Plateanmeldelse: Benny Borg – «Den største reisen»

«Den største reisen»

Benny Borg er en undervurdert skikkelse i norsk populærmusikk.

Faller mellom stoler, i spagat mellom pop og slager, lavt ansette sjangre (i alle fall den gang da), og den enda lavere ansette «underholdningsmusikken».

Men finnes det en bedre norskprodusert popsang enn «Balladen om Morgan Kane» (1972)? Hvilken skulle det være?

Og jeg skulle gjerne dybdeintervjuet mennesket som er så barskt at det ikke får noe i øyet av «Den store dagen» eller «En spennende dag for Josefine».

Soloalbumet hans fra 1974, «Mine låter på min måte», står seg bedre enn det meste av den relativt sett hippere norske popmusikken fra den samme epoken.

Når han nå slipper sitt første skikkelige album på over 20 år, fortjener han å bli lyttet til.

Albumet kommer mot en trist bakteppe. Borgs livsledsager, kona Liv Jacobsen, gikk brått bort i 2013, bare 66 år gammel.

Borgs tilbakeskuende, oppsummerende tekster er selvsagt preget av hendelsen. Uten omsvøp, som det heter – de er enkle, direkte, aldeles ujålete.

Borg har alltid hatt en hang til «carpe diem»-kitsch, og går ikke av veien for å synge om stjerneklare netter.

Men det er ektefølt kitsch, og det han lager er noe såpass sjeldent som musikk for godt voksne som hverken er flottenferiersk full av store ord, ei heller simpel, à la dansebandmusikk.

Det er dessuten en glede å konstatere at han har klart å bevare den store romantikeren i seg.

Musikken styrer også den fri av dilldall. Borg, som har turnert Norge med show om både Elvis og Johnny Cash, har åpenbart latt seg inspirere av sistnevntes «American Recordings»-serie.

Det er akustisk fundert musikk, med innslag av både folk og country, men melodisk sett basert i den særegne skandinaviske visetradisjonen.

«Anita Lindblom» binder det hele sammen. Borg hyller en svensk slagersangerinne over en «boom-chicka-boom»-beat tatt rett fra The Tenneessee Three.

Bandet er ungt – vel, ungt sammenlignet med vokalisten. Ringrever som Øystein Sunde, Steinar Ofsdal og Sigmund Groven bidrar for å understreke den norske musikkhistoriens kraftlinjer.

Men det er Bennys show dette her, og det skulle bare mangle. Han er, som Morgan Kane, blitt «ensom iblant menn». Men sorgen han gir uttrykk for er gripende optimistisk, trass i alt, og forunderlig liketil.

BESTE LÅT: «Den største reisen»