Dette er låten som Elvis (ja, Presley) gjorde så voldsom at den imploderte i sin egen patos hver eneste kveld i Las Vegas. Der er selvsagt ikke Bakke, men hans Dixieland ganske så langt borte og lovende nært på samme tid. «Glory, glory, halleluja»-kodaet gjøres overraskende mer nedpå og rolig enn man forventer. Når man tenker seg om er det egentlig en ganske smart løsning. Stemme og låt treffer, og Bakke løfter seg ekstremt opp på den lange tonen på slutten. Men her sto muligens Elvis-ærefrykten sterkere enn ærefrykten for Herren.