Trivelig gitarpop, dette. Slik som gjerne framføres med joviale, lett spastiske Håkan Hellstrøm-bevegelser og synkronisert hatt. Boybandet satser tungt på et nananana-refreng som er like generisk og frenetisk som det er genialt. Resten er laget etter den popalgoritmen som vi skal leve av når oljeprisen fortsetter å synke. Det gjør ikke så mye. Fans av Mumford og Sons vil juble, for denne kan fint finne på å ende i Stockholm.
TOR MARTIN BØE
Hva synes du om anmeldelsene? Diskutér i kommentarfeltet!