Oi, dette er både lurt og skummelt på samme tid. Verdis canzone er alle tenorers oppvisningsnummer (og muligens det klassiske stykket flest finner fram i sin indre gondolfører.) Skybakmoen trekker mot en hittil ikke utprøvd rockeversjon med mye magefølelse. Han lurer seg dessuten bort fra de vanskelige toppene på finurlig vis. Småsurt i det lengste partiene, og litt hest (som i hes, ikke som traveren) på de lave. Dessuten var vel ikke avslutningen all verdens. Artig – men mer komedie enn opera.