Bokanmeldelse: Anne Ch. Østby: «Biter av lykke»

Det starter med et brev med en invitasjon til barndomsvenninnene som får et nesten utrolig utfall – at venninnene i Norge slipper det de har i hendene og flytter med enveisbillett til Fiji.

Men når de endelig har kommet seg til stillehavsøya langt der borte, klarer Anne Ch. Østby å gestalte en nesten troverdig historie rundt Kat og venninnene fra lille Reitvika i Norge.

Kat var den som brøt ut, reiste vekk, ble en globetrotter, etablerte seg på Korotoka på Fiji med sin mann som nå er død. Det er som enke hun skriver til fire barndomsvenninner som alle er rundt 66 år.

Sina, alenemor med Armand, som har slitt hele livet med dårlig råd. Ingrid som er alene og har brorens barnebarn som sine nærmeste. Ingrid bærer med seg et alter ego, en indre hemmelig lillesøster, som alltid har ønsket å bryte ut. Men det er først på Fiji at Ingrid slipper seg løs. Maya har vært i skolen i alle år, men har nå begynnende Alzheimer, og datteren følger henne skeptisk til Fiji. Lisbeth reiste fra sin fabrikkdirektør og datteren og sønnen og barnebarna, som hun har liten kontakt med.

Romanen drives fram med små kapitler om hver av disse kvinnene, der livet på Fiji og relasjonene dem imellom fortelles fra de ulike kvinnenes ståsteder. Mellom de norske kvinnene kommer perspektivet fra den lokale kvinnen Ateca, som er superhusholderske, ordner og fikser, et varmt menneske – som har sine problemer med sin sønn.

Anne Ch. Østby kan mye om kulturen på stillehavsøya, maten, skikken, viser hvordan de norske kvinnene tramper av sted, men lærer etter hvert. Et stort felles prosjekt er å produsere sjokolade, her har kvinnene ulike ferdigheter og bidrar på ulike vis.

Romanen har noen vakre scener, især rundt omsorgen for den stadig dårligere Maya – der lokalbefolkningen raskere enn de norske kvinnene sanser at Maya trenger hjelp, især den lille jenta Maraia knytter seg til Maya. Men flere av kvinnene kommer ikke under huden på leseren.

Østby har nok en ambisjon om å løfte fram kulturforskjellene mellom stillehavsbeboerne – som er gjestfrie, vil dele – og de mer individualistiske og selvopptatte nordboere. Romanen har intet dypt plott, men ettersom tiden går, tør kvinnene opp, det blir noen mindre konflikter, og ikke minst – det dukker hemmeligheter opp.

Og livet går sin gang.

Soundcloud: Anne B. Ragde om den fjerde Berlinerpoplene-boken