EVENTYR/ACTION
«Gods of Egypt»
USA. 9 år. Regi: Alex Proyas.
Med: Nikolaj Coster-Waldau, Gerald Butler, Brenton Thwaites, Courtnay Eaton, Geoffrey Rush.
Den eneste grunn til at terningen faller ned på to og ikke en, er at sammenblandningen av en dæsj humor, pompøst alvor og forsøk på å redde verden er så heidunrende klisjefylt sammenskrudd at det i blant blir underholdende.
Dessuten må ikke dette et sekund forveksles med å være noe annet en et reinspikka eventyr, med en slags base i Egypts mytologi om guder og mennesker. Som sådan stjeler den rått fra filmer og fortellinger der gode og onde guder og demoner møtes til gigantiske slag.
Og man kan i det minste hygge seg i lag med barske menn med sandaler og sverd. To solide representanter for mannlig muskelmasse, den danske«Norgesvennen» Nikolaj Coster-Waldau og skotten Gerald Butler leverer ikke akkurat spill på Oscar-nivå, men de er gode til å være forbanna og til å slåss!
Kvinnene rundt dem er ikke overraskende utstyrt med trangt kjoletøy med dype utringninger. I scener som forsøksvis skal være småmuntre/småfrekke er det som om den opphøyde gudeverdenen faller ned fra paradiset til «Paradise Hotel»-nivå. Det er så teit at det faktisk er komisk.
Vår danske venn Coster-Waldau har utmerket seg i norske filmert som blant andre «Hodejegerne» og «Tusen ganger god natt», og er mer enn habil i «Game of Thrones», så dette er forhåpentligvis en parantes i hans ellers utmerkede karriere.
Hva handler så dette om? Den gamle farao, guden Osiris, skal overlate tronen til sin sønn, guden Horus (Coster-Waldau). Men i det kroningen skal skje, kommer Osiris' bror, mørkets gud Set (Butler). Han dreper O., tar ut øynene av Horus og overtar tronen. Deretter styrer han nådeløst, mens Horus er blind og sutrer i et gravkammer.
Men hva skulle gudene gjort uten de dødelige? To unge forelskede mennesker, en er tyv, den andre en tjener, viser kløkt og pågangsmot selv en gud kunne misunne. De er gode tjenere når Horus må finne veien tilbake til egen styrke og godhet får å knuse onkelens tyrrani.
Filmer om den gamle gudeverdenen, vår mytologiske arv eller nyere stjernekriger har alltid en plass på det store lerretet. I slike fortellinger ligger kimen til de store actionscener, menneskelig drama og den tidløse kampen mellom godt og ondt, rettferdighet og urett.
Alt må ikke være av «Ringenes herre» eller «Stars Wars»-kvalitet, men det en viss substans er en fordel. Det er det nokså lite av i dette eventyret som stort sett styres av mye digitalt mas.
BORGHILD MAALAND