Hva er vel mer lørdagskveld enn å starte med åpningslåten fra Ole Ivars-albumet som nettopp heter «Lørdagskveld»? Tja. Uansett. Nærpop-melankolien om fordums tid er mild og akkurat passe overtydelig, slik slikt skal være. Håvard er blid og gitarspillende, men synger som om han har smakt på lerka til Kalle. Grumsete og halvskjærende - ikke dansebandklokkeklart. Dette høres mer ut som avslutningen på en lørdagskveld enn begynnelsen på en.