DRAMA/KOMEDIE
«Florence Foster Jenkins»
USA. Tillatt for alle. Regi: Stephen Frears.
Med: Meryl Streep, Hugh Grant, Simon Helberg.
Florence Foster Jenkins (Streep) var sin tids svar på vår egen avdøde Olga Marie Mikalsen. En «operasangerinne» som overhodet ikke kunne synge, men som insisterte – ja, ble oppfordret – til å gjøre det likevel.
Hvordan? Hun hadde penger.
Hun var i kraft av sin arv en mesen for og velgjører i musikkmiljøet på Manhattan på 1920-, 30- og 40-tallet, og kunne langt på vei kjøpe seg den støtten hun trengte. De som kom på konsertene hennes var enten venner, døve gamle damer, betalte publikummere og/eller korrupte anmeldere.
Foster Jenkins låt ikke som en sangfugl. Mer som en klukkende høne, hjelpeløst fortapt i skalaene. Hun var kjent for sine over-toppen scenegevanter. En fullbefaren kultartist, med andre ord, og en tidlig eksponent for «outsider art». Om man velger å se det slik.
«Gaven» tok henne helt til ærverdige Carnegie Hall, der den da 76 år gamle damen holdt konsert 25. oktober 1944. Både Cole Porter og skuespilleren Tallulah Bankhead satt i salen. Vi får anta at de lo.
Mannen hennes, den mislykkede skuespillerbriten St. ClairBayfield (Grant), skjermet henne fra virkelighetens verden etter beste evne (i dette kan hun dessuten ha blitt «hjulpet» av at hun hadde syfilis i 50 år), samtidig som han selv levde et parallelliv. Hver kveld etter at han hadde kysset Foster Jenkins god natt, dro han ut for å tilbringe det egentlige livet sitt med en ung, hip bohemkvinne, i en leilighet som Foster Jenkins betalte for.
OPERASANGERINNEN OG HENNES «ENABLER»: Meryl Streep og Hugh Grant i «Florence Foster Jenkins». FOTO: SF NORGE.
Stephen Frears film om denne underlige karrieren er ikke all verdens interessert i de moralsk svært problematiske sidene ved historien. Hvordan hele Foster Jenkins’ liv var en gigantisk løgn, holdt gående av menneskene som burde ha tatt seg av henne.
Frears, som gradvis har blitt mer og mer en de lette vekters mann, ønsker i overveiende grad å lage farse og/eller lett sufflé av materialet, med en touch av retro-camp attåt.
Denne bleke ambisjonen blir problematisk ikke minst i den helseløst affekterte innsatsen fra Simon Helberg i rollen som pianisten hennes, Cosmé McMoon.
Men den blir gitt en verdighet den kanskje ikke fullt ut fortjener i kraft av Meryl Streeps innsats i tittelrollen.
Alle vet på dette tidspunktet at Streep er sin generasjons dyktigste skuespiller. Her er hun dyktig igjen, idet hun ikke bare klarer å gjøre Foster Jenkins til et sympatisk menneske, men også evner å formidle noe av den store kjærligheten «sangerinnen» åpenbart må ha hatt til kunsten hun ikke mestret.
Mimikken er superb, ikke minst når man kan se øynene hennes – ja, hele ansiktet – svømme, snart drukne, under sanginnsatsene. Det er noe genuint tragisk ved det. Heller ikke i sekvensene fra det daglige livet henfaller Streep til hverken billig sentimentalitet eller enda billigere komikk. I Streeps hender, mer enn Frears’, blir Foster Jenkins noe mer komplekst enn kun et objekt for vår medynk. Hun blir et menneske.
Et vanvittig eksentrisk, sannsynligvis sinnssykt menneske, det er så. Men et menneske okke som.
MORTEN STÅLE NILSEN