LÅT : BLUES
Rolling Stones
«Just Your Fool»
(Polydor/Universal)
Sentimentale Stones-fans vil sikkert like å tro at det er Keith Richards som har fått viljen sin når Rolling Stones 2. desember slipper «Blue & Lonesome», forhåndslansert som et rent bluesalbum. Mon det.
Ja, så langt «tilbake til røttene» skal det vandres at albumet ifølge presseskrivet endog er innspilt «et steinkast» unna Richmond i London, der Rolling Stones trådte sine barnesko, den gang under bluesfanatikeren Brian Jones’ (1942-1969) puristiske ledelse.
Mye er skjedd siden den gang. Blant annet det at Rolling Stones tok det de fant i bluesmusikken og én gang for alle definerte det vi tenker på som «rock». Som er basert på blues, men likevel er noe annet.
Er de fremdeles i stand til å få noe ut av grunnmaterialet de bygde karrieren på?
«Just Your Fool», en tunglabbet versjon av Buddy Johnsons komposisjon, åpenbart basert på Little Walters Chicago-blueshitutgave fra 1960, antyder: Njaaaa.
Låten fremføres greit, det skulle bare mangle, men seigere og mer sidrumpet enn munnspilleren Walters’ ganske lette, elegant svingende versjon.
Kompet føles rigid, nesten som var det snakk om en marsj; rytmegitarene sager tungt – for tungt – på toppen av Charlie Watts’ funksjonelle trommespill.
Det er alltid en glede å høre Mick Jagger spille munnspill. Den vordende småbarnsfaren synger dessuten utmerket.
Jagger er kort sagt mer av en «ekte» bluesmann enn man kanskje skulle tro. (Ikke alle vet at han spilte inn, men forkastet en rekke innspillinger med bluesbandet The Red Devils tidlig på 1990-tallet, muligens i frykt for å ydmyke Richards på det de fleste tror er gitaristens, snarere enn vokalistens, hjemmebane).
2 minutter og 16 sekunder er på ingen måte tilstrekkelig for å danne seg et bilde av hvordan albumet vil arte seg. Som kort-kort forsmak er «Just Your Fool» OK, småartig, men ikke mer.
MORTEN STÅLE NILSEN