Bokanmeldelse: Fiona Barton: «Enken»

Historien er kanskje ikke veldig original, men den er godt fortalt og byr på et par friske overraskelser.

Bokens hovedperson er Jean Taylor, enken til avdøde Glen Taylor. Han ble tiltalt for å ha bortført (og trolig drept) en liten pike, men ble frifunnet av retten. Idet boken åpner, er han nylig blitt kjørt ned og drept av en buss.

Trass i frifinnelsen er publikum, politi og presse overbevist om at han er skyldig. Både politiet og mediene prøver stadig å felle ham.

Romanen nøster opp mysteriet fra to vinkler. Den ene er den kriminaltekniske etterforskning, den andre (og beste) er det psykologiske spillet mellom ekteparet Jean og Glen – og deretter Jean og journalistene.

Var Glen skyldig? Beskyttet Jean en barnemorder? Eller sto en helt annen bak kidnappingen og drapet?

Fortellingen drives frem av flere stemmer. Hovedpersonen er enken Jean, som forteller sin historie i jeg-form. Hun er en troskyldig, velmenende frisør – eller skjuler hun sin egentlige personlighet? Også fortellerperspektivene til politietterforskeren Bob Sparkes og journalisten Kate Waters er viktige.

Om forfatteren:

Noe asymmetrisk dukker også fortellerperspektivene til toåringens mor og den mistenkte Glen Taylor opp mot slutten – nødvendige instanser for å løse de fortellertekniske hjørnene forfatteren har malt seg inn i – men la gå.

Boken har såpass mange vekslende tidsnivåer at leseren gjør klokt i å følge oppmerksomt med på datoene som innleder hvert kapittel. I nåtiden fortelles historien fra 9. juni til 3. juli 2010, mens fortiden opprulles fra 2. oktober 2006 og frem til 2010.

Jeg stusset over et par logiske svakheter. Politiet valgte å gå til sak på et så syltynt grunnlag at Glen så å si var nødt til å bli frifunnet. Underlig. Og at en storavis – trass i frifinnelsen – kjører på med kampanjejournalistikk der de ukritisk fastslår at Glen Taylor er skyldig i kidnapping og drap, høres lite sannsynlig ut.

Innvendingene er heldigvis ikke vesentlige for leseopplevelsen. «Enken» er en intens bok som vil gripe tak i enhver krimleser. Fiona Barton har en god penn – finfint oversatt av Carina Westberg – og en effektiv, typisk «journalistisk» skrivestil.

«Enken» er en spenningsroman som vagt kan minne om tonen i bestselgere som «Flink pike» og «Piken på toget» – altså bøker som kjennetegnes av en upålitelig forteller – men jeg synes nok ikke den er fullt på høyde med disse foreleggene.

Likevel er det en god krim. Og den er så spennende og velfortalt at jeg ikke nøler med å anbefale den til deg som trenger noe gysende i strandbagen nå i sommerferien.