Som Jonas, så Håvard. De er rockere, punktum. De danser jo slik! Eller ikke i det hele tatt. Men i Håvards tilfelle glemmer vi det fort når han bretter ut et par stemmebånd med forbløffende likhet til opphavsmannen, David Bowie. Maskulint dyp og rik som en vellagret sherry. Denne versjonen har knapt noe å gjøre med disco, men avslører nok en gang Håvards elastiske stemmetilnærming til de fleste musikksjangre. Og det er jo i bunn og grunn hva mye av Stjernekamp handler om.