Dette hadde vel ingen hørt, om ikke Björn Afezelius hadde hamstret bensinstasjonkassetter på danmarksferie på åttitallet. Nicoline sin dansebandversjon er mer synkopert og følende, men på alle måter vel så inderlig. Seigt er det i alle fall, slik slowdansen den helt åpenbart byr opp til også er. Trivelig og støtt, og liiitt kjedelig. Men så koselig har det aldri vært å gå i tusen knas.