Unnis signatursang har blitt en intenst nær pianoballade i Jørns hender, enda mer melankolsk enn originalen og enda mer personlig når den blir oversatt til norsk. En dønn seriøs Jørn selv synger slik han alltid bør gjøre; hest og lavmælt og med konsentrert varme i stemmebåndene. Praktfullt!