Dunkel, kjølig og kveldens mest moderne – ikke så langt unna atmosfæren hos Margaret Berger for tre år siden, men uten den samme hypnotiske oppbyggingen. Låten har et svært dristig temposkifte i refrenget, stikk i strid med hvordan de aller fleste Melodi Grand Prix-låter er bygd opp. Refrenget har dessuten en passasje som minner om «Chandelier» av Sia, men det er knapt en ulempe. Sceneshowet blir aldri dominerende, men følger en enkel og gjennomført hvit og arktisk stil. Agnete blir kanskje litt svak i stemmen når toneleiet ligger lengst nede, men du verden hvordan hun tar det igjen når hun klemmer til. Så får vi se da, om det nevnte temposkiftet forvirrer eller treffer SMS-folket i de tusen hjem…