DRAMA
«Den allvarsamma leken»
Sverige. Fra 6 år. Regi: Pernilla August.
Med: Sverrir Gundnason, Karin Franz Körlof, Michael Nyqvist, Sven Nordin.
Arvid (Gudnason) og Lydia (Franz Körlof) møtes i den stockholmske skjærgården i 1901. De er umiddelbart attrahert til hverandre, men det blir ikke de to. Fattiggutten Arvid, ukledelig beskjeden, føler at han ikke har noe å tilby henne.
Årene går. Lydias kunstnerfar dør, Arvid blir forfremmet fra korrekturleser til teateranmelder i avisen han jobber i. Han gifter seg med Dagmar (Liv Mjönes): Hel ved fra ende til annen. Lydia trenger penger, og inngår et kjærlighetsløst ekteskap med den velbeslåtte Roslin (Nordin). De får en datter.
«Man får ikke den man velger», puster Arvids kloke redaktør Markel (Nyqvist) resignert på et tidspunkt. Men selvsagt må de to ulykkelig forelskede møtes igjen en god del år senere (det snodige er at de ser akkurat like unge ut!). Det går som det må gå, og det får dramatiske konsekvenser.
Hjalmar Södergrens tragiske romanromanse fra 1912 er blitt filmatisert før (i Sverige i 1945 og av Anja Breien i 1977), og er en slags svensk ekvivalent til Knut Hamsuns «Victoria» (1898). Det handler om ung kjærlighet kontra gamle penger, lidenskap i revolusjonens tid, et poeng som hamres inn av bolsjevikene i runde briller som marsjerer i gatene.
August har valgt å filme i 4:3, altså gammeldags «letterbox»-format á la forne tiders TV. Det er mystisk, all den tid det ikke er noe med fortellingen, eller det visuelle, som kan sies å vinne på det.
Men verre er det at kjemien mellom de to pene unge elskende kun er «sådär». Joda, vi skjønner at begjær og lidenskap så annerledes ut i 1910-tallet: Den måtte stagges, skjules, helst stoppes. Men vi må kunne tro på at kjærligheten var like dyp. Dette er tamt, selv til dydig kostymedrama å være.
Filmen lyser opp når Nyqvist og Mjönes er på lerretet, og det er stas å se Stockholm i 1910-tallsskrud – vel vitende om at eksteriørene er filmet i Budapest i 2015.
Men den føles lang(som): Et kvarter av spilletiden består tilsynelatende av megetsigende blikk. Blikk på hverandre, blikk ut av vinduet, blikk som skal kommunisere sjelfullhet, og som gjør det, men som i sum blir for mange.
Det er et vakkert melodrama, og det er ikke bortkastet tid å se det. Men vesentlig kan denne filmen ikke sies å være.
MORTEN STÅLE NILSEN