DRAMA
Norge. Regi: Erik Skjoldbjærg. 12 år.
Med: Trond Nilssen, Agnes Kittelsen, Henrik Rafaelsen, Per Frisch, Liv Bernhoft Osa.
Filmen er bygget på Gaute Heivolls Brage-vinnende roman «Før jeg brenner ned». Og dermed er rammen lagt: I 1978 ble bygda Finsland midt i indre Vest-Agder rammet av en bølge av påsatte branner. Vilkårlig og ikke så farlige skogbranner, først. Deretter gikk det ut over fraflyttede hus og tomme låver. Før det plutselig ble livsfarlig.
Hva skjedde og hvem sto bak?
Filmen forteller det omgående; vi vet hvem som tenner på. Men det lille samfunnet vet det ikke, naboene vet det ikke, den nærmeste familien vet det ikke. Så det filmen forsøker på – og lykkes med – er å lage et psykologisk portrett av en grenseløs ung mann og hans destruktive og livsfarlige utvikling.
Stoffet er besettende dyktig håndtert! Og det aller, aller meste hviler på den relative nykommer Trond Nilsen (25) (først sett i «Kongen av Bastøy» (2010)), som gjør en nesten ubeskrivelig nøyaktig og innlevd jobb med forholdsvis små handlingsflater å bevege seg på.
Dette er så langt unna en psykologisk forelesning om et sykt sinn man kan komme. I stede er det en ulmende og nyansert beskrevet glohaug av brutte forventninger, sosial mistilpasset, altfor få grenser, uhåndterlig seksualitet, spenningssøking, selvrettferdighet, drøm om være viktig og bety noe. Alt er antydet, aldri klisjebeskrevet. Troverdig vokser katastrofen frem.
Mistanken sniker seg vel inn, ikke minst hos pyromanens mor, sterkt formidlet av Liv Bernhoft Osa, og antagelig også hos faren – en Per Frisch i intens fornektelse.
Bildet kompletteres sikkert av viktige biroller, som Henrik Rafaelsen som lensmann og Agnes Kittelsen som nabokona Agnes. De bidrar akkurat nok til at en grundig og besnærende utvikling beveger seg tilstrekkelig fremover.
Man vil ikke tro på det utrolige. Det vil heller ikke lokalsamfunnet, som er formet av geografien og en historisk betinget nøkternhet både for å overleve og å fungere sammen. Dermed blir det også mye mer en film om stor og uforstående sorg overfor menneskelige krefter i ukjent, katastrofal utfoldelse, enn et rasende rop om hevn.
Regissør Erik Skjoldbjærg gjorde en ekstraordinær debut med «Insomnia» i 1997. Her er han tilbake på et meget høyt nivå, for øvrig i viktig samarbeid med manusforfatter Bjørn Olaf Johannessen, som kommer fra sorgmeditasjonen «Everything Will Be Fine» regissert av Wim Wenders, rollebesatt av kjente Hollywood-skuespillere.
«Johannesen-tråden» fra Wenders-filmen er følbar også i «Pyromanen». Men «Pyromanen» er en bedre film, fordi den så klart greier å lete frem en høyst sårbar nerve, som midt i dramaet makter å si noe helt relevant om det å være menneske. Også når det brenner.
JON SELÅS
«Pyromanen» har kinopremiere fredag.