Bokanmeldelse: Roslund og Hellström: «Tre minutter»

Rømling, infiltratør og torpedo i en og samme skikkelse. Møt Piet Hoffmann, alias El Sueco.

Han er på rømmen både fra polsk mafia og fra en livstidsdom i hjemlandet Sverige. Nå har han tatt tjeneste hos en colombiansk narkobande, samtidig som han er undercover for amerikanske myndigheter på jakt etter bakmennene til kokaintrafikken til USA.

En av de ivrigste amerikanerne i denne jakten er selveste speakeren i representantenes hus, USAs tredje mektigste mann, som også har en privat agenda etter at datteren hans døde av en overdose. 

Speaker Crouse er faktisk så dypt involvert i dette arbeidet at han en dag går lenger enn smart er, og blir tatt til fange av en geriljagruppe i den colombianske regnskogen. Slik starter en storstilt jakt fra amerikanernes side, samtidig som Piet Hoffmann må innse at han nå både er på amerikanernes «most wanted»-liste over narkoforbrytere og samtidig står i fare for å bli avslørt av sine «egne» i den colombianske underverdenen.

Ved hjelp av sine hemmelige forbindelser i Sverige og USA starter han en innviklet operasjon for å få seg selv og familien i trygghet tilbake til Sverige. Og hans beste kort for å redde seg og dem er nettopp speaker Crouse – i live. Samtidig må han forråde sin oppdragsgiver og nærmeste kollega, med kallenavnet El Mestizo.

I Sverige sitter den samvittighetsfulle politimannen Erik Wilson som føler et visst ansvar for Piet Hoffmann. Slik har det seg at han sender sin ukonvensjonelle underordnede Ewert Grens til Colombia med oppdrag å hjelpe informanten hjem.

Dette er altså utgangspunktet for denne nokså uttværede krimromanen av de hardkokte svenskene Roslund (Anders) og Hellström (Börge). Det er deres tredje roman på norsk, og man kan vel ikke akkurat si at det er stor litteratur Sverige her har begunstiget oss med.

Om forfatterne:

I tillegg til å være minst 200 sider for lang, lider «Tre minutter» av flere svakheter: Persontegningene er komplett funksjonelle, uten antydning til dybde eller egentlig utvikling. Språket er hardkokt på en litt affektert og pompøs måte. Bokens voldsskildringer, som det er mange av, er grafiske og detaljerte inntil det spekulative. I tillegg har forfatterne denne velkjente hangen til sentimentalitet, særlig i skildringene av kvinner og barn, som så mange av deres krimkolleger også eksellerer i.

Roslund og Hellström har åpenbart satt seg fore å fortelle oss noe viktig om svik kontra redelighet, personlig mot kontra politisk feighet. Men denne langtrukne historien legger ingen nye innsikter til noen ting som helst.

Einar Blomgren har gjort en hederlig jobb med å oversette boken til relativt friksjonsfritt norsk.