LÅT: POP
Highasakite: «Someone Who'll Get It»
(Propeller Recordings)
Kreativt overskudd er vanligvis spiren til mye god musikk, og et slikt overskudd har Highasakites medlemmer hatt helt siden vokalist og låtskriver Ingrid Helene Håvik ga ut sitt soloalbum «Babylove» i 2013 – året mellom kollektivets debut og det store gjennombruddet «Silent Treatment».
Hvordan får de tid til alt etter å ha turnert kloden rundt de siste to årene?
Men noen ganger må de kreative raptusene få utløp, enten kollektivt eller alene. Det er på sin plass å påpeke at det kun er to uker siden tangentinne Marte Eberson kom med solodebuten «Mad Boy», men dårlig timing til side; Highasakite er tross alt hovedanliggendet.
Highasakite er butikken. Soloprosjektene er de små, litt rare lekene som er gjemt innerst i kolonialen.
Og skal vi dømme etter førstesingelen fra den kommende platen, er den butikken dømt til å gå med overskudd også de neste årene.
«Someone Who'll Get It» er en strålende og intelligent poplåt; en mystisk marsjerende komposisjon med tre like melodiøse elementer. Riktignok støkker det litt i lytteren, ettersom den første verselinjen kan minne om Bob Dylans «Man Gave Name To All The Animals» (1979), men der bråstopper likhetene.
COVER ART: Slik ser coveret til den nye Highasakite-singelen ut.
Verset er i det hele tatt nesten forstyrrende i sin insisterende, halvtruende tone. Ingrid Helene Håvik har sagt til Fader – som premierer denne låten fra torsdag kveld – at temaet for den kommende platen (produsert av Kåre Chr. Vestrheim) er krig og terrorisme.
Singelen handler derimot mer om ensomhet og desperasjonen etter å finne noen.
Men også her virker Håvik villig til å gå radikalt til verks for å finne den rette, dog neppe like radikalt som på «Marianna» fra solodebuten, der hun tar frem kniven og innleder med denne tekstlinjen;
«I have this certain fantasy about you dying with cum in your mouth»
Men det er noe i måten teksten er skrevet på – den bydende, autoritære tonen og mørket i vokalen – som gir et klart inntrykk av at her bør det adlydes ...
Derimot er krigstemaet markant i tonesettingen av ordene. De taktfaste trommene og låtens bastant marsjerende karakter sørger for det, og refrenget sitter som et gjallende, klebrig krigsrop etter noen gjennomlyttinger – et refreng som skapt både for allsang og lufttromming på norske festivaler til sommeren.
STEIN ØSTBØ