Plateanmeldelse: Knut Anders Sørum – «Audiens 1:1»

Knut Anders Sørum

Det er ikke så lett å si «jeg elsker deg» på totning.

Totningen som har kjempet seg fram til pallplass i årets «Stjernekamp» gjør et godt forsøk. Allerede i første låt lover han å «fortælja sænninga på mitt eget språk. Uten floskler, uten tull og uten vås».

Det klarer han.

Å bruke eget språk, altså.

Som når han utviser usikkerhet på tradisjonstungt Prøysen-nivå i tekstlinjer som «så drog je rætt ut att på by’n og fænt et kjøkkenglas mæ mot», «Kæn je stjæla et blikk? Je spør fyst» og ikke minst «Veit at vi vil finne fram i mårrå».

Nøkternt og stort på samme tid.

Tull og vås klarer han dog ikke å kvitte seg med. Om enn i litt andre former enn de språklige.

Fikk du med deg terningkastene sist lørdag? «Karaokegospel av høy kvalitet»

Disse forsiktige underfundighetene og unnskyldende tilbaketrukkenhetene kles i et overspilt rytmisk soulkaos.

I motsetning til forrige album, Memphis-myke «Ting Flyt», er «Audiens 1:1» nærmest mørkt og hardmekanisk. Der orgel og blåsere har måttet vike for synther og luskende lyder.

Musikken ender dermed slik mange slike «utenlandsk sjanger på norsk»-forsøk dessverre gjør: Som overspilte dyktighetsmarkører.

(anmeldelsen fortsetter under videoen)

I dette tilfellet medfører det at det skjøre i teksten ikke slipper til.

«Je visste du fænns» er for eksempel en helt streit popfunklåt, men blir gjort som noe Jarle Bernhoft allerede har prøvd seg på for mange ganger.

«Er du sikker» høres ut som en enda seigere versjon av nasjonens seigeste band, D’Sound (muligens ikke så rart, siden bassisten Johnny Sjo bidrar på albumet).

Sørum synger kraftig, intenst og litt i overkant teatralsk, slik de som har TV har lært å elske. Men han har tatt for mye Jahn Teigen flere steder.

Tekstlig er det like ærlig og nedpå som kønn og pottit. Musikalsk er det for mye industriell tacopizza. Man burde heller akseptert at det ikke er noe som helst galt med økologisk norsk sikringskost.

BESTE LÅT: «Je gikk lei»