Paul Simon
Oslo Spektrum
Publikum: Ca. 7000 (fullt)
Aktuelt album: «Stranger To Stranger»
Som demonstrert da han gjestet «Skavlan» tidligere i høst: Paul Simon er ikke en fargerik, kinetisk ball av medfødt, naturlig charme.
Han har det forurettede ansiktsuttrykket vi kjenner fra dem som har solgt smør uten å få betaling, og en selvbevissthet som lett kan tolkes som selvtilfredshet. Å te seg som et «normalt menneske», koster ham en del. En gang i tiden skrev han ikke bare én, men to sanger hvori han spurte seg selv om han muligens var skyldig i å «Think Too Much». No shit, Sherlock.
Det er opp til musikken og stemmen – fremdeles like fleksibel, lys og uskyldsren – å formidle skjønnheten som bor i ham. Etter en kort instrumentalintro kommer han på scenen, bukker to ganger og går i gang med arbeidet i form av «The Boy In The Bubble».
En sang – som så mange av de Simon har skrevet siden, si 1983 – som befinner seg i et ubekvemt spenn mellom teknologien, som gjør ham nervøs, og naturen, som også gjør ham nervøs. Han fraserer uventet løst og ledig.
Et umiskjennelig trommeriff annonserer «50 Ways To Leave Your Lover». Den etterfølges av «Dazzling Blue», hvorpå vi får det kostelige synet av Simon som danser en liten zydeco-jig til «That Was Your Mother». (Han er mer naturlig når han beveger beina sine, enn armene, faktisk.)
Nok et Simon-spesiale: Skeptisk tekst, jublende søt melodi. Det ni mann sterke bandet låter formidabelt. Lyden er flott og detaljert. Men skru opp litt ’a. Vi er gamle og tunghørte uansett.
Han synger «Re-Write», med sitt fabelaktige siste vers, og fortsetter med «Slip Slidin’ Away». Sistnevnte mister en del eleganse i sitt nye, mer rigide og bluesy rytmearrangement.
Gitarsoloen i «Mother & Child Reunion» er av utsøkt kaliber – den kunne med den største selvfølge ha vært inkorporert i den opprinnelige studioinnspillingen. «Me And Julio Down By The Schoolyard» fra det samme året – 1972 – er som alltid en pille av typen «humør». Lyden er fortsatt lav, dog. Selv det perkussive «breaket» låter i overkant mjukt.
Nå vet vi det: Simon har prøvd ayahuasca, new age-dopet som for tiden går sin seiersgang på Manhattan og i Silicon Valley. Et slags LSD 2.0, «helt naturlig», som enten får en til å kaste brutalt opp i timevis – eller skrive «Spirit Voices». Rytmen vugger, «highlife»-elgitaren bukter seg smidig som en slange i gresset.
«The Obvious Child» blir ikke trommete nok, kanskje. Men nye «Stranger To Stranger» er stemningsmettet flott. Så tar han en tur inn i den mer naive nostalgien med «Homeward Bound», akkompagnert av et redusert ensemble.
«El Condor Pasa» blir kjapt avspist til fordel for «Duncan». Like greit det. En didgeridoo hentes frem for «The Werewolf».
Koke gjør det først i en formidabel utgave av den meget komplekse «The Cool Cool River» (fryktelig bra), samt to kutt fra «Graceland» (1986): «Diamonds On The Soles Of Her Shoes» og «You Can Call Me Al». Simon danser som en bistandsarbeider som har fått et par for mye etter en lang arbeidsdag i solen.
Hvordan er saksofonsoloen i «Still Crazy After All These Years»? Den er plettfri, selvsagt. Deretter: «Wristband» og «Late In The Evening», med sitt feiende blåserarrangement, før artisten overrasker med «One Man’s Ceiling Is Another Man’s Floor».
Dernest «The Boxer», komplett med en sånn norsk klappe-i-takt anstrengelse som langsomt mister kraft og svinner hen idet ingen klarer å henge med i takten. Han tar «Sounds Of Silence» helt alene, med en klangfull akustisk gitar.
Alle tror det er slutt. Men han synger «Bridge Over Troubled Water» også, på en måte som hans gamle kumpan Art Garfunkel neppe vil være i stand til i 2016. Arrangementet har mer til felles med de gospelinspirerte versjonene til Aretha Franklin og Elvis Presley enn Simon & Garfunkels mer prektige egne.
Om jeg skal være helt ærlig – det skal man helst – har jeg sett Simon mer ildfull i det samme lokalet før, og det ganske nylig. En god stund var det «bare» praktfullt sedat; det tok tid før det ble varmt.
Men med den sangkatalogen, så godt fremført, ville det vært smålig – ja, faktisk nokså ufyselig – å klage for mye.
MORTEN STÅLE NILSEN