Slike kraftballader har ikke verden hørt siden Aerosmiths glansdager på 1990-tallet; svær, orkestrert, pompøs og insisterende. Mer retro her altså, men den snakker dessverre ikke helt til meg. Kanskje er det naglene på skinnjakka, kanskje er det de føleriske danseband-faktene (håndbevegelsene) til vokalisten – jeg vet ikke. Men jeg har et klart inntrykk av å ha hørt denne låten mange, mange ganger før. I Melodi Grand Prix-sammenheng er jeg redd for at «Anyway» mangler det nødvendige særpreget.