre sinnataggene «Hardwired» og «Atlas, Rise!». Hele ballet avsluttes like frenetisk i «Spit Out The Bone» som nærmest fremstår som en hyllest til Motörhead der Robert Trujillos bassing går Lemmy i næringen.
Les også: Lars Ulrich vurderer Danmark-retur om Trump vinner
Skeptikere vil kanskje påpeke det patetiske ved at noenogfemti år gamle mangemillionærer febrilsk forsøker å låte som de gjorde for 35 år siden. Til dem vil jeg heller si; glem nå bitterheten og oppdag at det faktisk kan funke! At det fremdeles kan låte bra!
For her duver og gynger det blytungt gjennom store deler av platen, selv den seige stoner-ripoff'en «Dream No More» vokser seg svær mot slutten.
Samtidig synger James Hetfield her med et skarpere sting enn han har gjort på en stund, de Thin Lizzy-aktige tvillinggitarene setter sitt preg på flere av låtene og Lars Ulrich er ikke like dominant bak trommesettet som han har insistert på å være flere ganger tidligere.
Tematisk har det imidlertid ikke skjedd mye i Metallica-universet - menneskets generelle natur er forkastelig og det meste går til helvete uansett.
Men uavhengig av dette påstår jeg herved at Metallica er friskmeldt og så absolutt verdt å lytte til igjen.
STEIN ØSTBØ
NB! Den ferske videoen til Metallicas «ManUNkind» fra denne platen er en ren live-hyllest til våre egne metalpionerer i Mayhem. Videoen er regissert av legendariske Jonas Åkerlund som for tiden lager «Lords Of Chaos» - historien om Mayhem. I videoen spilles Mayhem-medlemmene av skuespillerne fra denne filmen.
Se den HER!