Filmanmedelse: «Tordenskjold og Kold»

Danmark. 15 år. Regi: Henrik Ruben Genz. Med: Jakob Oftebro, Martin Buch, David Dencik, Ole Christoffer Ertvaag.

Den danske regissøren Genz, godt støttet av Erlend Loes manus har boltret seg i sannheter, halvsannheter og en del usannheter i sin roadmovie-fortelling om sjøhelten Tordenskjolds siste måneder før han ble drept i duell i Gleidingen i Tyskland i november 1720.

Eller ble han nå det da, drept i duell? Filmens snedige slutt leker seg med andre, langt mindre flatteringene løsninger, som faktisk er med å gi filmen en dybde den ellers glatt glir unna.

I stor grad dreier det seg om en viseadmiral som i mangel av en krig må få utløp for testosteronet gjennom stadig erobring av kvinner, og gjennom heftig bruk av et noe begrenset vokabular.

Det går mye i pikk og pule, eller svulstige gjenfortellinger om da svenskene ble slått sønder og sammen i Dynekilen. Filmens Tordenskjold fremstår som en ensom, sjøldiggende rockestjerne på speed i et dekadent miljø; synlig poengtert gjennom bruk av en del rockemusikk og språklige formuleringer anno 2016.

Det fungerer delvis som underholdende bonus i en film der kostymer og kameraføring er av solid håndverk.

Jakob Oftebro er nå rene «Oftebrukt» i skandinavisk film og TV-produksjon. Ikke uten grunn; han har talent, teft og en utstråling som kler filmformatet utmerket. Bare i løpet av noen få uker er han aktuell i hele tre filmer, «Gullkysten» og «Birkebeinerne», i tillegg til Tordenskjold.  At han nå har fått en sentral rolle i storfilmen «Snømannen» bekrefter hans posisjon i det skandinaviske filmmarkedet. Da får vi heller tåle at akkurat «Tordenskjold og Kold» er blant de mer forglemmelige.

  Og i samspillet mellom Oftebro og Buch, som henholdsvis Tordenskjold og hans tjener Kold, finnes absolutt god kjemi og fine glimt. Oftebro bykser rundt som en sjarmerende flørter og trassig kar, mens Buch nyanser den til tider hardt prøvede kammertjener med nennsomhet.

Men filmen som helhet havner mellom flere stoler; noen doser sarkasmer, litt moderne road-movie, en dæsj reflektert alvor. Uten å overbevise i hverken den ene eller annen retning.