Knut Anders flytter Coldplays glansnummer inn i kirka og briljerer med falsetten, selv om åpningen er noe forsiktig og nølende. Men plutselig agerer han Bono mer enn Chris Martin og forsøker å servere sine fans alle følelsesfasetter på en gang. Det er i hovedsak vellykket og helt klart personlig innlevd, men den klamme følelsen av å smelte sammen Coldplay og U2 forsvinner aldri. Imidlertid er det en større fare for at Knut Anders selv forsvinner, der han gjennom en hel sesong med Stjernekamp har overrasket med kløktige krumspring. I kveld ble det i overkant tydelig at Knut Anders vet hva en safe er…