Drama/komedie. «Swiss Army Man». USA. 12 år. Regi: Daniel Scheinert & Dan Kwan. Med: Paul Dano, Daniel Radcliffe og Mary Elisabeth Winstead
Da «Swiss Army Man» ble vist på Sundance tidligere i år, skal store deler av publikummet ha forlatt visningen i avsky. Grunnen skal ha vært filmens løse omgang med promp og ereksjoner.
Heldigvis har Daniel Radcliffes mest livløse rolle langt mer å by på enn kroppslige tabuer.
Filmen åpner på en øde øy. En skjeggete mann har gitt opp håpet. Nei, det er ikke Tom Hanks som er strandet på en øde øy igjen, det er Hank Thompson (Paul Dano) og han er sekunder fra å ta sitt liv.
Men til unnsetning kommer Manny (Daniel Radcliffe) og redder dagen. Manny er ikke en volleyball, men et dresskledd lik som flyter og fjerter i vannkanten. Og det er ikke mangel på hva den blodfattige, men gassrike kroppen kan brukes til: framkomstmiddel, vannkran, barberhøvel, automatvåpen - men viktigst av alt - reisefølge, samtalepartner og sjelevenn.
Hank og Manny legger ut på et absurd eventyr sammen, syngende på musikken fra Jurassic Park, mens de prøver å finne veien til sivilisasjon. De tar seg også god tid til å diskutere de virkelig store spørsmålene om livet, døden og onani.
Det kan oppstå mye rot når to musikkvideoregissører som heter Daniel & Dan skal skal instruere Dano og Daniel, og det gjør den. Filmen mister fokus flere ganger, men den tidvis bablete historiefortellingen berges av hovedkarakterenes knallsterke kjemi.
«Swiss Army Man» kunne lett ha endt opp som prompeversjonen av «Castaway» og «Weekend At Bernie’s», men er i stedet et originalt blikk på overlevelse og psykose, og ender rett og slett som en varm nekrofil «bromance».
Den er hysterisk, helt «over the top» og bombarderingen av infantil kroppslig humor er nok til å sette ut selv de mest slimete av oss. Man sitter til slutt fast i forvirringen om man ler med eller av filmen. Men det viktigste er at man ler.
Og gode latterkuler er ingenting uten et følelsesmessig fundament. Både magen og hjertet vrenger seg sammen til slutt.
Hvem skulle tro at Daniel Radcliffes mest minneverdige rolle post-Potter skulle være som et lik i en rørende prompebonanza? Vel, sånn ble det.
SANDEEP SINGH