Denne gangen handler det om å bli utsatt for drapsforsøk og voldtekt.
Hva skjer når offerets grufulle opplevelse blir en del av den offentlige samtalen?
Édouard Louis viser på en kløktig måte hvordan hans egen historie om drapsforsøk og voldtekt blir oppfattet og fortalt videre av andre: Enten det er i politiavhør, og politibetjentene er mest opptatt av at gjerningsmannen er av algerisk opprinnelse, eller at det er bestevennene, som naturligvis ønsker å trøste, eller at det er hans søster, Clara, som farger historien med sin egen bakgrunn og ikke minst kjennskap til broren.
LES: Sjelden stor leseropplevelse – Tom Malmquists «I hvert øyeblikk er vi fortsatt i live»
BOK
Édouard Louis «Voldens historie »
Sterk oppfølger til «Farvel til Eddy Bellegueule»
Roman 192 sider
Kr. 329,-Aschehoug
Oversatt av Egil Halmøy
Det hele starter sent julaften 2012.
Édouard Louis er på vei hjem fra sine to bestevenner når han treffer på en ukjent mann på Place de la République i Paris. De kommer i prat, og mannen (Reda) forteller om oppveksten sin, om faren som flyktet til Frankrike. I den lille leiligheten til Édouard har de sex og alt virker tilsynelatende harmonisk.
Men så skjer det noe. Reda truer Édouard med en pistol og forsøker å kvele ham, men mislykkes. I stedet ender det i en voldtekt.
En stund senere, hjemme hos sin søster, står Édouard gjemt bak en dør og hører Clara gjenfortelle historien til sin mann. Og dette grepet er med på å løfte hele «Voldens historie». Vi får høre både Édouards og søsterens versjon, og vi får lese Édouards rettelser og kommentarer når søsteren gjenforteller feil. Slik drives denne historien fremover.
Ved å la søsteren få så mye plass, skaper Édouard også mer avstand til historien sin. Han får anledning til å reflektere og bearbeide hva som skjedde. Å skrive om noe så rystende så tett opptil hendelsesøyeblikket, må være fryktelig vanskelig. Men med dette grepet får han den nødvendige avstanden til å gjøre det om til kunst.
Om forfatteren:
Édouard Louis (f.1992) ble født med navnet Eddy Bellegueule, men skiftet navn da han ble 20 år. Han debuterte med den selvbiografiske romanen «Farvel til Eddy Bellegueule» i 2014. Boken kom på norsk i 2015 og er blitt oversatt til over 20 språk. I Norge er Louis også kjent for debatten med Kjartan Fløgstad om arbeiderklassen: I essaysamlingen «Etter i saumane» mente Fløgstad at Louis beskrev arbeiderklassen for ensporet og negativt i debutboken sin. Louis repliserte: «Jeg vil gladelig utfordre disse gammeldagse og konservative synspunktene» i Morgenbladet.
For det hele er elegant gjort. Édouard har et godt språk, manende, gjentagende, full av digresjoner. Han gir leseren små drypp av historien, og vi drives videre for å finne ut hva som egentlig skjedde, hvorfor Reda plutselig plukket frem pistolen.
«Voldens historie» er oppfølgeren til «Farvel til Eddy Bellegueule», som kom på norsk i fjor. I begge bøkene skriver Louis om seg selv. I «Voldens historie» utvider han noe av universet fra førsteboken: vi får vite litt mer fra hans rystende oppvekst som homofil på landsbygda i Nord-Frankrike, som førte til at han måtte ta et oppgjør og flykte fra familien og skifte navn.
Fått med deg VGs siste bokanmeldelser? Sjekk her!
«Voldens historie» er en sterk historie som viser hvordan et offer kan oppleve tiden etter et overgrep. Han må skrubbe seg selv og hele leiligheten fri for Reda, han føler han ser gjerningsmannen overalt, han gjenforteller overgrepet så mange ganger at det til slutt går i surr for ham: «Jeg kjente ikke lenger igjen mine egne minner når jeg fortalte om dem», skriver Louis, som ofte har slående språklige bilder, som når han beskriver hvordan han må kaste opp på grunn av tablettene han tar for hivforebyggende behandling: «Magen var jo tom, den trakk seg sammen, skjøt brystet frem, vred seg, som et vått klesplagg man mishandler for å presse ut de siste vanndråpene».
Jeg synes «Voldens historie» faktisk er bedre enn debutboken. Blant annet på grunn av det avanserte fortellergrepet. At Louis bare er 24 år og har skrevet to så sterke og rystende romaner på så kort tid, er nesten ikke til å tro.
BRYNJULF JUNG TJØNN