Vi tåler vel litt klassisk Eurovision-føleri i den norske finalen også, både i tekst og låtmessig oppbygging. Første gang på tv, ja. Er redd vi hører den nervøsiteten i starten av sangen, selv om Elouiz ser veldig trygt og direkte inn i kamera. Men helt gjennom ruta kommer aldri verken hun eller de mørkkledde danserne hennes. De forsvinner forresten helt uten forvarsel – hvorfor det? Elouiz har dessverre ikke en helhet som løfter bidraget hennes over det helt gjennomsnittelige. Eller som kan bære det alene helt til slutt.