ANIMASJON
«Trolls»
USA. Tillatt for alle. Regi: Mike Mitchell og Walt Dohrn.
NORSKE STEMMER: Marion Ravn, Atle Pettersen m.fl.
Trollene er de lykkeligste vesenene i universet. De er utelukkende opptatt av tre fine ting: Å synge, å danse og å kose hverandre.
De er, som du skjønner, helt nuuudelige. Så søte at de driter muffins.
Bergenserne er på sin side de mest miserable kreaturene det er mulig å forestille seg. De bor under en regnsky, og det eneste som kan få dem til å smake på lykke, er å spise troll.
(«Bergenserne» er ikke et fornærmende fiffig navn de norske oversetterne har kommet opp med til disse livstrette sutrepavene. De heter faktisk «bergens» i den engelskspråklige originalversjonen av filmen, som igjen er basert på den danske dukkemakeren Thomas Dams leketøystroll fra 1960-tallet. På norsk passer dette så jublende presist at det er verdt billettprisen alene).
Trollene unnslapp de fæle bergensernes (åh, som jeg nyter å skrive det igjen!) landsby for 20 år siden, reddet i trygghet av trollkongen. Men de er så glade, og de fester så høylytt, at en dag blir de oppdaget. En håndfull av dem blir kidnappet, og brakt til bergensernes konge. Han er sulten.
De må reddes! Trollprinsessen Poppy gir seg umiddelbart i kast med oppgaven. Det eneste trollet som ikke er lykkelig, er Kvist; en gråmelert, paranoid angstbiter som bruker sarkasme og bor i en hule som praktisk talt er én stor hengelås. Han blir, etter overtalelser, med han også.
«Trolls» må være den mest dypt psykedeliske animasjonsfilmen på denne siden av «Yellow Submarine» (1968). Det er en barnefilm, ja visst, med et budskap om at lykken bor i hver og en av oss, og at det er best å finne den uten hjelp av Prozac.
POPPYSANGER: Marion Ravn har stemmen til Prinsesse Poppy i versjonen med norsk tale. FOTO: ISABEL WATSON/SF NORGE.
Men ingen skal fortelle meg at filmskaperne ikke har hatt et halvt øye på det ecstasygomlende EDM-publikumet også.
«Trolls» er, med sine glowsticksterke DayGlo-farger og sine syrete eventyrfigurer, den mest ublu «trippy» amerikanske helaftens tegnefilmen siden «Alice i eventyrland» fra 1951 (selv om den er mer opptatt av å referere «Askepott» fra året før).
Manuset er i simpleste laget. Filmen taper tempo etter de første 45 minuttene, og har en underlig lettvint slutt.
Men barn kommer til å elske den. For litt eldre barn kommer den til å bli en kultfilm av de sjeldne.
MORTEN STÅLE NILSEN